Verdidebatt

TAKT som verdi

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Her på Verdidebatt må vi debattere noen skikkelige, alvorlige verdier innimellom. Dagens verdi fra min side: Takt.

John Maxwell forteller denne historien: – En mann måtte dra til Chicago for å drive med forretninger der. Han overtalte broren sin til å ta seg av katten sin mens han var borte.

Selv om broren hatet katter, sa han likevel ja.

Da forretningsmannen kom tilbake, ringte han fra flyplassen for å spørre hvordan det sto til med katten. 

«Katten din døde,» rapporterte broren og la på. 

Forretningsmannen var utrøstelig. Sorgen ble forsterket ved at broren var så ufølsom, så forretningsmannen ringte igjen for å fortelle hvor lei seg han var. 

«Du skulle ikke ha vært så taktløs og gått så rett på sak.» 

«Hva ville du jeg skulle si, da?» spurte den overraskede broren. 

«Du kunne ha fortalt nyheten gradvis. Du kunne ha sagt: Han lekte oppe på taket. Og litt senere i samtalen kunne du ha fortalt at katten falt ned. Og så kanskje at han brakk beinet. Og så at idet du kom for å løfte ham opp, ble du svært bekymret. Og så kunne du ha sagt: Jeg er veldig lei for å måtte fortelle det, men katten din sovnet dessverre inn i løpet av natten. – Du må lære deg å bli litt mer taktfull … Forresten, hvordan står det til med mamma?» 

Da ble det lenge taust i telefonen. Så svarte broren: «Hun lekte oppe på taket …» 

Ja, du kan le. Men historien sier litt om hvordan vi kan være mer opptatt av katten enn av mor, og den forteller i hvert fall hvordan følelsene kan være høyst ulike hos forskjellige personer. Men finfølelse, takt, er i alle fall noe som lett blir borte på veien. Takt, det å være hensynsfull og omtenksom, er en verdi vi ikke må miste. 

For det første er det et bibelsk ideal: Apostelen Paulus formaner oss til å tale sannheten i kjærlighet. Diplomatiske og forsiktige mennesker viser klokskap. De har innlevelsesevne nok til å være høflige og fintfølende. 

En gammel kinesisk historie forteller om en sultan som tilkalte en av sine vismenn og spurte hvor lenge han ville komme til å leve. – Herre, du vil se alle dine sønner døde, svarte han. Sultanen ble rasende og overlot vismannen til vaktene for at han skulle bli henrettet. 

Så spurte han en annen vismann, som sa: – Herre, jeg ser at du blir velsignet med et langt liv, så langt at du kommer til å leve lenger enn alle i familien din. 

Sultanen ble meget glad og belønnet denne vismannen med gull og sølv. Begge profetene kjente sannheten, men bare én hadde den rette taktfølelsen. 

Den saktmodige og milde tunge som er i stand til å snakke på en positiv måte, når lenger enn den kritiske og dømmende holdningen. 

En ung mann viste at han hadde både visdom og takt da en ung enke spurte ham hvor gammel han trodde hun var. 

Han svarte: – Jeg er virkelig i tvil. Ser jeg på ditt utseende, kan jeg komme til å gjette på at du er ti år yngre enn du virkelig er. Men når jeg lytter til din intelligens og visdom, kan jeg komme til å gjette på at du er ti år eldre enn du virkelig er …

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt