Helvetesdebatten har slett ikke "gjenoppstått" med Gunn Hild Lems utmerkede kritikk i Aftenposten 23. nov. Men det er første gang på 50-60 år at Aftenposten har artikler som tar oppgjør med helveteslæren. Undertegnede har hatt fokus på DnK's helvetesforestillinger i mange år på dette og andre debattforum, bl.a. med bakgrunn i Andreas Edwiens kristendomskritikk (på historisk og etisk grunnlag) fra 1948 og i bokform utover i 1950-årene, frem til siste utgave av hans bok "Dogmet om Jesus" i 1995. Jesus står i selve det konkrete, fysisk-voldelige barbariet. Det er derfor jeg stiller mitt spørsmål i overskriften. Hvilke av Det nye testamentes og Jesu autoriserte uttalelser er det Skjeldal påberoper seg som troende MF-teolog, på grunnlag av det man der kaller "Guds ord"? Dette er ytterst uklart i den artikkel han har publisert i Aftenposten om temaet, og som han har gjengitt i utvidet form på Vårt Lands debattforum. I et så alvorlig spørsmål, som angår menneskets evige skjebne, må vi selvsagt kreve klare beskrivelser av hva det siktes til og på hvilket autoritativt gyldig grunnlag det er basert.
Folk flest blant den passive (tvangsinndøpte) majoritet i kirkens medlemsregister har, naturlig nok, forkastet kirkens morbide helvetesforestilling. Vi ser at når kirkens inhumane doms- og voldstrusler skal forsvares i det offentlige rom, er det MF-teologene som sendes ut på banen (mens TF-teologene enten ignorerer Jesu altdominerende eskatologi, eller strever med å omtolke eller "symbolisere" hans doms- og straffetrusler). Det er Den norske kirkes ansvarlige biskoper, prester og ordinerte teologer som fremfor alt stritter imot en debatt om helveteslæren. De ønsker ingen helvetesdebatt i avisspaltene, men de har heller ingen interesse av å avskaffe helveteslæren. En slik posisjon må selvsagt bli helt uholdbar. I et demokratisk samfunn hvor kritisk tenkning, etisk refleksjon og kunnskapsbasert debatt er noen av hjørnestenene, må biskoper og ordinerte teologer bidra til opplysning og klarhet om kirkens helvetesforestilling - hvis de er ansvarlige! En voksen, opplyst almenhet spør ikke etter belæring og forkynnelse, men etter saklig og historisk-faktisk begrunnet kunnskap. Vi kan selvsagt ikke holde oss med en statsreligion, en "offentlig religion", hvis dens ledere og troslærere unnviker å opplyse "folket" i et normalt klart språk hva den lærer om menneskets evige skjebne : dommen, de to utganger, straffen - og selvsagt hvordan den begrunner sine påstander (å søke tilflukt til "troen" er en uakseptabel avsporing).
"Helvete er et ubehagelig teologisk tema", skriver Skjeldal (har det vært et "ubehagelig teologisk tema" også i de foregående årtusener?). Ja, og derfor klarer ikke biskoper og ordinerte teologer å behandle temaet på en saklig og skikkelig måte, det vekker altfor sterke emosjoner. Lite tyder på at vi kan forvente noen ny-tenkning eller selvkritikk fra vår tids generasjoner teologer og presteskap. De som har gjennomgått den forskrekkelige kirkelige indoktrinering kommer kanskje aldri ut av sitt mentale "fangenskap". De er bundet av sine offentlig avgitte presteløfter. Deres lydighet overfor den "konstantiske" oldtidsbekjennelse er overordnet etisk og historisk sannferdighet. Confessio Augustana fra 1500-tallet presiserer de tre andre bekjennelsesskriftene. Den formulerer i art. 17 den dogmatiske volden tydeligere enn oldtidsbekjennelsene. En debatt som ikke tar hensyn til denne voldseskatologi flykter fra den teologiske virkelighet som hersker i kirken.
Det er interessant at Skjeldal forsvarer "plassen", altså den mytologiske forestillingen om en fysisk, romlig torturanstalt. Han beskriver helvete som "helt reell" og som "en virkelig størrelse". Dette var også Jesu oppfatning i oldtiden. Jesu sekteriske religiøst-mytologiske forestillinger (slik han presenteres i evangelieskriftene) bryter selvsagt fundamentalt med vårt moderne samfunns innsikter, normer og verdier. Han kan derfor aldri gjøres "aktuell" eller "moderne". Jesus var en av de mest radikale sekterikere og dualister i hans samtids overspente eskatologisk-apokalyptiske miljø, en bevegelse som i århundrene omkring vår tidsregning hentet vesentlig inspirasjon fra persisk mytologi. De europeiske kirker har hentet sin voldseskatologi og sitt dualistiske menneskesyn nettopp fra Jesu lære og forkynnelse i evangelieskriftene. Denne voldsteologien er som kjent særdeles skarpt, enkelt og klart utformet i vår kirkes offisielle og konstitusjonelle protestantisk-lutherske bekjennelse: Confessio Augustana (art. 17).
Fordi kirken ikke kan gi slipp på Jesus-forgudelsen, kan den heller ikke gi slipp på denne oldtidsprofetens (relative) doms- og straffetrusler over sine teologiske motstandere (Jesus uttalte at han ikke var utsendt til andre enn "Israels fortapte får"). Kirkens oppstandelses-mytologi og helvetesforestillingen henger uløselig sammen i kirkens bekjennelse og teologi. Vi må derfor få klarhet i hvem og hva Jesus er, hvor han befinner seg OG i hvilken skikkelse han skal "komme igjen for å dømme". Hvordan og hvor skal denne domshandling skje? Hvilke lover skal han dømme på grunnlag av? (Som jeg før har poengtert: en "ånd" dømmer ikke, det er det bare personer som gjør). Er domsgrunnlaget og den guddommelige straffejustis kjent for biskoper og teologer, eller er det uberegnelige og uforutsigbare selve poenget: den store overraskelsen? Har vi her å gjøre med det Bertrand Russel kaller "fryktens etikk", eller det Erich Fromm kaller "den autoritære etikk"?
Det er ingen "personlig overbevisning" eller "subjektiv tro" vi møter i DnK's autoriserte bekjennelsesskrifter (tre av dem fra oldtiden), men PÅSTANDER om angivelig faktiske forhold og hendelser i verden og historien. Skjeldal unngår å henvise til Jesu helvetesforestilling og han unngår på samme måte å referere noe av det som sies om forestillingen i den bekjennelse han selv og hans ordinerte kolleger har forpliktet seg på som biskoper og prester i DnK. Det som teologene utgir for "tro" skal angivelig være noe som stammer fra "Gud selv", dvs. fra kristendommens dømmende "Gud" (her må man være svært varsom med å trekke inn den hebraiske bibel/GT). Denne "troen" tillegger Skjeldal en slags guddommelig autoritet. Biskop Per Lønning uttalte i en kommentar (Morgenposten 1965) til Edwiens kritikk av guddommeliggjørelsen av Jesus at han "vedkjenner seg gladelig at kirken utgir dette for sin tro". Dette var før han ble biskop. Forholdsvis kort tid etter dette gikk han som biskop fullt inn for at denne eskatologien var "Guds" egen offisielle straffelov, uten at han fremla noen slags bevis for at man kan tillegge kirkens "Gud" en slik enorm voldelig autoritet, som enhver biskop påtar seg ved å tre inn i sitt embete. Det kan se ut til at Eskil Skjeldal er i ferd med å forberede seg til en tilsvarende posisjon i DnK, på et mer eller mindre subjektivt trosgrunnlag.
Moderne statskirke-teologers (desperate) forsøk på å knytte oldtidens barbariske volds- og helvetestrussel opp mot et slags diffust "kjærlighetsbegrep" er så grovt at det er forståelig at Trond Bakkevigs, Sunniva Gylvers og Eskil Skjeldals merkverdige forsvar og begrunnelser må vekke sterke reaksjoner i offentligheten (presten Sunniva Gylver brukte ordet "trosfloke" for en tid tilbake i en av sine andakter i Vårt Lands papiravis). Skjeldals forvirrende innlegg i Aftenposten og på dette forum er pinlig og avslørende. Det gir ingen oppklaring. Men i et lengre utviklingsperspektiv er teologenes språklige og tankemessige forvirring uttrykk for at kirkens (mytologiske) dogmer er i full oppløsning, og det må vi bare bifalle. Det er snakk om et overgangsfenomen. Om en generasjon eller to er det ingen som "tror på" denne absurditet.
Jesus er opphavsmann til kirkens doms- og straffetrusler. Den (moderne) kristne forestilling at Jesus var det første og siste "sanne menneske" - nærmest et slags toppunkt eller endepunkt i evolusjonskjeden - er bunnfalsk og fullstendig uten historisk-faktisk grunnlag. Forestillingen at "nestekjærlighet" så og si ikke eksisterte FØR Jesus - sammen med den tilhørende forskrudde idéen at Jesus ble dømt til døden av de "fæle" jødene fordi han viste barmhjertighet mot "syndere" og samfunnets utstøtte - er dessverre levende blant de kristne den dag i dag. Når slike løgnaktige forestillinger hjemsøker teologers hjerner i vår tid, skjønner vi at kristne teologer har en lang vei å gå før de blir i stand til å vurdere Jesus fra Nazareth ut fra et nøkternt (idé)historisk og menneskelig perspektiv. Men så lenge idyllisering og idealisering av kirkens hovedperson er det overordnete mål for moderne teologer kan vi ikke forvente historisk sannferdighet. Når hensikten er å gjøre oldtidsprofeten Jesus "aktuell" (endog til et ufeilbarlig "etisk forbilde") for moderne mennesker i år 2011, er det dogmatikk og teologi det handler om, ikke saklig-faktisk kunnskap eller vitenskap. Denne form for manipulasjon og forfalskning av et historisk oldtidsmenneske avslører med all tydelighet at teologien fortsatt henger fast i den før-vitenskapelige tidsalder. Det er "åpenbaringsreligionens" tragedie at den motsetter seg utviklingens og historiens lover.
I boken "Tro på avveier" av David Cook (Lunde Forlag 1999, oversatt av Bjørn Are Davidsen) står følgende i kap. 4: Humanismen, s. 78 - 95:
"Det synes for meg som at det er like mye som taler MOT humanismen som FOR den. Vi har ingenting å frykte av å gå inn i en diskusjon om humanisme, på humanistenes egne premisser. Min metode ville for det første være å forstå hva humanistene sier. Deretter ville jeg stilt spørsmål ved og debattert med dem hvorvidt det er tilstrekkelig grunnlag for kristen tro. Vi har å gjøre med to forskjellige bilder av mennesket, og av menneskehetens situasjon i verden... Når alt kommer til alt, er det mitt mål som kristen å vise humanisten at ekte humanisme er å være kristen, fordi det BARE ER I KRISTUS AT VI BLIR SANNE MENNESKER". (min utheving).
Dette er tanker vi er godt kjent med fra (stats)kirkelige teologer gjennom det siste århundret. I mitt blogg-innlegg 30. sept. om mellomkrigstidens kristendom og dens teologers "lefling" med nazistisk ideologi gav jeg mange konkrete eksempler på kirke-kristne aktørers merkverdige og forskrudde syn på demokrati, humanisme og etikk. Skjeldals forsvar for doms- og helvetesforestillingen viser at en historisk, etisk-rettslig og humanistisk tenkning ennå ikke har trengt inn i teologenes hoder. David Cook presenteres i 1999 som "teologisk og filosofisk professor i England, med etikk som spesialområde". Vi ser at høy utdanning og akademiske titler ikke beskytter den troende mot de groveste tankefeil og villeste spekulasjoner. Flere enn undertegnede har kanskje merket seg hvordan Telenor-ingeniør, Bjørn Are Davidsen, på dette forum stadig har avkrevet sine meningsmotstandere for "dokumentasjon". Jeg kan opplyse leserne om at David Cooks bok er totalt blottet for "dokumentasjon", dvs. for noter og litteraturhenvisninger. Jeg oppfordrer interesserte lesere til å studere nøye oversetteren Bjørn Are Davidsens forord i denne boken. Det er sannsynlig at David Cooks bok har inspirert en lang rekke kristne apologeter i vår tid (sikkert også på dette forum). Boken er en "håndbok" for de kristen-troende i kunsten å argumentere MOT anarkisme, postmodernisme, humanisme, eksistensialisme, vitenskapelig materialisme, marxisme og kommunisme... (bare ikke MOT det vi her kanskje kunne kalle "jesusianisme").
For den kristne gjenstår bare Kristus, og ordet Kristus er flukten fra historien. Når Kristus blir en slags "humanistisk" altomfattende idé går teologien over til å bli en ideologi, som blir mer og mer løsrevet fra historien. Hos noen moderne liberalteologer ved TF opptrer begrepene "Kristusbevissthet" og "Kristusveien"...
Svært ofte fører teologene en slags kvasi-vitenskapelig diskusjon med andre teologer om doms- og helvetestruslene, dvs. ulike teorier om det man helst kaller "fortapelsen" (hvor mange teorier finnes det?). I sine lukkede studérkamre har kirkelige teologer utpønsket og konstruert de villeste (uetiske) teorier og begreper om de ikke-kristnes evige skjebne, og om "fortapelsens mulighet": skal de vantro og ugudelige (inkl. ateister) pines/tortureres fysisk eller psykisk? Skal de tilintetgjøres (hvilket forutsetter at de ikke har sjel, som de frelsesverdige)? Eller skal alle frelses til slutt? Den siste teologiske teorien er lite utbredt i kristne kretser. Slike uhyggelige spekulasjoner befatter teologer seg med i fullt alvor - i vitenskapens navn - samtidig som de uten hemninger kan kalle seg demokrater, humanister og menneskerettighetsforkjempere. De kan endog disputere til doktorgraden om slike vanvittige (uvitenskapelige) emner. Man må spørre: er menneskehetens evige skjebne mer eller mindre tilfeldig prisgitt den enkelte kristne teologs subjektive spekulasjoner? Det påfallende og mest skremmende er etter mitt syn mangel på ETISK ALVOR.
Skyld, valg og ansvarlighet. Man kan ikke annet enn forferdes når kirkeledere, teologer og apologeter i fullt alvor synes å mene at humanisme er forenlig med volds- og straffetrusler på menneskers evige liv og helse. I sine ubehjelpelige forsøk på å "modernisere" barbariet uttaler noen teologer at "Guds dom" handler om valg, ansvarliggjøring og oppgjør med overgrep ("krenkelser" )... De teologer som fremfører slike og lignende synspunkter oppgir sjelden skriftlige henvisninger til støtte for slike luftige uttalelser. Når kirken(e) ikke selv er i stand til å erkjenne skyld eller ansvar for historiens synder - forbrytelser mot menneskeheten - er det klart vi må spørre dem hvilken betydning disse ordene har.
I vår statskirkes luthersk-evangeliske teologi og antropologi finnes ikke noe slikt som et "ansvarlig" menneske. I følge Martin Luther (vår statskirkes fremste teologiske autoritet) er mennesket fra sin fødsel slavebundet av synden ("arvesynden"). Ulydighet og opprør er den største synd. Gode gjerninger kan ikke redde det (onde) vantro mennesket fra fortapelse og "evig straff" i helvetes torturkammer. "Troen alene", "nåden alene" er de lutherske slagordene. "Rettferdiggjørelse ved tro" er det eneste (doms)kriterium for frelse (et evig stridsspørsmål mellom protestanter og katolikker).
Kirkens maktgrunnlag avhenger av at "folket" - som en umælende saueflokk - lar seg lede av "hyrden". Autoritetsdyrkelsen forutsetter at den troende holdes fast i den umyndiges posisjon, hjelpeløs og avhengig. For å la seg lede må man forbli barn. Den troende forblir et barn overfor Faderguden. Statskirketeologene kan ikke på en og samme tid forsvare spebarnsdåp OG hevde menneskets valg og ansvar. Her kollapser logikken fullstendig. Hva som skjer i dåpen, kan alle lese seg til i dåpsliturgien og dåpsformularene. Kirken har alltid rettet sin propaganda først og fremst mot barn og umyndige, for å hindre/stanse deres mentale utvikling mot selvstendig tenkning. På samme måte kan man si at kristendommen er en religion som aldri er blitt "voksen". I sitt (uforanderlige) mytologisk-dogmatiske tankeinnhold befinner den seg på det samme "barnestadium" som på 300-tallet. Ingen etiske eller filosofiske ideer gjennom historien har beveget kirken til å endre en tøddel eller bokstav i sine forstenede bekjennelsesskrifter. Ingen kunnskap om verden, historien, naturen eller menneskesinnet de siste århundrer har fått kirken til å revidere sitt mytologiske verdensbilde (som gudsbildet er utledet av), heller ikke menneskesynet i Augustana art. 17, med sin voldstrussel og heslige dualisme.
Å bøye seg lydig og ydmykt for den "konstantinske" Nicæa-bekjennelsen fra år 325, synes umiddelbart lite forenlig med valg og ansvarlighet. Vi må likevel forutsette at teologers og prestekandidaters (offentlige) ordinasjonsløfter blir avgitt på grunnlag av et FRITT VALG. Å bli voksen og ansvarlig (individuelt og alment) innebærer å frigjøre seg fra autoriteter og autoritære ideer/ideologier (religiøse eller politiske). Da blir spørsmålet: hvor i kirkens autoriserte skriftgrunnlag oppfordres mennesket til å frigjøre seg fra autoriteter, menneskelige eller "guddommelige" (Paulus snakker om "Kristi trell"...)?
Kirkens voldshistorie viser nettopp hvor farlig (bokstavlig talt livsfarlig) det var for våre forfedre å hevde egenvilje og selvstendighet. Ingen teologisk opposisjon eller ulydighet ble tolerert. Kjetterforfølgelser og kjetterbål gjennom ufattelige århundrer vitner klart om hva det kostet å hevde synspunkter som avvek fra kirkelig ortodoksi og dens autoritære voktere. Inkvisisjonens terror har jeg behandlet i et tidligere innlegg. Protestantisk terror var ikke "mildere" enn den katolske. Disiplinering og overvåking av den enkeltes liv og vandel ble intensivert. Fiendskap, vold, gjensidige trusler og forbannelser har haglet mellom protestanter og katolikker gjennom århundrer. Hvorvidt slike konfesjonelle stridigheter kan kalles ansvarlig, er fortsatt et aktuelt spørsmål.
Skyldspørsmålet forblir uavklart. Syndsbekjennelsen uteblir. Overfor historiens blytunge byrde viker kirken(e) unna alle konfrontasjoner og oppgjør. Det er ikke hva man kaller voksen, ansvarlig opptreden.
For å forstå hvordan det (stats)kirkelige presteskap og dens teologer fortsatt utøver makt over sinnene, kan det passe å sitere noen ord av Andreas Edwien:
"Den rette tros grå eminense smyger seg stille omkring og hvisker stadig nye generasjoner i øret hvor de skal slå opp og hva det betyr. I trosartiklene - rundslitte av årtuseners propagandatjeneste - fører han ennå sitt hemmelige våpen: GJENTAKELSEN, - i utrettelig arbeid fra prekestoler og katetre for å få deres ugudelige naturstridighet til å bli like selvfølgelig som luften vi puster inn... Den gamle kirkens bibelforbud betydde at den hadde noe å skjule. Kirken har noe å skjule den dag i dag. Ikke bare sprer den langt mer tåke over den historiske virkelighet enn heldig er for en teologi som mener seg å være historisk orientert. DEN ER IKKE TRO MOT SITT EGET SANNHETSKRAV!"
-----------------------------------
Når barmhjertighet OG primitive, voldelige hevntanker stilles side om side i det samme (kristne) gudsbilde, har det moralske kompass sviktet totalt. Da bør kirkeledere, teologer og apologeter vokte seg vel for å ta ordet humanisme i sin munn. Hvis det virkelig forholder seg slik, som det er blitt sagt i andre sammenhenger, at Confessio Augustana fra 1500-tallet er så viktig for Den norske kirkes IDENTITET at den må beholdes i sin helhet - uten revisjoner - bekrefter det at kristendommen ikke er en religion, men en steinhard, autoritær politisk ideologi. Da befinner den seg langt utenfor og bortenfor det felles-menneskelige hjem: språklig, etisk og religiøst-åndelig.
(Her må man alltid ha i bakhodet at kirken tillater stadige revisjoner av bibelens to skriftsamlinger, men IKKE av kirkens fem bekjennelssesskrifter!)
Mvh. G. Ullestad