Trekant uten sensur

Den som forventer at NRK har tatt hensyn til den massive Trekant-kritikken de ble utsatt for i fjor, kan bare glemme det. Høstens sesong handler fremdeles eksplisitt om seksualitet. Innhol

det er totalt løsrevet fra kjærlighet og moralske/religiøse rammer. Det er synd, for Trekant kunne og burde rommet så mye mer.

I fjor høst skapte Trekant furore. Tidenes protestaksjon ble rettet mot NRK. Særlig var det mange røster fra ulike kristne grupperinger som uttrykte sterk bekymring. I år har det vært helt stille. Publikumsservice i NRK har rolige dager.

Nakent. Egentlig er det rart, for nettopp i år burde det være enda større grunn til å protestere. NRK har i svært liten grad tatt innover seg kritikken, og i høstens sesong blir det servert mer naken kropp og flere levende kjønnsorganer i aksjon enn noen gang tidligere i NRKs fjernsynshistorie.

Da NRK presenterte Trekant på en videregående skole tidligere denne uken, fikk alle fremmøtte en pute hver. Den var først og fremst ment som noe man kunne holde opp foran skjer

men når det ble for pinlig. Og det ble det. Pinlig, kleint, ubehagelig, flaut og ekkelt, slik seksualundervisning alltid har vært. Ungdommene på Fyrstikkalleen Videregående i Oslo mente serien likevel var bra: Dette var noe annet enn den trøtte, teoretiske seksualundervisningen skolen har å by på. Her treffer Håkon Moslet og hans Trekant-redaksjon et stort behov. Trekant bidrar til å avmystifisere og sette ord på viktige deler av unge menneskers seksualitet. Det er en åpenhet jeg fremdeles mener vi skal applaudere. I første program løftes de erogene sonene opp fra pornografiens brystvorte- og kjønnsorganfokus, til å handle om hele kroppen. Det blir nærmest et paradoks som viser at Trekant faktisk kan lykkes et stykke på vei i sitt uttalte ønske om å bidra til å korrigere det skjeve synet mange får på seksualitet gjennom hjemmestudier av sexflommen fra dataskjermen og internett.

I tillegg er det en rød tråd gjennom serien at alle har rett til å si fra om hva man har lyst til å være med på. Det er også bra. Mange unge, og spesielt jenter, opplever press på å skulle gjøre ting de ikke ønsker.

Lyst. Men i møte med unge som først vil koble på sex når det er ekteskap og kjærlighet som ligger til grunn, er Trekant brutal. Avholdenhet og det å vente med sex som følge av en m

oralsk eller religiøs drivkraft, eksisterer ikke som et alternativ. Trekant blir for ensidig i sin fremstilling av at det normale for ungdom er å ha mye sex og eksperimentell sex. I stedet for bare å være «lyst»-drevet, kunne Trekant med enkle grep berørt flere dimensjoner av ungdoms spørsmål rundt kropp og seksualitet ved å være mer nyansert. Programmet kunne være med og løse opp i floka knyttet til det høye presset blant unge på kropp, utseende og ikke minst vekt. Men dette er ikke programmets idé. Målet er å forklare hva som skjer i kroppen og hvordan.

Programmet er som nevnt blitt ti minutter lenger. Målet har vært å møte kritikken fra Kringkastingsrådet om behovet for mer refleksjon. Men samtalen på slutten av episoden blir lett for ensrettet opp mot at det viktigste er å sette egne grenser. Så lenge ikke det finnes noen moral og etikk å måle seg opp mot, buklander refleksjonen i den enkeltes ego.

Hjelp til sex. Sesong to av Trekant burde våget en bredere tilnærming til ungdoms forhold til seksualitet og kropp. Unge mennesker lever i et overseksualisert samfunn. Veien frem til et trygt og godt seksualliv er trolig noe av det mest krevende man kan begi seg ut på.

Dessverre finnes det svært få alternativer til Trekant. Kirke og menighet er tause. Det finnes knapt bøker, ikke nettsteder eller annen inspirasjon å hente. Siden forrige sesong ble vist, har vi ikke sett annet enn ønsker og et løfte om at det skal komme en bedre kristen seksualhjelp for unge. Trekants viktigste funksjon blir den samme som sist: Serien skaper debatt, men løsningene lar tydeligvis vente på seg, selv om alle mener dette er svært viktig.