QUO VADIS - SAMTALE FORAN SPEILET..

"Kroppen består mest av vann, sammensatt i en fast substans som hindrer den i å renne ned i avløpsrøret. Den er et avansert instrument som utretter de mest utrolige ting. Men kroppen kan på et blunk reduseres til en uformelig masse som bare den kjærligste mor i verden kan gjenkjenne.."

Du er ofte i mental ubalanse.  Kun når du skriver kjenner du at det løsner. Du elsker å skrive. Det er mer lidenskap enn interesse. Ikke alt du skriver henger sammen. Men det skyldes antagelig at livet ditt har vært så uforutsigbart og lite sammenhengende..

Da din mor gikk gravid med deg, tygget hun kaffebønner og sure epler. Hun må ha følt det som en usigelig lettelse å bli kvitt ni måneders overdosering av kaffebønner og sure epler i et slikt omfang at selv kjøpmannen på hjørnet stilte spørsmålstegn til hva som gjæret i hennes tiltagende Buddha-boble. En fremtidig mobiltelefon-bruker eller eplesider med kaffesmak..

Du ble født med talefeil. Du stammet. Men tenk om tilfeldighetene hadde latt deg bli født inn i kongefamilien, og ikke i Paddemyren borettslag der kong alkohol var eneste regent folk flest hadde et forhold til..? Da ville ikke noen gjort åpenlyst narr av stammingen din og sagt at du s-stammet fra apene. Ikke bare ble du født med talefeil, men jordmor måtte ta deg ut med tang fordi du satt fast i gjerningsøyeblikket. Den som ennå ikke har opplevd møtet med kaldt, sterilisert, rustfritt stål rundt pannebrasken, har ikke noe å glede seg til.

Se & Hør ville nok bemerket det i en kongelig reportasje, men da ville du vært av blått blod og s-stammet fra Europas kongehus. «Hans Kongelige talefeil ble tatt med tang i dag..» Du trodde lenge at "tilfeldigheter" var noe naturen fant på av pur F. Men å utstyre nyfødte med talefeil når de ankommer moder jord etter ni måneder i badeland, med et kosttilskudd som består av kaffebønner og sure epler, er å tøye det for langt.

Dere flyttet inn i en aksjeleilighet i søndre bydel, og du var eldst av fem søsken. Drabantbyen besto av en høyblokk på tretten etasjer og en mengde fireetasjes lavblokker. Bortsett fra antall rom og kvadratmeter, besto leilighetene stort sett av gipsplater og turkis respatex. Slo du ei spiker i stueveggen for å henge opp bildet av tante Tutta, risikerte du å havne på soverommet. Molly-skruen, det eneste som funker noenlunde på gips, var ennå ikke oppfunnet..

Du var femten år og likte Elvis, men våget ikke å si det til noen. En fjortenåring som digget Elvis hadde ikke en sjanse å overleve i ei gate som var fullstendig dominert av Beatles. I motsetning til deg, hadde Elvis drag på damene, mens du kjørte solo i ditt lille seksuelle kosmos der biene var de eneste som fikk seg et nummer.

Du vokste opp med så lav sjøltillit at du ikke engang kunne finne den når du knyttet skolissene. Du skulle ønske du kunne gjøre som renovasjonsfolka når de tømte søppel. Et trykk på en knapp, og vips der forsvant all dritten i en kvern som moser det i stykker til resirkulering. Angsten styrte livet ditt. Hjertet slo som besatt når den store stygge ulven kom. Du var en bil og angsten satt bak rattet. Uten bilbelte og førerkort. Du var livredd det meste. Selv foran speilet fikk du hetta. Bare det å gå i butikken for å kjøpe melk og brød kostet mer enn penger.

Enkelte er flinkere i tale enn handling. Spill for galleriet. De kan hoppe til tjue i stil og stående ovasjoner fra likesinnete.Har du møtt dem? De kan overkjøre deg i en hvilken som helst diskusjon, og gjøre deg så liten at du knapt rekker dem til anklene. Få deg til å føle deg dum, ubetydelig og verdiløs. Du prøver å ta igjen. Veiver hjelpeløst med armene. Men ordene dine står bare der og ser dum ut, stamper ubekvemt foran inngangsdøra og kommer ikke inn. Da dukker stammingen opp. Så du velger å skrive i stedet..

I en periode klarte du å oppnå det som skal til for å leve et trygt,anstendig liv. Hus. Familie. Jobb som lærer. Inntekt. Helse. Sjølrespekt. Men for lenge var Adam i Paradis? Du gjorde noen tragiske valg., og siden angret du så sterkt at du holdt på å miste forstanden. I lengre tid var du i et farlig grenseland der det har vært mange før deg som ikke holdt ut med seg selv, og som tok kvelden for godt. Du havnet i rennesteinen, ble et institusjonsmenneske og ville ikke ha noe med folk å gjøre. Du bygget en mur omkring deg.

Hadde din adferd vært uforskyldt, kunne du høstet sympati. Men skylden er din. Det var du som sviktet. Din oppførsel mot andre, sammen med et for høyt inntak av alkohol, var årsaken til at du sto ribbet tilbake. Jeg orker ikke nevne alt jeg vet om deg, bare tanken gir meg dårlig smak i munnen.Du var ingen "stakkars deg"!

Så det holder ikke å si at du ikke hadde bedre vett. For det hadde du. Men du brukte det ikke fordi du var en jævlig stor egoist som bare tenkte på seg sjøl. Hvordan artet det seg? Etter nok en fyllekule i ødeland, var det aldri deg det var noe i veien med. Andre hadde skylden. Familien. Samfunnet. Gud. Omstendighetene.

Du klarte ikke å si de forløsende ord: - Det er min skyld, jeg tar ansvar. Du hadde ikke et forhold til ansvar, visste knapt hva det. Du trodde på tilgivelse uten konsekvenser, bare du inntok rett positur og fremførte klagesanger.I ditt liv kunne empati like gjerne vært ei låt av Carlos Santana. Du sto bare der foran speilet, kong Alkohol i all sin overfladiske sjølmedlidenhet etter å ha mistet alt. Penger er ikke alt, sies det. Du tror på det, men kreditorene dine har en annen oppfatning. Og når du sitter der med skjegget i postkassen med brev om tvangsauksjon i hendene, tenker du at ordtaket kanskje ble  laget av en som hadde til salt i grøten. "Bevingete ord"  kommer ofte fra de mer ressurssterke i blant oss..

Du har alltid vært et følelsesmenneske. Enten så krøp du omkring i  kjelleren innkapslet i en eller annen depresjon, eller du svingte deg på loftet, så oppstemt at bare taket hindret deg i å bli til stjernestøv blant planeter og melkeveier. Det som er midt imellom prøvde du å unngå. Den store, kjedsommelige vanligheten. Der orket du ikke å være. Det blir for mye rutiner. A4. Du har dyp respekt for de som holder ut, og noen ganger ønsket du å være en av dem. Komme og gå til normal tid, dra på ferie til Legoland med kone og unger og bikkje. Det ble aldri slik. Så en dag kom Jesus inn i livet ditt - men det er en annen historie..

Godt nyttår!