Anders Torp og slappfiskene i troens hav

For noen dager siden arrangerte Oslo Bysmisjon og Kirkens SOS et seminar med tittelen ”Når barndommen krenkes”. En av innlederne var pastorsønnen Anders Torp. Hans innlegg var saklig og informativt – slik han også har presentert sin historie i pressen og i min bok Vi som elsket Jesus – men tilhørernes reaksjoner var sterke. Jeg har hørt det meste før og har også mottatt mange bekreftelser og tilsvarende betroelser fra egne lesere, men likevel ble jeg igjen rystet. Går det virkelig an? Skjer dette i Norge i vår tid? Kan det avsløres og bevitnes uten at det reiser seg en protestbølge? Skal dette være et tema i den offentlige debatt som kun skal føres av et par utbrytere, som enten skal æreskjelles av troende i nettiders debattspalter eller møtes med trusler om innklaging til kontrollorganer?

Men først og fremst: Hvor er kirkens ansvarlige?

Det er høyst prisverdig at Bymisjonen og Kirkens SOS tar dette alvorlig som en sjelesørgerisk utfordring. Ingen kunne gjort det bedre. Human-Etisk Forbund har ingen kompetanse på dette området, og det er grunn til å tro at mange av ”Guds brente barn” fortsatt er religiøse.

Men det som nå avsløres gjelder misbruk og overgrep mot barn og unge i et ekspanderende karismatisk miljø, som stadig henter nye impulser fra en avsporet amerikansk kristendom – nå også fra Afrika. Dette skadeverket må ikke bare repareres, det må stoppes. Kirkens egne ledere må gripe inn. Det må bli slutt på dobbeltspillet: Kritikk innad – klapp på skulderen, samarbeid og sogar åpen hyllest utad.

For første gang hørte jeg i dette seminaret en prest – Gunnar Kristiansen – stå frem og kritisere kirkeledere som delte plattform med karismatiske villedere. (Se artikkel av Even Gran på www.fritanke.no.) I troens hav har slappfiskene fått en utfordring!