Verdidebatt

En ærlig vurdering av hva det vil si å være "kristen".

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Som en god del andre som har vokst opp i et kristent hjem gjennomgikk jeg i tenårene en utvikling der jeg skjønte at det jeg bedrev var på kollisjonskurs med kristenbegrepet, men...jeg trøstet meg selv med at før eller senere...da vurdert til:  gjerne..mye senere, så ville jeg vende tilbake til den barnetro jeg forlot.

Jeg husker jeg fant mye trøst i røveren på korset som i siste liten fant Jesus og fikk nåden.  Ja, i tenårene så jeg livet som en heisatur der det å koble seg tilbake...i siste liten...kunne være den ultimate livsreise.

Heldigvis gikk det ikke slik.  Jeg møte Jesus og nåden langt tidligere.  Det første jeg tenkte etter at jeg i voksen alder (1981) hadde tatt et heloverveid standpunkt og innsett at den Knut jeg var i går er ikke den Knut jeg er nå var jfr. Mat. 28.18:  "Meg er gitt all makt i himmel og på jord.  Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler , idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.  Og se jeg er med dere alle dager inntil verdens ende."

Jeg søkte Gud etter åndens dåp og Han svarte.  Livet har ikke vært det samme etter dette.  Jeg tror det hadde vært vanskelig å opprettholde den kristne identitet 365 dager i årer 24 timer i døgnet hvis jeg ikke hadde tatt imot Den Hellige Ånd.

Etter hvert som tiden har gått så har jeg jo skjønt at det er mange ulike oppfatninger og nivå  å ikle seg kristennavnet på.

Begreper som "kirkekristne", "ritualkristne", "julestemningskristne", "personlig kristne", "åndsdøpte kristne", "religiøse kristne", alle varianter at kristne i frikirkelige menigheter f.eks. pinsevenner, karismatikere o.s.v. er eksempler på dette.

Noe sier meg at enkelte av disse kategoriene ikke fører til frelse.  Noe sier meg at noen enten kan gå i den fella å lure seg selv eller å bli lurt ved å forenkle kristenidentiteten en kobler livet sitt på.

Noen tillegger en barnedåp til å være billetten til frelse og lever i sus og dus med denne grunnleggende feile forvissning over livet sitt.

Her i verdidebatt som ellers i samfunnet ser jeg at det er mange som etter personlig godtbefinnende legger til og trekker fra det som passer i forhold til den standard Han satte for våre liv....og for vår oppfatning av Ham.

Det kan vel ikke være slik at det å være kristen er for en en aksept av 20% av det Jesus sto for; en annen 40% o.s.v. ?

Det kan vel heller ikke være slik at litt Jesus miks er veien til frelse?  Litt aksept av tilflyt av annen lære her ...og litt der...og det er meg, men da er en vel ikke kristen?

Mitt anliggende er en oppmuntring til å ta vare på livet og troen.    og foreta gjerne en evaluering av egen situasjon med påfølgende korreksjon.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt