Det er sikkert spennende å ha en jobb der man av og til må tåle en mental Besseggen tur, men å tilbakelegge strekningen nærmest hver eneste dag blir før eller siden for belastende og lite omtenksomt i et mentalhygienisk perspektiv.
Da er det forsåvidt naturlig og heller feste blikket på familien og si at "nok er nok", og at det først og fremst er kjernefamilien som trenger en nærværende omsorgsperson og ikke eventuelt forbli en alvorstynget fraværende, fordi jobben skaper altfor tunge byrder.
Det er fint slik, å se en justisminister vise omtanke overfor egen familie, men kanskje det paradoksalt nok var fraværet av uttrykt medfølelse, beklagelser og innrømmelser.. - imøte med de hardt prøvede pårørendes situasjon som var en inndirekte årsak til avgangen?