Kommentar

Det kjente ukjente

I ettertid erkjenner alle at vi burde sett varselsignalene før finanskrisen slo inn for et drøyt år siden. Så hvilke varselsignaler ser vi nå?

En bilfører som har krasjet, vil normalt kjøre mer forsiktig etterpå. Men virker det på samme måten for økonomer?

Finanseksperten Peter Warren tror ikke det. Han mener lærdommen fra finanskrisen allerede er utvisket. For finanskrisen handlet ikke om at vi ikke så varselsignalene. Vi valgte bevisst å ignorere dem.

Trafikklyset var rødt, men siden krysset midlertidig var tomt, tok mange sjansen på å kjøre gjennom uten å stanse. Flaks én gang ble oppfattet som at man ville ha flaks hver gang, og etter hvert økte man også hastigheten.

VG presenterte i går statsbudsjettet med følgende tittel på forsiden: «Så mye får du å bruke». Aftenposten oppsummerte med overskriften «Gir mer gass i gode tider».

Politikernes selvpålagte fartsgrense, den såkalte handlingsregelen, blir nå ignorert på en måte som gjør at vi innen 2018 vil ha «lånt» minst 250 milliarder kroner fra neste generasjon nordmenn.

Det er en sum så stor at ingen på alvor kan tro at intensjonen er å betale tilbake disse pengene.

Sju av ti kroner som den norske stat tjener på oljen, blir nå brukt direkte i statsbudsjettet. Summen er doblet på tre år og sjudoblet siden 2001. Dette i en periode hvor alle som vil vite, vet at den norske oljeproduksjonen har passert toppen.

Advarende røster finnes, men har de noen større virkning på sjåføren av bilen enn et bråkende barn i baksetet? Min kollega Erling Rimehaug tok i går i bruk den bibelske metaforen om at etter de sju fete årene, kommer de sju magre. Per Anders Hoel fulgte opp noen sider lenger bak i Vårt Land med å varsle om trygdesmellen som venter i Norge. Når utgiftene til folketrygden øker med 30 milliarder bare fra 2009 til 2010 (totalt 272 milliarder), trenger man ikke å ha vært i Pisa for å se at her er den en skjevhet som blir stadig verre å rette opp.

Finanskrisen i fjor skyldtes en låneboble som var nødt til å sprekke. Og sprakk gjorde den når ingen ville låne hverandre penger lenger.

For at ikke hele økonomien skulle kollapse, trådte Obama, Stoltenberg, Merkel og deres kolleger til med statlige utlån som savner sidestykke i verdenshistorien. Ved hjelp av nye lån ble verden reddet fra gamle lån, slik at veksten kan fortsette. For uten vekst, kollapser systemet.

Zimbabwe er ikke det eneste land som forsøker å løse økonomiske problemer med å trykke nye pengesedler. USA har gjort det samme, og dollaren er under sterkt press. Selv om skuta er lekk, er den foreløpig flytende, takket være at Kina hjelper til med å øse. Og den kinesiske veksten kan antakelig være motor for resten av verden i enda noen år.

En mann som er mer kjent for sine handlinger enn sine analyser, er Donald Rumsfeld, forsvarsminister under George W. Bush. Rumsfield vil bli holdt ansvarlig både for krigen i Afghanistan og Irak, og færre vil nok huske ham for hans treffende beskrivelse av framtiden:

«Det er kjente kjente. Dette er ting vi vet at vi vet. Og det er kjente ukjente. Dette er ting vi vet at vi ikke vet. Men det er også ukjente ukjente. Dette er ting vi ikke vet at vi ikke vet».

Rumsfield oppsummerer hvorfor det er vanskelig å vite for en finansminister om hun skal bremse eller gi gass, og hvorfor det daglig er et dilemma for aksjetradere om de skal selge eller kjøpe.

Det ukjente ukjente, som terroraksjonen mot World Trade Center, kan endre hele bildet fra en dag til en annen. Dette kan man ikke gardere seg mot. Derimot kan man forberede seg på det kjente ukjente, slik finanskrisen var. Den bygget seg opp over lang tid, og faresignalene var tydelige for alle som ikke ignorerte dem.

Har vi glemt det allerede?

Les mer om mer disse temaene:

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar