Jens-Petter Jørgensen

6

Å ha noe å brenne for

Publisert: 16. okt 2009

Jeg har vært sykemeldt i høst etter en større skulderoperasjon. Følgelig har min aksjonsradius vært svært begrenset. Men det er likevel lenge siden jeg har hørt så mange oppbyggelige taler som de siste ukene. Den predikanten som best har fanget min oppmerksomhet, heter Magnus Persson og er pastor i Øresundskyrkan i Malmø. Foran skjermen på min lille laptop har jeg sugd til meg ærlig, livsnær og bibelsk forkynnelse. Det har blitt bortimot 20 møter med denne menigheten, som må være blant de fremste i Skandinavia når det gjelder å gjøre evangeliet relevant for dagens mennesker.

Da folk kom til denne kirken for et par søndager siden, fikk de imidlertid en totalt annerledes gudstjenesteopplevelse enn de var vant til. Lokalet var mørkt, stille og goldt. Det var ingen team til stede for å ønske velkommen eller utføre praktiske oppgaver. Verken taleren eller lovsangerne hadde mikrofon, og barna hang med så godt de kunne i den voksne gudstjenesten. Det var ikke noe eget opplegg tilpasset dem. Hensiktet med dette stuntet var å vise hvor verdifulle de frivillige medarbeiderne er i en menighet, og hvor avhengig en er av at alle deltar med sine gaver og talenter.

Menigheten kalles i Skriften Kristi kropp. Den er kalt til å fortsette Jesu gjerninger på jord. Det skjer ved at den enkelte kristne finner sin plass på dette legemet. Eller sagt med andre ord: Finner sine nådegaver og den utrustningen som Herren har for den enkelte. Dersom jeg ikke blir klar over hva min funksjon er i denne sammenhengen, vil hele fellesskapet lide. I de fleste menigheter er det en trofast kjerne som utfører det meste av arbeidet, mens flertallet ofte mer eller mindre deltar i de aktivitetene som disse arrangerer. Det finnes ekstremt mye innefrosset og ubrukt kapital rundt om i norske forsamlinger. Derfor må det være en av ledernes hovedoppgaver i kirkene våre å løse ut denne kapitalen – eller utruste de hellige, for å si det med Paulus. Utover det å være frelst, tror jeg ikke det finnes noe dypere lykke og glede i livet enn å tjene Herren med den utrustningen han har gitt nettopp til meg. I stedet for å hjelpe mennesker til å finne deres unike plass som skaper frihet og overskudd, har vårt kall til tjeneste ofte mer hatt preg av masete og skyldbeleggende appeller hvor vi nøder folk til å ”fylle hullene” i virksomheten. ”Nå må vi ha noen til søndagsskolen, til den komiteen eller til koret, hvis vi ikke….” Vi må i mange sammenhenger i livet ta tak i ting vi ikke liker eller er kvalifisert til. Men fagfolkene sier at minst 70 prosent av det vi gjør på jobben og i frivillig sammenheng må stemme med den grunnleggende utrustningen vår. Hvis ikke går det mot utbrenning.

Når det gjelder å finne sin plass tror jeg vi i mange pinsekarismatiske sammenhenger har snakket altfor snevert om dette. Det handler om mer enn nådegaver! Jeg har fått god hjelp av pastor Rich Warren i Saddleback når han sier at vi må finne vår ”Shape” – det vil si kombinasjonen av nådegaver, hjertesak, evner, personlighet og erfaringer – om vi skal oppdage vårt gudgitte potensiale.

For meg blir det stadig viktigere å starte med å finne ut hva jeg egentlig brenner for. Jeg er overbevist om at Herren har lagt ned en lengsel i alle menneskers hjerte etter å bety noe for noe eller noen. Det kan være barna, de ufrelste, miljøet eller de utslåtte. Denne lidenskapen er helt uavhengig av alder, evner, temperament og personlighetstype. Det er ikke primært de rike og smarte som har forandret den lille og den store verden. Det var de som virkelig brant for noe!

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere