Dronning Maud og dødshjelpsdebatten

Det vekker naturlig oppsikt at Tor Bomann-Larsen i sin kongebok "Æresordet" antyder at dronning Maud fikk aktiv dødshjelp, da hun døde i 1938. Riktignok er dette spekulativt, men det virker hevet over tvil at dronningens livlege ga aktiv dødshjelp til den engelske kong George V to år før. I tillegg til at dette er pirrende kongestoff kan det gi en opplevelse av legitimering av aktiv dødshjelp til terminale pasienter.

Siv Jensen uttalte i 2009, etter FrPs famøse dødshjelpsvedtak, at "aktiv dødshjelp vil være akseptert politikk innen seks år". Nå har Jensen egenhendig lagt landsmøtevedtaket i "stabilt sideleie" (Vårt Land 13. mai), og per i dag er det ingen tegn til at aktiv dødshjelp vil bli legalisert i Norge. Likevel er det en seiglivet og utbredt oppfatning av at aktiv dødshjelp er "noe som kommer", og at den medisinske utviklingen bare gjør det mer og mer påkrevet at pasienter må få aktiv hjelp til å dø for å kunne få en verdig død.

Dette er en av mange myter om aktiv dødshjelp. Virkeligheten er at ordskiftet om barmhjertighetsdrap og assistert selvmord har røtter tilbake til Hippokrates' dager, og i moderne tid har det vært et tilbakevendende stridsspørsmål siden slutten av 1800-tallet. Nederland, Belgia og Sveits tillater aktiv dødshjelp, noen amerikanske delstater også. Men i Skottland ble nylig et grundig utformet lovforslag om aktiv dødshjelp avvist av et overveldende flertall i parlamentet. I Norge har dødshjelp stadig dukket opp som debattema, men aldri blitt gjenstand for seriøs behandling av lovgiverne. Kanskje kan historien om dronning Maud gi dødshjelpskampen ny giv?

Det er vanskelig for oss som lever i dag å tenke oss tilbake til 1938, da dronning Maud lå på sitt dødsleie. Legene sto ofte maktesløse overfor pasienter med store lidelser, de slet både med å lindre lidelse og å forlenge pasientens liv. Siden den gang har det skjedd en revolusjon innen alle grener av medisinen, også den palliative. Selv om vi alltid kan lære av fortidens medisin, skal man være forsiktig med å bruke pasienthistorier fra den gang som utgangspunkt for dagens helsetjeneste.

I dag har vi utviklet en lang rekke ulike medikamenter for å lindre smerter og annen lidelse ved livets slutt. Smertepumper, plastre og andre administrasjonsmetoder kan hjelpe pasienter til mer effektiv lindring. Men også vår kunnskap om bruk av smertestillende midler er bedre enn før. Tidligere hersket en frykt for at den samme morfindosen som skulle lindre smerter kunne ta livet av pasienten. I dag vet vi at dette sjelden er problemet ved behandling i terminalfasen. Tvert om ser man at pasienter som ligger med underbehandlede smerter dør tidligere enn forventet, mens det å gi god smertelindring snarere kan forlenge livet litt.

Den medisinske utviklingen har gjort at behovet for barmhjertighetsdrap har minket, det finnes bedre og mindre problematiske måter å vise miskunn med pasienten på. Parallelt med dette har den ideologiske begrunnelsen for aktiv dødshjelp endret seg: Nå dreier det seg mer om å kunne kontrollere tidspunktet og omstendighetene rundt livets slutt, regissere sin egen død. Tanken om det rasjonelle og verdige selvmord fremmes – paradoksalt nok samtidig som helsevesen og politikere ønsker å styrke den forebyggende innsatsen mot selvmord. Dette med kontroll over døden er en debatt for seg – men det trenger ikke ha noe med barmhjertighet eller verdighet å gjøre. Kong George Vs død er et grelt eksempel – livlegen skal ha gitt ham dødshjelp for at dødsbudskapet skulle nå fram til morgenavisene.

En annen viktig forskjell på 1938 og i dag er at legene den gang bare unntaksvis kunne forlenge pasientens liv. Siden har antibiotika, respiratorbehandling, kirurgiske framskritt og et utall andre medisinske tilbudt gjort at vi kan holde liv i menneskekroppen nesten på ubestemt tid, om det anses som meningsfylt og ønskelig for pasienten. Denne medisinske revolusjonen har gitt opphav til helt nye dilemmaer – hvor lenge skal vi behandle, når er det nok?

Stadig flere mennesker dør nå ikke fordi den naturlige død innhenter dem, men fordi pasient og helsearbeidere blir enige om å begrense eller avslutte livsforlengende behandlingstiltak. I dødshjelpsdebatten høres ofte utsagn som "å bli holdt kunstig i live mot sin vilje". Det er viktig at både leger og legfolk er klar over de sterke rettigheter norske pasienter har etter Pasientrettighetsloven: All behandling, også den livsopprettholdende, forutsetter samtykke. Den kompetente pasient har rett til å si "nei takk", selv om det vil medføre døden. Sett fra helsevesenets side er dette ikke et nederlag, men snarere et uttrykk for god pasientbehandling.

Dersom dronning Maud hadde blitt syk i dag, burde legene kunne gi henne og ektemannen trygghet for at hun skulle få god omsorg og symptomlindring ved livets slutt. Hun ville selv kunne velge om hun ville fortsette med cellegiftkurer og kirurgi, og takke nei om hun følte det var nok. Hun ville kunne få en naturlig død, som man kunne ha et rimelig håp om at god og fredfull.

Historiene om dronning Maud og kong George V kan lære oss mye om det palliative helsetilbudet i mellomkrigstiden, og kan øke vår forståelse for hvorfor aktiv dødshjelp kunne framstå som nyttig og nødvendig for datidens mennesker. Slike historier danner et sterkt bakteppe for dødshjelpsdebatten. Men de er dårlige utgangspunkt for å diskutere om dagens norske pasienter bør ha tilgang til eutanasi eller legeassistert selvmord.

[Opprinnelig publisert som kronikk i Dagbladet 1.11.2011]