Halvorsens siste feite år

Dette er det siste av de feite statsbudsjettene. Orker Kristin Halvorsen å bli kuttminister?

En av Kristin Halvorsens forgjengere som finansminister het Josef. Han fikk ifølge Bibelen ansvaret for statsfinansene i Egypt for snart fire tusen år siden. Grunnlaget for jobben var en visjon han hadde om sju feite og sju magre kyr. Josef tolket det slik at det skulle komme sju gode år, men deretter sju uår. Derfor sørget han for å lagre korn i de gode årene, slik at de hadde noe å leve av når de dårlige kom.

(Illustrasjon: Marvin Halleraker)

Vi i Norge har bak oss noen riktig feite år, takket være oljeressursene våre. Og våre finansministre har prøvd å gå i Josefs fotspor. De har lagt penger til side i det som nå heter Statens pensjonsfon. I løpet av 2010 anslås det å komme opp i nesten 3000 milliarder kroner. Som navnet sier, er det ikke først og fremst ment som et vern mot dårlige tider, men for å dekke utgifter vi vet vi kommer til å få når stadig større del av befolkningen blir pensjonister. Regjeringen beregner at pensjonsforpliktelsene neste år begynner å nærme seg 5000 milliarder kroner.

Men et slikt fond kan også være godt å ha når uårene setter inn. Det er finansielt uår ute i verden. Men vi har hatt overskudd å ta av, og derfor har vi stort sett kunnet fortsette å leve som før, uanfektet av de prøvelsene verden ellers har måttet oppleve. Men neste år blir det siste feite året, også statsfinansielt. Etter det kommer det magrere år – og mye kan tyde på at det blir minst sju av dem.

«I framtida blir det vanskeligere å bevilge seg ut av utfordringene», sa Kristin Halvorsen i en replikk til Høyres Jan Tore Sanner i Stortinget – og dermed kom hun også til å gi en treffende betegnelse på det vi har gjort så langt: Bevilget oss ut av utfordringene.

Også neste år kommer den norske stat til å gå med overskudd. Men to tredjedeler av oljeinntektene kommer til å gå med til årets forbruk. Det er derfor regjeringen slipper unna de harde prioriteringene og de vanskelige kuttene på dette statsbudsjettet. Men det er heller ikke rom for de store sprellene. Og det er heller ikke noen store omprioriteringer. Regjeringen er fornøyd med å kjøre videre i samme spor.

Illevarslende. «Så langt har vi truffet bra», sa Kristin Halvorsen i går, og det er ingen som bestrider det. De som ropte om «for lite og for sent» da krisepakken kom i vår, tier stille om det nå. Doseringen har vært ganske passe og godt timet, slik at vi hverken har fått massearbeidsledighet eller overoppheting av økonomien. Men dersom den internasjonale krisen ikke går over neste år, blir det straks vanskeligere. Da kan vi ikke lenger pøse på med penger for å holde uårene fra livet.

En ting er de uårene som kommer til oss utenfra. Verre er det med de vi påfører oss selv. Selv om det på overflaten går godt med kongeriket Norge, er det noen illevarslende signaler i årets budsjettdokumenter. De finner vi under overskriften «Folketrygdens utgifter». De er beregnet å øke med 31.706 millioner kroner – altså over tretti milliarder på ett år! Det er tall som spiser opp det som måtte være av handlingsrom i budsjettet. Sju av disse økte milliardene går til sykepenger og medisinsk rehabilitering, fire til uføretrygd.

Frontkollisjon. Regjeringen har presentert disse tallene, men ikke gjort noe forsøk på å analysere dem, langt mindre komme med forslag til noen annen løsning enn å fortsette å punge ut. Altså å prøve å bevilge seg ut av utfordringene. Det går an i år. Men det går ikke an neste år. For da må det brukes mindre oljepenger, om ikke handlingsregelen skal skrotes for godt.

Sist regjeringen prøvde å gjøre noe med sykepengene, ble Jens Stoltenberg rent i senk av Gerd-Liv Valla. Selv om Roar Flaathen har en langt godsligere stil, vil nok ikke Stoltenberg ta sjansen på en ny frontkollisjon med LO. Skal han unngå det, må han begynne en langsiktig prosess i forhold til LO allerede nå. Det gikk med pensjonsforliket, og det skal ikke utelukkes at det går an på nytt. Heller ikke LO er tjent med at folketrygden bryter sammen under vekten av syke og uføre.

Statsmakten. Historien om Josef i Egypt kan forstås som allegori om statsmaktens tilblivelse. Tilværelsen i oldtidens Egypt var styrt av vannflommer og tørke, som førte til at noen år ga gode avlinger, andre år ble katastrofale. I stedet for å overlate til den enkelte å bygge opp reserver i gode år, ble dette en oppgave for statsmakten. En stat som slik skulle gripe inn overfor folk til det felles beste, måtte den gang være brutal og undertrykkende - og dessuten måtte Farao ha guddommelig autoritet.

I dag prøver vi å få til det samme i et demokratisk samfunn. Det er ingen enkel oppgave, og det er ingen selvfølge at vi skal få det til. Så langt har det gått bra, men det er ikke minst fordi vi hele tiden har fått det litt bedre. Det gjenstår å se om systemet tåler tider hvor vi får det dårligere.

Inspirasjon. Hittil har det å være statsråd i den rødgrønne regjeringen nærmest vært en festreise. Selvsagt har det vært problemer, men mye har latt seg løse med mer penger. Nå står andre tider for døren, der man må stramme inn og skjære ned. Det kan være flere enn Bjarne Håkon Hanssen som opplever at inspirasjonen og gløden forsvinner.

Ikke minst må utsiktene til å være gjeter for de magre kyr være lite lystelige for Kristin Halvorsen.