Morten Christian Groth

18

Catch 22: det absurde fenomen

Catch-22, som fenomen, har alltid utfordret Menneskets splittede natur. Det beskriver menneskets vanskeligste dilemmaer; vanskelige i den forstand at viljen til handling fremstår som umulig - fra to sider.

Publisert: 15. des 2011

Alle opplever absurde forestillinger i/av livet! Det er enormt mye vi ikke forstår. Som mennesker er vi utrustet med en bestemt form for fornuft - det menneskelige intellekt - til adskillelse fra dyrene, og dette intellektet er ment til å være i tjeneste på åndens premisser. Men vi blir kontinuerlig eksponert, i mer eller mindre grad, for absurde og kaotiske impulser. Dette er ikke «morsomt» å forholde seg til, men min påstand er: Lærer vi å forstå hvordan/hvorfor Catch22-situasjoner oppstår, så vil frihet som mulighet alltid være nærliggende. Dette er gode nyheter!

Catch-22, som fenomen, har alltid utfordret Menneskets splittede natur, først og fremst som drivkraften til menneskenes selvmotsigelser. Sett i en forgjengelig sammeheng, så beskriver det menneskets vanskeligste dilemmaer, vanskelige i den forstand at viljen til handling fremstår som umulig - fra to sider. Joseph Heller skrev romanen «Catch-22» i 1961, og i flere variasjoner over inkonsekvens maler han et dystert bilde av Mennesket som er overmannet av verdens lenker - formørket av byråkratiets fordringer. Når et menneske blir tvunget til å motsi sin egen fornuft - sin åndskraft - så fremstilles en grad av absurditet. Desto mer av det absurde som vi aksepterer, jo mer mister vi vår egenart, og vi blir schizoide maskiner: istand til å utføre alle handlinger, men ikke istand til å føle dem. Nå følger et avsnitt fra boken «Catch-22» hvor Heller gir én definisjon av fenomenet(min oversettelse fra den engelske utgaven; hvor han beskriver Orr, hovedpersonen i boken, som var satt til å fly bombetokt under annen verdenskrig, mot sin egen vilje):

«Det var kun én hake og det var Catch-22, og denne spesifiserte; at bekymring for egen sikkerhet, når man befant seg i farefull situasjon som var reell og umiddelbar, var et uttrykk for de rasjonelle prosesser som fremkommer i et fornuftig intellekt. Orr var sinnsyk og han kunne få flyforbud. Han trengte bare å spørre; og med en gang han gjorde det, da var han ikke lenger sinnsyk, og derfor måtte han fly flere oppdrag. Orr var sinnsyk om han fløy flere bombetokter og fornuftig om han ikke gjorde det, men om han var forstandig, da måtte han fly flere oppdrag. Hvis han fløy dem var han sinnsyk og derfor trengte han ikke å utføre oppdragene; men om han ikke ville fly disse oppdragene, så var han frisk i forstanden men måtte likevel fly oppdragene».

Puh! Dette er ikke lett lesing! Denne form for tenkning er forstyrrende for sinnet. Men mye godt loves til den som våger å tenke slike tanker helt ut, uten å henfalle til en overbevisning om at det absurde er det eneste som gjelder. På grunn av den kaotiske forstyrrelsen i det absurde, så viker folk flest når slike tanker prosesseres av intellektet. Det blir akkurat som når Bøygen sier til den unge Gynt: «Gå utenom Peer!»

La oss derfor ikke gå utenom, men heller blåse litt lys inn i dette forskrudde mørket. Søren Kierkegaard sa en gang noe slikt som(sitatet er etter mitt minne): «Om du ikke har svaret på et viktig spørsmål, og du må driste deg til å spekulere, da er det bare å komme igang med spekuleringen». Spekulativ filosofi er ikke stueren som vitenskap, men det kan være et livsviktig redskap når det absurde mørket omfavner oss. Evnen til å tenke selv. Spekulativ filosofi bygger per definisjon ikke på de første prinsipper(j.fr. gresk filosofi), men er alene betinget av de forstandige tanker som et individ er istand til å produsere - i kraft av sitt Selv. Har man en kristen trosgang i sin tenkning - med omsorg fra Den Hellige Ånd - da kan spekuleringen ende i rene åpenbaringer. Forutsatt at det leder fra en subjektiv tanke til en objektiv erkjennelse av sannhet - det gode.

Dette er særdeles interessant: Catch-22 situasjoner oppfordrer oss til å tenke selv: vi må tenke selv om vi skal overleve - åndelig sett. En som spekulerer er en som tenker selv. Det er frigjørende å dvele ved det sannsynlige faktum, at: spekulativ filosofering trener opp evnen til forstandige refleksjoner over livet. Likevel, det er også sant at alle historiens forskrudde filosofier er et resultat av spekulativ tenkning. Hva er det som utgjør forskjellen?

Jeg tror at alle tankesystemer som ikke har et gudsbegrep, er overlatt til «seg selv» på en måte som ikke er godt. Platon sa at «Mennesket kun kan styres av én Gud alene». Vel, han sa Gud med liten g, fordi han ikke visste bedre - likevel er Platon's filosofi noe av det ypperste fra verdens barnelærdom. Men, det absurde som fenomen, kan få mange alvorlige konsekvenser når Mennesket blir styrt av tenkemåter som er i et uforenelig motsetningsforhold til hverandre, og det oppstår en «fortettelse av rommet»: Mennesket klarer ikke å tenke selv - uten Gud!

Hva jeg mener med en fortettelse av rommet er dette: Det tankemønster som styrer denne verden, det fortetter rommet, og åndelig sett får folk flest ikke nok pusterom. Det er noe kvelende over Catch-22. Jeg tror at vi fra Guds hånd er skapt til å tenke Hans tanke, det som strømmer ut fra kilden i vårt Selv(Kristus). Men, lik som kreft-celler er menneskenes tankebaner: de skjærer ut i "egne" absurde forestillinger, som ikke lenger har kontakt med opprinnelsen - altså, Gud!(ABB er et typisk eksempel for dette, lik som andre ekstremister)

Det er derfor to måter som beskriver hvordan et menneske tenker selv: det ene er å tenke rene tanker som bekrefter sannheten om hva et menneske er, det andre er å tenke absurde tanker som er kontrær til sannheten i det menneskelige uttrykk. Det er dette som kan virke så vanskelig: hva vil det si å tenke selv? Det er her vi paradoksalt nok er overlatt til oss selv, mens vi orienterer oss i en verden av absurde forestillinger. Som Kiergaard også sa: «Det er først når vi er helt alene at vi finner den sanne tilhørighet».

Jeg tror at flere trenger å modifisere sin oppfattelse av hva det vil si «å være overlatt til seg selv» - det kan oppfattes både negativt og ensomt. Henrik Ibsen har sin egen variant av det samme tema, fra «En folkefiende»: «Den sterkeste mann er den som står mest alene». Jeg har satt ordet mest i kursiv, for å åpne et større semantisk rom for forståelse. Skal vi oppnå frigjøring og forløsning - som det enkelte individ - da må vi lære hvor vi henter kraft for å kunne stå alene. Dette er et paradoksalt felt som lett kan misforstås; det handler ikke om å «stå alene», totalt avsondret fra alt og alle, men å erkjenne at det ene er alt og alt er det ene - det er uunngåelig at dette blir en abstraksjon. Det handler om å forstå relasjonen mellom det enkelte individ og Gud - i en kaotisk og absurd verden.

Catch-22 har i moderne tid fått en søster-variant som er blit navngitt Catch-99, og den gjelder «overspente feminister». Det kan uttrykkes avmektig hos en kvinne som er nedtynget av karriere-livets absurde motgang. Hun er istand til å si, at «Hvis du spiller rollen som den hjelpesløse kvinne, så sier de at du er ikke er istand til å gjøre en manns arbeid». Hun må overkompensere for å etterleve sine egne krav. Hun blir tvunget til å gå på akkord med seg selv som kvinne. Når jeg nevner Catch-99 i sammenheng med «overspente feminister» - ja, de lever bokstavelig talt i kursiv - så er det for å illustrere hvor fortettet rommet kan være for en kvinne som vil «realisere seg selv» i det hun opplever som et maskulint domene. De er kvinner som «realiserer seg som menn», og er overgitt til en tragisk serie av falliterklæringer som kvinne. (f.eks. "tidsklemma")

Om noen skulle være interessert i å studere dette fenomenet nøyere; se til den politiske arena! Politikere tvinges neste daglig til å gå på akkord med sin egen fornuft, og sine idealer. De må svelge sine kameler, fortrenge løfter som ender som valgflesk, fordi de frivillig har tatt del i "det politiske spill". Om jeg skulle ta frem et eksempel på en Catch-22 situasjon som nylig har vært i nyhetsbildet, da må det bli regjeringens anfektelser med å få sparket lederen for PST. Styresmaktene kommer i "en umulig situasjon"; de kan ikke sparke den ansvarlige, for da "sparker de seg selv" - det var jo de som godkjente hennes kvalifikasjoner til å ta hånd om rikets sikkerhet. Men de kan heller ikke la henne bli sittende, fordi PST's arbeid i forkant av 22/7 har vist flere forsømmelser. Jeg antar at hun vil få sitte såpass lenge i sjefsstolen, til det ikke blir fullt så ydmykende for regjeringen å få henne omplassert.

Hva er det da som er så bra med å kjenne til begrepet "Catch-22"? Tenk på dette: hvis du er klar over et bestemt adferdsmønster, som er en konsekvens av et formørket fenomen, én av årsakene til «helvete på jord», ville det ikke være i din frihets interesse å vite om det? - så du har en reell mulighet til å styre unna Det er Catch-22, det absurde fenomen, som bidrar til å tåkelegge det guddommelige uttrykk i et menneske. Et fritt menneske er ikke bundet til denne syke formen for selvmotsigelse, selv om man ikke kan unngå å merke dets bivirkninger. Typisk for syndigheten er at den fremmer fortvilelse i menneskesinnet, og fortvilelse kan føre et menneske langt inn i absurde forestillinger - bort fra Gud! Om man velger å følge et Catch22-livsmønster uten å komme til fornuft, da vil man til slutt bli grepet av en forferdelige oppdagelse: at livet har vist seg å være fullstendig bortkastet! Det er slike eksistensielle temaer vi må ha mot til å snakke om tidsnok- underlig nok, alminneliggjøre det som er alminnelig.

Om vi vet hvor fellene er, og om vi kjenner til fellens mekanisme - hvordan den utløses? - da kan vi også ta nødvendige forhåndsregler - for frihetens skyld. Dette er gode nyheter!

Kommentar #1

John Røst

6 innlegg  454 kommentarer

Publisert rundt 10 år siden
Morten Christian Groth. Gå til den siterte teksten.

Vel, han sa Gud med liten g, fordi han ikke visste bedre

Dette er ikke riktig. Platon brukte med rette stor G. Man bruker liten g når man snakker om tittelen gud, på samme måte som man bruker liten k når man ikke snakker om en spesifikk konge og liten s når man ikke snakker om en spesifikk snekker. Om man snakker om Harald bruker man stor K og om man snakker om Andersen bruker man stor S og om man snakker om Tor bruker man stor G. 

Platon snakker ikke her om guder generelt. Platon var svært religiøs og hadde spesifikke idéer om hvilken Gud som styrer oss mennesker. 

Kommentar #2

Morten Christian Groth

18 innlegg  205 kommentarer

Takk skal du ha

Publisert rundt 10 år siden
John Røst. Gå til den siterte teksten.

Dette er ikke riktig

Jeg er klar over at jeg ikke siterte orginalmanuskript, og da er det godt at du korrigerer. Jeg husker at jeg leste det et sted - jeg tror det var i pensum til forbredende - og at jeg stusset over at det sto gud, og ikke Gud. Kunne du ha hjulpet meg; om du vet hvilket verk av Platon, og hvor i verket det står? Om du kan, på forhånd takk . . .

Kommentar #3

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

Fra godstolen.

Publisert rundt 10 år siden

Takk for et velformulert og interessant innlegg.

Du skriver glimrende for folk som sitter avslappet og reflekterende tilbekelent i godstolen med en bok i hendene.- - - Stopper opp.- - - Reflekterer.- - - Leser litt til.- - - Tar en slurk av kaffekoppen mens man grunner litt på noe man leste. Leser litt til.- - - Leser om igjen fordi det var noe man ikke helt forsto. Du inviterer ihvertfall undertegnede til den tilbakelente refleksjon. Jeg elsker det. Derfor klikker jeg "Bra".

Folk som har undersøkt det har funnet at aktivitet på fora som dette øker utskillelsen av stresshormoner. Selve mediet som verktøy fungerer på samme måte som en motorsag hvis du har prøvd dette djevelske, men akk så effektive verktøyet. Videre til neste kvist, neste tre, neste kubbe. Skynd deg - skynd deg! Opp med farten - gi gass!

For en eldre mann som meg har dette representert et dilemma i internettdebatt. Det er påvist at folk snakker fortere enn før. Man har ikke til til å skrive ordene helt ut. Det heter ikke lenger "Med vennlig hisen". Det heter "Mvh". Debattredaktører maser: «Skriv kort» osv. Hvordan skal jeg få mine tanker tilpasset dette kjøret? For jeg skriver jo i et håp om å bli lest. Hvordan skal jeg skrive for å holde på den stressede og jagede leserens oppmerksomhet helt ut?

Kommentar #4

Henning Rutledal

24 innlegg  695 kommentarer

Tørre se noen i øynene

Publisert rundt 10 år siden

Ja, tenk om man steller seg sånn i livet at når man møter andre mennesker da er man så trygg, på hva man har sagt og gjort, at man tør møte blikket deres uten å være bekymret for tidligere løgn-konstellasjoner!

Kommentar #5

Morten Christian Groth

18 innlegg  205 kommentarer

Fra min godstol til din godstol

Publisert rundt 10 år siden
Mons Henrik Slagsvold. Gå til den siterte teksten.

Folk som har undersøkt det har funnet at aktivitet på fora som dette øker utskillelsen av stresshormoner. Selve mediet som verktøy fungerer på samme måte som en motorsag hvis du har prøvd dette djevelske, men akk så effektive verktøyet. Videre til neste kvist, neste tre, neste kubbe. Skynd deg - skynd deg! Opp med farten - gi gass!

Jeg samstemmer, Mons Henrik. Og takk for din kommentar som jeg satte stor pris på. Du ser meg klart; i min tilstrekkelighet og utilstrekkelighet. Jeg klarer ikke å følge kjøret; det får tankene lett i uføre;-)

Men jeg kan ikke melde meg ut av den grunn heller. Om jeg skulle gi slipp på "motorsagen", da tyr jeg heller til sverdet. Hugger flis i mitt lønnkammer, og satser på at det blir mosaikk av det. Jeg liker å belyse vanskelige temaer, og har ikke kommet så langt i min utvikling at jeg mestrer å gjøre det kortfattet. Dessuten har jeg et filosofisk forbilde, som også har lagt ut i det brede lag, med et dryss av nyanser, for tilnærme seg vanskelighetsgraden av menneskets eksistens.

Men men, til syvende og sist blir ord overflødige - i det levde liv er Ordet . . .

Kommentar #6

Morten Christian Groth

18 innlegg  205 kommentarer

Et fritt menneske

Publisert rundt 10 år siden
Henning Rutledal. Gå til den siterte teksten.

Ja, tenk om man steller seg sånn i livet at når man møter andre mennesker da er man så trygg, på hva man har sagt og gjort, at man tør møte blikket deres uten å være bekymret for tidligere løgn-konstellasjoner

Helt klart et ideal! Jeg har lagt merke til din evne til å påpeke inkonsekvens i samfunnslaget; og du har min respekt for akkurat det. Men det er ikke så politisk korrekt, slik som du sa i ett av innleggene dine: "Kvifor tek politikarane seg til rette og går på tvers av fokeviljen". Setningen er sterk nok til at den kunne stått helt for seg selv - som et aksiom, eller som et fritt menneske - og sagt det meste i en enkel vendning. Derfor roper jeg et aldri så lite - hurra! - fra godstolen: det er godt at man ikke trenger å snakke høyt for å kunne snakke sterkt. Stå på, Rutledal!

Kommentar #7

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

Alt vel!

Publisert rundt 10 år siden
Morten Christian Groth. Gå til den siterte teksten.

Men jeg kan ikke melde meg ut av den grunn heller.

Da er alt vel og i sin skjønneste orden.

Kommentar #8

John Røst

6 innlegg  454 kommentarer

Publisert rundt 10 år siden
Morten Christian Groth. Gå til den siterte teksten.

Kunne du ha hjulpet meg; om du vet hvilket verk av Platon, og hvor i verket det står?

Desverre. Nå ble jeg nysgjerrig selv. Jeg skal sjekke litt rundt og si fra om jeg finner det ut. 

Kommentar #9

Morten Christian Groth

18 innlegg  205 kommentarer

Fangens dilemma

Publisert rundt 10 år siden

Takk for din kommentar, Johs, og takk for du opplyser meg i samme vending. Jeg kjente ikke til "fangens dillemma", og jeg legger ved en Wiki-definisjon for andre interessenter:

"Fangens dilemma er i spillteorien en situasjon eller tilstand i et spill for to personer, der hver spiller kan tilstå eller holde tett. En forutsetning for fangens dilemma er at deltakerne kun har ett valg og ikke kan gjøre det om. Varianter av fangens dilemma kommer ofte til uttrykk i situasjoner der forskjellige parter i en gitt situasjon tar beslutninger for sitt eget beste fremfor å tenke helhetlig.

For eksempel kan en person tenke at dersom han/hun lar være å betale skatt et år vil samfunnet ikke merke det ettersom så mange andre likevel betaler skatt. Risikoen er om alle tenker likt og ingen betaler skatt overhodet. Dermed kan viktige samfunnsoppgaver bli neglisjert."

Ironisk nok kan vi utvide dette begrepet, til å la dette gjelde for de som frivillig har meldt seg inn i verdidebatt.no: de kommer ikke ut igjen! Vi ser det også i strukturen; når du poster innlegg og kommentar. Du har 30 minutters margin etter publisering, til selvransakende korrektur. Valget komprimeres i en fortrengt tidsramme, og noen synes det er urovekkende at dette får konsekvenser - jeg henviser til ditt innlegg "Bondefanget av Verdidebatt - dag 11". Selvfølgelig kan man dementere noe man har sagt i en ny kommentar, men da påpeker man jo bare sin inkonsekvens - det oppfattes gjerne som ydmykende.

Men jeg velger å tro det aller beste om redaksjonen, at de har en didaktisk hensikt med rammeverket i forumet: folk trenger å lære å vokte sin munn! Man har bare godt av å holdes til regnskap for det man skriver, selv om det kan virke ubehagelig til tider. Men når det er sagt, kan jeg godt bekjenne at jeg kjenner sterk ambivalens når det gjelder verdidebatt, men det har ikke noe med redaksjonen å gjøre. Ofte blir det "stor ståhei for ingenting" fordi noe synes det er så spennende (Hilde Wangel gjør det hele tiden) å misoppfatte hva en annen sier.

Til slutt sier du, "Det rasjonelle må opplyses av det etiske, hjernen må få hjelp av hjertet til å strekke tanken. Her tror jeg nok troen på en god Gud er et privilegium." Her er du veldig klar. Mange oppfatter at det rasjonelle og det etiske er det samme, men det fører ofte til dobbeltmoral, hvor en verdi som er uttalt snubler i verdien av levd liv. Altså, at man oppfatter sine verdier som "helt rasjonelle". Skal jeg dra setningen din litt lenger, da vil jeg si: en rettferdig tro på Gud må opplyse det etiske, for at det etiske skal ha en sann mulighet til å opplyse våre rasjonelle forestillinger. Du har sikkert sett det; at mennesker kan i full overbevisning uttrykke sin egen oppfattelse av hva som er rasjonelt, mens sannheten viser noe helt annet.

Vel vel, vi må alle lære av vår egen inkonsekvens, enten vi vil eller ikke. Men det er som du sier, at troen på Gud er et privilegium, og forhåpentligvis bøyer vi oss for den Hellige Ånd, når vi skal overbevises om hva som er Guds rettferdighet . . .

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere