Uten Gud er jeg et monster.

Christopher Hitchens er en rød klut, mer provoserende for mange religiøse enn en hvilken som helst torreador er for en okse i Spania, men ikke la det hindre deg i å lese dette innlegget til punkt; Hitchens er ikke tema her, han fungerer bare som inngang for å understreke et poeng, født av en kommentar jeg med lett hevede øyebryn leste her på VD forleden.

Uansett, man kan like mannen eller ikke, men at nevnte Hitchens har noen eminente retoriske evner kan det neppe herske tvil om. Evner han tar i bruk i enhver debatt, også for å imøtegå diverse apologeters evinnelige påstander om at vi har våre moralske preferanser fra Gud og religiøse tradisjoner, at ateister ikke har noe forankringspunkt for moral osv.

Og da er vi over i temaet for dette innlegget. I nesten hver eneste debatt Hitchens deltar i, pleier han å spørre sin opponent om han eller hun kan nevne en eneste moralsk handling eller praksis som kan utføres av en troende, men ikke av en ateist. Ingen har hittil kommet opp med et slikt eksempel. Så vender han seg vanligvis til publikum, snur spørsmålet på hodet og spør: "Er det noen her som kan komme på en ond handling som er utført av religiøse på grunn av deres tro?" Svaret på dette spørsmålet er så innlysende at det aldri betinger en formulering, noe bekreftelsene fra salen i form av applaus, nikking og anerkjennende mumling, i kombinasjon med den dype forlegenhets rødmende kinn hos Hitchens´ motdebattant, understreker ytterligere.

Erkebiskopen av Canterbury ble engang så provosert av sin egen manglende evne til å svare på Hitchens´ utfordrende spørsmål at han klarte det kunststykket å få Hitchens litt ut av fatning ved å stille ham følgende utrolige spørsmål: "Hva er det som hindrer deg i å gå ut og voldta og drepe, når du ikke har en gud som pålegger deg moralske restriksjoner?" En sjokkerende uttalelse som Hitchens parerte ved å spørre biskopen om hva i all verden som foregikk opp i hodet hans, siden han var avhengig av en tro på det overnaturlige for å holde seg fra å begå alvorlige forbrytelser.

Erkebiskopens uttalelser kan synes ekstreme, og det er de da også, i innhold. Men likevel, da jeg hørte Hitchens fortelle om denne opplevelsen, tenkte jeg at det dreide seg om et kuriøst eksempel, en slags sjelden anakronisme i form av et menneske med et sinn fordreid i religiøs isolasjon, avsondret fra samfunnets opplyste modernitet. Men det skulle vise seg at slike holdninger ikke er så uvanlige som man kanskje skulle like å tro likevel, i det minste er ikke erkebiskopens eksplisitte uttalelser unike, selv ikke i det sekulære Norge. Her på VD, i en kommentar om gudsbevis skriver en høyt utdannet og velformulert debattdeltager følgende som svar til en av sine motdebattanter, en ateist:

“I ganske mange år nå har jeg fundert min moral på et kristent verdensbilde. Hvis jeg skal prøve å tenke meg nå at jeg skulle miste troen på dette, tror jeg at jeg vil kunne bli en veldig umoralsk person. Jeg kunne ikke støtte meg til det som holder deg på rett kjøl. Hvis jeg plutselig ble et rasjonalistisk vesen, hvorfor skulle jeg da oppføre meg moralsk? Selvfølgelig ville jeg unngå straff og jeg ville oppføre meg sånn at jeg ikke ble uglesett noen steder, men i det skjulte, når jeg følte meg sikker på ikke å bli avslørt, da tror jeg at jeg ville bli et monster.”

Hva er det som kan få et menneske til å tenke slik om seg selv, og derfor også om sine medmennesker? Hva foregår i et sinn, utviklet i, og båret frem av et menneske som antagelig aldri har gjort noe alvorlig galt mot noen, men som likevel er overbevist om at Gud er det eneste som kan få ham til å handle moralsk, og at det å miste troen på den selsamme guden øyeblikkelig vil kaste ham ut i et inferno av umoral og hensynsløs grusomhet, der han vil opptre som et monster mot andre, alt fordi han da vil bli overbevist om at ingen lenger vil se ham, og derfor heller ikke avsløre hans ugjerninger?

Sjelden har jeg vært vitne til et mer eklatant eksempel på hvor forkvaklet et sinn kan bli av religiøs metafysikk. Burde jeg og andre ikke-troende kanskje bli fornærmet over en slik holdning, en slik uttalelse? Er den rent faktisk kanskje også ment som en fornærmelse? Er den et utilslørt forsøk på tydeliggjøre det jeg har sett andre antyde her på VD, at moral er noe som er knyttet til troen på Gud; en verdi ingen gudløse egentlig hverken kan forholde seg til, forstå fullt ut, eller leve i henhold til?

Nei, jeg tror faktisk ikke det, og jeg er nesten fristet til å si dessverre; jeg er ganske sikker på at denne personens holdning til seg selv og andre, er ektefølt i all sin utleverende forrakt for menneskelig integritet. Og dens mangel på alt jeg mener er knyttet til det å være et levende menneske, gjør at jeg som ateist hverken føler meg fornærmet eller sint, bare med en følelse av lett trist oppgitthet over hvor langt man kan komme i det å miste og tilintetgjøre seg selv i troen på at det finnes et himmelsk ånderegime som står over alt annet, også det som de fleste av oss mener å hevde at vi selv rår over i våre liv.

Uten Gud er jeg ingen, uten Gud er jeg fortapt, uten Gud har andre mennesker ingen verdi, uten Gud blir medmenneskelig opptreden meningsløs - uten Gud blir jeg et monster.

Hva ennet enn forkvaklet inntil det dypt foraktelige kan et slikt menneskesyn sies å være?