Forandring smerter

– Krav om å være vellykket gjør det vanskeligere for oss å takle at det faktisk er normalt å være nedfor. Vi forbereder oss for dårlig på livets overgangsfaser.

Vi har alle en psykisk helse – og den varierer i form gjennom livet. Samtidig som at Norge blir kåret til det beste landet å leve i, erfarer vi at flere får depresjon og angst. Dette er et paradoks som mange undrer seg over.

Jeg tror det er grunn til å rette søkelyset mot oss selv, hvilke krav vi stiller til oss selv og hvordan vi forventer at vi skal ha det. Kravet til lykke og vellykkethet er stort.

Det er normalt å føle sorg og å være nedfor. Vi må ha større toleranse for ulykkelighet. Åpenhet om strev i livet og det å dele med hverandre og støtte hverandre er mangelvare i vår tid. Vi har fortsatt mye å vinne på å erkjenne både overfor oss selv og hverandre at livet kan «butte imot» og at hverdagen kan være tung.

Overganger

For mange stiller livet oss på prøve når vi gjennomgår de vanlige overgangsfasene i livet. Når vi flytter hjemmefra, blir student, blir kjærester, får barn, er tenåring, mister foreldre, mister arbeid, blir pensjonist, blir syk, er enslig, blir enkemann eller blir skilt. Nye muligheter ligger foran og jeg kan både glede meg å se med forventning på fremtiden. Men jeg kan også være fylt av sorg, redsel eller uro.

Hver enkelt av disse situasjonene er allmenne, de fleste av oss opplever dem og gjennomlever dem. Og slik sett tar vi dem for gitt. Det er noe vi bare skal gjennom. Og dermed forbereder vi oss kanskje ikke så godt. Hvis du skal i gang med nye oppgaver på jobben, vil du ikke forberede deg da? Du vil sette deg meste mulig inn i hva det nye innebærer, du vil prøve å lære deg nye ferdigheter og skaffe deg kunnskap, du vil snakke med andre som vet hva det innebærer, du vil søke støtte og veiledning, samt oppfølging og tilbakemelding underveis.

Ritualer

Det er lov å leve livets skole litt mer på skuldrene til de som har gått foran. I vår tid skal vi liksom klare alt det der selv. Ritualer i forbindelse med overgangsfaser har sin verdi. De kan hjelpe oss å avslutte noe som vi er ferdig med eller skal forlate, og de kan hjelpe oss inn i det nye og videre i neste livsfase. Ikke alle overganger har et ritual, som dåp, konfirmasjon, vigsel eller begravelse. Men vi kan likevel reflektere over og bevisstgjøre oss det som skjer og kan komme til å skje.

Slike overgangsfaser påvirker oss personlig som individer, men de virker også i stor grad inn på våre relasjoner til hverandre. Å flytte hjemmefra er å fjerne seg fra de kjente i hverdagen, og ta sjansen på å finne og bli del av nye fellesskap. Å bli kjærester og å flytte sammen innebærer krevende øvelser i nærhet og avstand, og å bli kjent med og akseptere hverandres vaner og uvaner.

Typisk samtale

Telefonen ringer på Familievernkontoret. Det er en kvinne i den andre enden:

«Ehm, eh, jeg lurer på – eh, jeg skulle hatt time til sånn familie.... eller, vi har en del problemer hjemme, jeg og mannen min, og nå går det snart ikke lenger. Vi må ha hjelp, for ellers klarer vi ikke å leve sammen lenger.»

Jeg svarer: «Da har du kommet til rett sted, her kan du og mannen din komme til samtaler med en familieterapeut og få hjelp. Hva tenker du at dere trenger hjelp til?»

Kvinnen: «Jeg vet ikke helt, men vi klarer ikke å snakke sammen engang uten at vi krangler. Det har vært sånn ganske lenge, egentlig helt fra vi fikk datteren vår for fire år siden, og det ble ikke bedre etter at sønnen vår ble født for ett år siden. Vi forstår hverandre ikke.»

Jeg: «OK, så dere hadde det bedre før dere fikk barn. Er mannen din enig i din beskrivelse, og vil han komme til samtaler også?»

Kvinnen: «Jeg vet ikke helt om han tenker som meg, han sier at jeg er mer opptatt av å høre på moren min enn på ham. Dessuten er han vel litt tvilende til om det er noen vits i gå til sånne samtaler, men han har sagt at han er villig til å bli med. Begge vil at vi skal klare å fortsette ekteskapet, for vi er fortsatt glad i hverandre.»

Dette er en veldig vanlig henvendelse til Familievernkontoret. Når vi snakker nærmere med slike par som dette, kommer det ofte fram at de «ikke har flyttet helt hjemmefra» sin egen opprinnelsesfamilie. De har ikke reflektert over og samtalt nok om hvilken familie de to ønsker å skape og hva som er viktig for dem. De har gjerne forskjellige oppveksterfaringer på hvordan «vi gjør det i vår familie». Det tar de med seg uten å tenke nok på at de nå er en annen familie.

De må rett og slett finne ut hvordan de vil at juleribben serveres i deres nye familie.

Det er også veldig vanlig at parproblemer starter rundt på den tiden som det første barnet blir født. Å få barn er en stor utfordring for parforholdet; å gå fra å være to til å bli tre utfordrer parforholdets eksklusive VI. Er hun her fortsatt for meg når hun er mest opptatt av babyen? Tilhørighet, tilknytning, avgrensing og risiko for avvisning er temaer som ligger under mange hverdagskonflikter. Bak våre rasjonelle forståelser av at barnet selvfølgelig skal ha mest oppmerksomhet, er det to sårbare voksne som også trenger å kjenne seg elsket og verdsatt. Men når vi kjenner oss avvist eller angrepet kan vi reagere med å trekke oss tilbake eller forsvare oss og anklage den andre. Konflikter kan trappes opp om helt banale ting. Ved å sette ord på sin egen sårbarhet, savn og lengsel erfarer vi at mange par kan finne tilbake til hverandre igjen. Siden dette er så vanlig, kan det være smart å forberede seg på det, og snakke med hverandre og andre i lignende situasjon. Du trenger ikke å utlevere deg selv eller din partner selv om dere snakker med andre par om utfordringer for parforholdet ved å bli foreldre.

Del erfaringer, både gode og mindre gode. Det er lov både å være glitrende fornøyd og relativt skuffet. Begge deler er forbigående følelser! Og dere er ikke alene om dem.