Hva er falskt og hva er sant?

Innvandringsmotstandere har til stadighet beklaget seg over at de angivelig ikke slipper til i den offentlige debatten. I lengden blir dette en umulig påstand, noe f.eks. Ole Jørgen Anfindsen representerer et eksempel på. I et debattinnlegg i Aftenposten 31. oktober forsøker han selv å snu noe på flisa: Nå er ikke problemstillingen lenger at man blir tausliggjort, men at innvandringsmotstanderne målbærer sannheter som blir fornektet av dem som er med i det gode selskap.

Anfindsen skal ha at han ikke ble spesielt pent behandlet i tv-programmet Aktuelt (NRK2 26.10) forleden dag. Likevel er dette et unntak. Han deltok f.eks. i radioprogrammet Dagsnytt 18 et par uker tidligere (P2 12.10). Her fikk han alle muligheter til å gjøre rede for sine standpunkter. Anfindsen påstander om at innvandringsmotstandere mobbes til taushet er derfor feilslått. At enkelte har polemisert mot hans retoriske framstillingsmåter (Aftenposten 18.10) kan heller ikke forstås som mobbing. Tvert imot er dette uttrykk for en ganske vanlig debattform, ikke minst i de tilfeller der en debattant påberoper seg å forvalte en sannhet, slik han selv synes å gjøre. Jeg vil fortsatt hevde at i den grad innvandringsmotstandere fordømmes moralsk, er det i de tilfellene de framsetter nedsettende karakteristikker om befolkninger. Dersom man mener det er illegitimt å gi uttrykk for at denne type ytringer er moralsk forkastelig, er man selvsagt fri til å argumentere for det. Men hva er i så fall argumentene?

Når Anfindsen klager over at han ikke blir tatt på alvor, kan det virke som han ikke vil innse at langt fra alle deler premissene for hans synspunkter. Er det virkelig en sannhet at innvandring fra fjerne strøk og mangfold av kulturelle og religiøse praksiser av nærmest naturgitte årsaker vil medføre et multikulturalistisk regime? Er virkelig dette ikke et spørsmål om politiske perspektiver og beslutninger som angår integrasjon gjennom knefesting av universelle verdier og prinsipper på tvers av kulturelle og andre typer skillelinjer? Er det virkelig en sannhet at innvandrere fra Asia og Afrika ikke har egenskaper som gjør dem i stand til å dele opplysningsfilosofenes idealer om likhet og frihet? Dersom Anfindsen mener alt dette, og oppfatter at han ikke blir tatt på alvor, bør han i det minste gjøre et forsøk på å argumentere for sitt standpunkt og ikke bare postulere det som en sannhet.

Et av problemene han i så fall vil stå ovenfor, er at den innvandringsmotstanden han selv representerer i praksis deler et viktig premiss med den multikulturalismen de kritiserer. For de multikulturalistiske ideologene sier jo egentlig at kulturmangfold er til hinder for at et samfunn kan baseres på felles verdier som hvert enkelt individ kan stilles likt i forhold til. I følge en slik ideologi er vi som individer omsluttet av unike kulturers verdier og normer, og kan derfor ikke leve et liv i verdighet dersom vi ikke har en «rett» til kle oss i denne kulturens svøpe. Følgelig må kulturer adskilles, men likestilles og respekteres. Den monokulturalistiske innvandringskritikken Anfindsen representer sier egentlig mye av det samme: Universelle verdier har ikke livsvilkår i et kulturelt mangfoldig samfunn. Men dermed har monokulturalistene egentlig kastet grunnleggende liberale verdier på havet. Opplysningsidealene brukes som et redskap til å etablere mytiske forestillinger om iboende forskjeller mellom oss og de andre, mellom vesten og restene, mellom Europa og «Islam». Idealene om likhet og frihet blir «etnifisert», når man i virkeligheten sier til «de andre» at «dette er våre klær, de er så store at de vil aldri passe til deg!».

Innvandringsmotstandernes kritikk av multikulturalismen er minst like kulturalistisk som multikulturalismen selv. Ikke minst kommer deres egen kulturalisme til syne i hyllesten av Samuel Huntingtons om the clash of civilizations. Men nettopp derfor er det mange som (i motsetning til Anfindsen) ikke uten videre vil aksepterer den type forutsetninger den britiske, neokonservative historikeren Niall Ferguson legger til grunn for sine spekulasjoner om demografisk utvikling og den såkalte europeiske sivilisasjonens undergang. Noe annet er at Anfindsen, i likhet med mange andre innvandringsmotstandere, har en hang til å framstille statistiske beregninger av framtidens innvandring som ubestridelige realiteter. I virkeligheten er dette snakk om estimater som ikke alene er frambragt gjennom «nøytral» statistikk, men også ved hjelp av forutsetninger og fortolkninger som så langt fra er objektive.

Lignende problemstillinger dukker opp når Anfindsen hevder at den påståtte forbindelsen mellom Behring-Breiviks udåd og det politiske systemet er et faktum. I første omgang stilte hans spørsmål om hva vi kunne lære av terroristen. Her var jo svaret allerede funnet i måten spørsmålet ble stilt på. Ja, Behring-Brevik oppfattet kanskje det demokratiske systemet som «falskt». Kanskje var dette også en medvirkende årsak til en til at han begikk de grusomme handlingene han gjorde. Anfindsen diskuterer imidlertid ikke muligheten av at det er Breiviks egen oppfatning av det demokratiske systemet som er falskt.