- Dere er så rike og dumme!

- Dere er så dumme og rike, sier Ruta, koordinator for frivillig bymisjonsarbeid blant prostituerte og rusmisbrukere i Latvias hovedstad, Riga.  Hun sier det med et trist, galgenhumoristisk smil. Hver helg er flyene fra Norge og Sverige til Baltikums hovedsteder fulle av kåte nordmenn. Horene i Riga er billige og byen ligger ikke mer enn en drøy times flytur unna Oslo.  

- Takk, Norge, takk, Sverige, sa Ruta da den nye lovgivningen som forbyr sexkjøp, ble innført. – Dere flyttet virkelig problemene deres over til oss.

Litauere er på tjuvraid i rike Norge. Nordmenn er på et annet tjuvraid i fattige Latvia. Jeg vet ikke hva som er verst. Jo, forresten, det vet jeg. Etter en fredagskveld i minibussen sammen med feltarbeidere fra bymisjonsorganisasjonen Dialogs, er jeg ikke i tvil.  

Det handler om nærhet og avstand og om øynene som ser. Riga er en usedvanlig vakker by og med en rik historie. I gamlebyen ligger butikkene til Hugo Boss, Lacoste, Versace og Gucci tett og med priser som ikke engang frister nordmenn. Innimellom ligger Dressmann, Rimi, Rema1000 og DNBs filialer samt spillehallene og nattklubbene. Midt i sentrum ligger den praktfulle lutherske domkirken omgitt av kvartaler med arkitektoniske variasjoner fra renessanse og barokk til art noveau, men som alt sammen har til felles at det er vakkert, vakkert. Dette er byen turistene ser. Men det er bare Rigas ytre skall. Hovedstaden i Latvia har fått finanskrisen som et støvelspark i magen. Snart 20 år med rovdyrkapitalisme har endt i en økonomisk tragedie for den tidligere sovjetrepublikken. På toppen kommer en sosial nød man ikke skulle tro var mulig i et sivilisert europeisk land.

- På andre siden av jernbanelinjen vil jeg ikke anbefale noen å gå, i alle fall ikke etter mørkets frembrudd og absolutt ikke alene.

Advarselen kommer fra Agitta, en annen frivillig i Dialogs, utdannet lærer og en kjenner av Latvias kultur og historie. Men det er inn i disse gatene på andre siden av jernbanelinjen vi er på vei en hustret kveld i oktober. Dette er Riga vendt inn ut. Vår sjåfør, Varis, stanser ved en gateport til en forfallen bygård i en av Rigas slitte bydeler. Han fløyter to ganger med hornet. Frem fra bygårdens tussmørke som selv ikke gatelyktene klarer å fordrive, kommer to sjokkblonde kvinner med knehøye, skinnende boots og lårkorte skjørt. I de oversminkede og slitte ansiktene lyser triste øyne som forteller om sorg, sykdom og håp som engang fantes, men som nå er døde. Agitta og Varis deler ut kondomer og rene sprøyter. Brukte sprøyter returneres i bytte og legges i en påleggsboks av plast. Hurtigtesting for hiv og tuberkulose tilbys. Varis og Agitta snakker med kvinnene, de klapper hverandre på kinnet, de smiler og omfavner hverandre, men uten å skjønne et ord latvisk, forstår jeg at i bunnen ligger det en trist historie som Ludmila, den ene av horene, har fortalt dem. Etterpå får jeg vite det. En kunde har skåret henne opp i ansiktet med lommekniv. Sårene er dekket med maskara, de er bare synlige når lyset faller rett på ansiktet hennes.

I EU-landet Latvia er velferd ennå et fremmedord. Her finnes ikke noe sosialt sikkerhetsnett. Faller du, faller du helt igjennom. Finanskrisen har dratt mange med seg ned. Norske aviser skriver om tomme butikkvinduer i Riga sentrum, men de skriver ikke om alle kvinnene som tvinges ut på gaten for å skaffe medisiner for sine syke barn. En sykehuskonsultasjon i Riga koster 400 Lats – nesten 5000 kroner, nær det tredobbelte av en normal månedslønn. Hivepidemien går med rasende fart over Øst-Europa. Verst stilt er Estland med en årlig smitterate som er nesten dobbelt så høy som de verst stilte land i Afrika. Latvia ligger ikke langt etter. Epidemien slo til ved årtusenskiftet. Siden hiv dreper langsomt, er det først nå aidsbølgen kommer skyllende. Livreddende behandling når ut til et fåtall, om enn til stadig flere – inntil finanskrisen kom og alt stoppet opp. I Rigas gater – vel å merke på den andre siden av jernbanelinjen, der togene fra Moskva kjører inn med narkotikaen - dør kvinner og barn.

Alt er blitt dyrere i Riga, unntatt horene. På ukedagene faller prisen for en sextur ned mot 10 Lats. I helgene er det bedre, for da sørger svensker og nordmenn for at etterspørselen stiger og med den prisene.

- Hun er villig til å svare på spørsmål, forteller Agitta etter å ha presentert oss for Ludmila. Jeg føler meg brydd, vet ikke hvilke av mine mange spørsmål jeg kan stille uten at de blir for private. Ludmila forteller om et regnestykke i kraftig minus, selv om hun tross alt er heldig. Hun har ennå ikke mistet jobben sin, som ikke er å være prostituert. Ludmila har et normalt dagarbeid. Men med et sykt barn går regnestykket uansett ikke i hop. Med normal inntekt står Ludmila overfor et valg om hun skal sulte, fryse, mangle tak over hodet eller la barnet sitt dø av mangel på medisiner. Slik ble gata siste utvei. På kjøpet har hun fått et alvorlig rusproblem samt hiv. Kampen for datteren er det som holder siste rest av selvrespekt oppe. Men snart kan også den kampen være over. Ludmila står i fare for å miste sitt syke barn. Selv ikke 18 timers arbeidsdag er nok til å betale det medisinene koster.  

Vi kjører ut på motorveien som leder ut fra sentrum. Her ligger kjøpesentraene på rad og rekke og med en tett skog av lysskilt for merkevarer vi kjenner godt: Dressmann, Cubus, Lindex, Narvesen, Rimi, Statoil og Rema 1000. Tjue minutter utenfor sentrum tynnes skogen av lysskilt ut og vi ser de stalinistiske høyblokkene som var ment å stå i tjuefem år, men som ved et naturens under står frem­deles. Etter ytterligere ti minutters kjøring, åpner landsbygda seg og oktobernatten sniker seg sur, tett og svart inn på oss. Her ligger noen nedlagte fabrikklokaler samt en parkeringsplass der det innimellom ses mercedeser og BMWer i grå metallic samt en og annen langtransport. Stemningen er lettere uhyggelig, jeg ser meg selv inn i en scene som kunne vært fra en eller annen halvgod narkofilm. Jeg føler meg usikker på om vi er helt trygge i det vi her har begitt oss ut på. Inne i ett av fabrikkskurene beveger to menn seg rundt som halvskygger i det dimme lyset. Agitta forteller at det er far og sønn som opererer sin narkodealergesjeft herfra. Moren, Olga, betjener kundene fra Berlin, Stockholm og Oslo, som alle har funnet ut at sexen er billig i Riga og kokainen likeså. Olga ser bussen fra Dialogs og kommer for å avlere sine urene sprøyter og få gratis kondomer. Like etter kommer far og sønn. De holder øye med Olga, er aldri mer enn noen skritt unna. Også hun har opplevd å bli skåret opp i ansiktet. For jo billigere horene er, desto mer brutale blir kundene. Det er ren markedslogikk, dette.

Vi møter samfunnsforskeren Marcis som forteller om et land som i tillegg til å være nær økonomisk bankerott også er i ferd med å miste det meste av sin intellektuelle kapital. Selv har han fått tilbud om stilling ved et amerikansk universitet. Men han har valgt å bli. Det trengs noen tilbake som kan forstå og beskrive det som nå skjer med hans hjemland og som når tidene blir bedre, kan pense utviklingen inn på et annet spor.

- Snart 20 år med kapitalisme har ødelagt mer enn kommunismen rakk på enda lengre tid. Men kommunismen ødela noe enda mer grunnleggende, forteller Marcis, selve samfunnsmoralen. Evnen til empati er borte. Med 18 politiske partier i nasjonalforsamlingen Saimae er politikken blitt fragmentert til smålig interessekamp. Latviere står mot russere og vice versa. Ingen tar et overordnet grep. Vi mangler det meste på de to områdene man må lykkes på om man skal bygge et godt samfunn: velferd og utdanning. Først og fremst trenger vi å utvikle en ny forståelse av solidaritet. De skandinaviske samfunnene kunne vært en modell for oss. Men nordmenn og svensker er ikke udelt populære her i Latvia nå, om enn langt fra så upopulære som russerne. Norske og svenske firmaer utgjør en stor del av samfunnsøkonomien og har mye av skylden både for veksten og fallet dette landet har opplevd. Så dere er ikke udelt populære. Jeg tror mange latviere er litt redde dere. Dere er så rike.

- Rike og dumme? spør jeg.

- Ja, kanskje det kan sies slik, svarer Marcis og smiler.