Verdidebatt

Moralens problem

Det blir ofte satt likhetstegn mellom moral og etikk, men det er en sannhet med modifikasjoner. Skal vi ha en forklaret opplevelse av rettferdighet, da må vi se etikken subjektivt, så vel som vi oppfatter moralen objektivt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hvorfor er det så utbredt at mennesket motsier seg selv? Fra etikken formidles idealer som vi responderer på; hva er det som er virkelig godt; hva er riktig handling i en bestemt situasjon; hvordan oppfører man seg rettferdig? Etikken bringer idealene til oss, slik at vi blir gitt muligheten til å få en personlig erfaring. Men kan vårt levde liv bringe idealene tilbake til etikken? At vi lever - vedvarende - slik vi har blitt lært? Min påstand er at vi er 90% inkonsekvent i forhold til det vi gir oss ut for å være - konsekvent. (J.fr. Henrik Ibsen's utalelse om sitt forfatterskap, at hele hans diktning har dreid seg om «motsigelsen mellom evne og higen, vilje og mulighet»). Hos noen mennesker er dette meget synlig, og de blir ettertrykkelig stigmatisert for det, men hos de fleste foregår det i det skjulte - det er et problem som er voldsomt utbredt. I kraft av seg selv er det sannelig ikke lett å være seg selv.

Men det er en grunn til at det er så vanskelig og utfordrende, fordi begrepet «synd» er noe som vekker umiddelbar anti-pati hos de aller fleste. Man kan si at synd er det som ikke er, som bekrefter opposisjonen mot Gud, den som Er. Syndens «dynamikk», som ikke har en virkelighet, den virker slik at den annullerer seg selv, igjen og igjen. Når vi synder, så fristes vi til å virkeliggjøre noe som ikke er virkelig - det får umulige konsekvenser. Og det blir et utgangspunkt for alle former for dobbelt-moral. Vår tankekraft er potent, fordi vi er skapt i Guds bilde, men vi fornedrer våre kreative ressurser hver gang vi gir det som ikke er, en status som om det var noe. Dette viser til noe av den illusoriske mekanikken, som styrer hvordan vi blir konsekvent inkonsekvente. Vi lar oss hefte, som Platon ville ha sagt,  med "skyggene på veggen"(j.fr. "hulelignelsen").

Det blir ofte satt likhetstegn mellom moral og etikk, men det er en sannhet med modifikasjoner. Skal vi ha en forklaret opplevelse av rettferdighet, da må vi se etikken subjektivt, så vel som vi oppfatter moralen objektivt. Subjektiv verdiforståelse er etikk - det gjelder det enkelte individ. Etikk er noe som må dannes i et enkelt individ. Et menneske trenger egne genuine erfaringer om sanne verdier, slik at verdiene kan få en vedvarende plass i hjertet til et menneske. Folk om "utdannes" moralsk, av kollektive oppfatninger, ja, de kan mekanisk "gjøre det som er rett",  men de har ikke sitt hjerte i selve handlingen. Dette er moralens problem.

Objektiv verdiforståelse er moral - det gjelder for det kollektive fellesskap av mennesker. Ideelt skal det rettledes av kategoriske imperativer; allmengyldige regler som skal gjelde for alle. Men fordi mange har en misoppfattelse av moral, fordi man er tilbøyelig til å maksimere sin egen selvrettferdighet, så blir moralen påtrengende. Det er noe inscestuøst over denne samhandlingen, en slag "innavl" av verdier, hvor man moralsk tvinger et menneske, slik at det ikke får lov til å dannes etisk - innenfra! Her har kristenheten gjennom historien gjort ufattelig mange moralske overgrep. Fordi rettferdigheten i Kristus er fullkommen, så er det mange som misoppfatter sin egen stilling - man tror man selv er fri for synd - og så overfører man syndigheten videre til andre.

Jeg påstår at det enkelte individ må først dannes etisk, før det skal blir underordnet fellesskapets moralske retningslinjer. Historisk sett har det vært helt motsatt - igjen, 90%. Man skal tvinges inn under en inkonsekvent forståelse av rettferdighet. De fleste av våre forbilder - moralskt sett - gjør de samme etiske feil som de insisterer på at andre skal etterfølge( j.fr. Mat. 7:4-5). Igjen er dette et tydelig bevis på moralens problem. Mennesker får ikke tillatelse til å gjøre sine egne feil - på sin egen dannelsesreise gjennom livet. Hvordan skal vi oppnå en klarhet i vår syndsbekjennelse, om vi ikke har en tydelig oppfattelse av hva vår synd egentlig er? Moralens problem er at mennesker oppdras til å bli konsekvent inkonsekvente.

Typisk for mennesker som har måttet finne sin egen vei i etikken, er at de kommer i grenselandet mellom det som er moralsk forkastelig og det som er etisk forsvarlig. Se, Henrik Ibsen's karakter i "En folkefiende", Dr. Stockmann; han oppdager at kurbadets vannforsyning er forgiftet. Samfunnet han tilhører er besatt av forestillingen om hvor bra dette kurbadet kommer til å bli for byens renommé, for ikke å snakke om alle inntektene. De moralske forestillingene er så inngrodd, at kurbadet representerer noe godt - uansett! Når da Dr. Stockmann frimodig går frem, for å ta de nødvendige forhåndsregler, slik at ingen skal komme til skade, da blir han iherdig motarbeidet. Tenk at han kan si noe sånt; det er jo moralsk forkastelig!

Jesus Kristus er et praktfullt eksempel i dette henseende. Han representerer en fullkommen renovasjon av etikken(les Bergprekenen). Men moralens voktere - de skriftlærde og fariseerne - de dømmer ham på det groveste: alt Jesus sier og gjør er jo moralsk forkastelig! Dette viser tydelig moralens problem, hvor selvrettferdigheten driver innavl med seg selv. Hør selv hva Jesus sier, når han irettesetter moralens voktere og deres bedrifter: "Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som farer omkring over hav og land for å vinne en eneste tilhenger. Og når han er blitt det, gjør dere ham til et helvetes barn, to ganger verre enn dere selv!"(Mat. 23:15) Moralens problem er hykleri satt i system, og stakkars den som bekjenner seg til dette som et uttrykk for rettferdighet.

Noen ord helt til slutt om det vidunderlige i kjernen av kristendommen, og om Guds Ånd. Når Jesus sier at vi ikke skal kalle noen for rabbi(åndelig mester), og at vi er alle søsken, da er det et utsagn som sikter mot den Hellige Ånd. Vi skal bli opplært av Gud. Jesus representerer en fullkommen etikk, hvor alle som kjenner en ren kjærlighet til Gud, vil få oppleve en dannelse i hva det vil si å tilhøre Jesus - bare ham. Som etterfølgere av Jesus Kristus går vi på en lang smal rekke. Vi går ikke inn i himmlen side om side(ekteskapet er et unntak) - den brede rad. Hvert enkelt individ må komme i likedannelse med han som går helt foran: dette er etisk sett det mest forsvarlige.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt