Eksistensfilosofen, Søren Kierkegaard, skrev at "det egentlige onde er angsten for det gode".
Det er svært nyttig å tenke over hva dette utsagnet innebærer.
Det er en uvanlig måte å nærme seg “det ondes problem ” på.
Han snur vår tradisjonelle tankegang opp ned og får oss til å tenke over dette på nytt.
Det onde personifiseres gjerne ved Djevelen, den gamle slange og Satan.
Tenker man seg Kierkegaards utsagn med personifiseringen av det onde og det gode, vil
det si at "den egentlige Satan er angsten for Gud".
Det er mange folkelige forestillinger om Satan og Djevelen.
Frodige bilder og malende beskrivelser av disse fyller oss med nysgjerrighet:
Hvorfor har vi gitt disse skikkelsene slike atributter?
Jeg tror at mange har en annen forestilling om “Satan” enn den som fremkommer i Bibelen.
Språklig betyr navnet “motstander".
Mer presist betyr det ” anklageren” i en rettsak. Han som skal bevise at den anklagede er skyldig. Aktor, ville vi si.
I Det Gamle Testamentet er det pakten og loven som angir menneskets forhold til Gud.
Satanfunksjonen er å finne dine pakts- og lovbrudd, peke på dem, bevise dem,
og bevise din skyld overfor dommeren(Gud).
Dommeren utmålte straffen som du kunne “gjøre opp” uretten med.
Den gangen måtte du “ofre” noe, det sto i lovboken alt som måtte gjøres.
Vi ser nok at vi ofte overfor oss selv , og andre desverre, inntar aktor/Satanrollen.
Når vi ser og hører om folk som gjør noe vi ikke liker, er vi raske til å rope det ut.
Vi peker gjerne på andres feil, og kan hisse opp både oss selv og andre til ren lynsjestemning.
Når vi i flokk “værer blod”, og "setter etter" en som har “tabbet seg ut”, er vi mer ivrige i vår aktorgjerning enn “den onde” selv!
Vi frykter at aktors søkelys skal rettes mot oss.
Vi frykter både vår egen og andres dom over våre liv.
Guds dom er fryktingytende, aktors prosess mot oss er mer enn vi kan tåle.
Det å anklage og bevise skyld er Bibelens Satan.
Og så redd er vi for Satan at vi i folketroen har i utstyrt ham med en rekke “ondskapens” attributter:
Høygaffel til å stikke ofrene med, horn i pannen og hestehov.
Han er den som holder menneskene i den evig ilds pine.
Vår angst for å bli anklaget, og vår angst for skyld, er slett ikke bare et religiøst begrunnet fenomen.
Vi har alle en sosial fellesforståelse av hva som er rett eller galt,
og ofte er vårt sosiale miljø verre mot sine lovbrytere enn GT noen gang var.
Der(i GT) kunne man i det minste ofre noe for å rette opp tabben.
Det å dømmes av sitt sosiale miljø er skrekkingytende, og det er ofte uopprettelig.
Selv hos helt små barn som blir tatt på fersk gjerning ser vi hvordan de tviholder på at “det var ikke meg”.
Vi burde nok tenke over, litt oftere, vår “Satan”funksjon i det sosiale liv.
I religionen har de en måte å håndtere dette på, men hvor godt er dette behandlet i våre moderne sosiale relasjoner?
Satan nevnes også som djevelen.
Språklig er ordet djevel kommet av “diabol”, som betyr “gjennom kulen” (dia/gjennom og bol/kulen) .
Dette er altså en “ond” funksjon: å dele opp helheter, å skille, og spalte….det som er helt.
Vår måte å tenke på er “diabolsk”, det er analytisk.
Vi tenker i årsak/virkning, vi deler og stykker opp og undersøker helt ned i de minste deler, ja enda lenger.
Vår analytiske utforskning av helheten og av oss selv, vår søken etter helhet, den transendente søken, blir i vår jordbundne , materielle virkelighet, det diabolske, det djevelske.
I denne diabolske prosessen blir alle helheter fragmentert, ødelagt, sønderrevet.
Å ødelegge og søndrerrive er gjerninger som tillegges djevelen.
Tilværelsen splittes i ånd og materie, materien deles opp i grunnstoffer , stoffene deles ned til molekyler og atomer, atomene som var “det udelelige” , deles, og vi åpner for den forferdelige, dødbringende kraften av denne prosessen.
Grensene for vår evne til å forstå helheten, tilværelsen, viser seg like tydelig på et hvert trinn i denne oppdelende virksomheten, men vi fortsetter likevel, for vi kan ikke annet.
Det er vår drift å tenke analytisk.
I denne ”diabolske” virksomheten er vår tids angst og smerte.
Når man ikke fastholder helheten, men vraker den og opphøyer delene som det eneste virkelige, har man opphøyet det diabolske.
Bibelens første møte mellom mennesket og det onde, gir en klassisk presentasjon av dette :
Slangen, som er Djevelen og Satan, viser sin ondskap så vi kan lære den å kjenne.
Det var bare gitt ett forbud i Edens hage: “Ikke spis frukten av kunnskapens tre. “
Og bare en konsekvens av lovbruddet : ” For da skal du dø.”
Den listige slange analyserte utsagnet: ..” du skal ikke dø, men bli som gud :
lære å kjenne forskjell på godt og ondt”.
Her er dødens og det ondes problem:
Døden er knyttet til lovbruddet mens aktor søker å bevise vår skyld.
Og mens den diabolske, analytikeren, sier at døden er å bli som gud, å kunne kjenne forskjell på godt og ondt, tapes paradiset.
Vår angst for disse onde funksjonene gjør at vi “kamuflerer” dem.
Det onde kamufleres med mange “morsomme”, eller “skremmende” attributter .
Vi kjenner atributtene godt, og er ikke i tvil når noen tegner “fanden” .
Men vi har “glemt” betydningen av dette, hvilke rolle han spiller.
Og i vår angst for det onde tar vi selv aktors rolle. Vi setter andre på tiltalebenken og gir dem vår nådeløse analyse av deres lovbrudd.
Kjærligheten er lovens helhet.
Når denne helhet stykkes opp i mange enkeltlover er kjærlighetsinnholdet utdypet,
men samtidig er den blitt diabolsk og har anklagen, straffen og døden i seg.
Mens den hele, fullkomne, udelte kjærlighet driver frykten ut.