Å være menneske - ved to av dem

En slik historie handler om Esau og Jakob. Den fasinerer meg, og overlater meg undrende til visdommen i innholdet? Er den mulig å finne, dersom jeg bruker de redskapene jeg finner for å dissekere historien her jeg sitter i hula mi, uten andre redskap enn bilder og symboler?

Navnet Esau betyr «hårete», mens navnet Jakob betyr luring / narraktig, noe som ofte ikke kommer fram da navnet presenteres med »den som holder i hælen» Jakob holdt altså Esau i hælen, slik at han ble født først og fikk førstefødselsretten.

Esau drev langt fra husene på jakt og fangst og brakte familien mange goder, mens Jakob holdt seg tett ved husene med sin mor Rakel.  - Esau var sin far Isaks yndling og Jakob var sin mors yndling.

Her må jeg prøve å finne disse navnenes betydning, som ikke ligger inne i norsk navneregister. Men Isak betyr «han ler / vil le» og Rakel betyr rett og slett «Ewe», eller en kvinnelig sau.

Disse betydningene setter jeg sammen med den forståelsen, at «Min Far» henspeiler til det åndelige univers, mens vi bruker begrepet «Moder Jord» om alt som angår det materielle.

Historien er ellers vel kjent. Esau kommer dødssliten og utmattet hjem fra markene og ber sin bror om noe å drikke. Men Jakob svarer at da må han først selge førstefødselsretten til ham. Esau svarer da:

" Se, jeg holder på å dø, hva verd har vel da førstefødselsretten for meg?" ( 1.Mos.25,32)

Rakel hjelper Jakob til å lure sin egen far på dødsleiet, slik at det ble Jakob som ble velsignet - istedenfor Esau.

.........

Nå dikter jeg historien videre med disse skikkelsene som historiske forbilder. Jakob brukte sitt intellekt og sine evner for alt det var verd og skaffet seg kunnskap om alt som var. Han utviklet vitenskapen som kunne lære om om de minste små partikler i universet og om økonomi slik at han alltid klarte seg, tross forfølgelser.

De som hadde lite, lot seg villig narre til å bli med på pompøse prosjekt i vitenskapens tjeneste. Mens andre ble meget sjalu på alt Jakob klarte. De prøvde å fortrenge han fra sine egne områder, og til slutt ga de ham nesten et banesår. Den historien endte med at det kom en Jesus og  ville rette opp skaden, idet han mente Jakob burde bo for seg selv. Han ga Jakob hans eget landområde. Siden Esau enda ikke hadde for mye av gods og gull, så ble det igjen han som ga fra seg mye av det han satt igjen med av land, bare for noen få kroner, for å dekke sine viktigste behov. Men Jakob evnet å dyrke også dette landet med all sin kunnskap, slik at det vakte misunnelse viden om. Mange reiste dit for å lære.

Esau hadde først ikke tatt det så hardt da Isak tok fra ham førstefødselsretten. Han levde videre som han alltid hadde gjort det ute i villmarken, i samtale med sin elskede Far. Men denne andre gangen så steg raseriet i han, og han lurte på hvor hjelpen skulle komme fra. Da tenker han på sin halvonkel Ismael, som selv hadde opplevd å bli sendt ut i villmarken. Hvordan er det med han? Navnet Ismael betyr «Gud vil høre», så her var det nok hjelp å få. Ismael var ikke sen om å si, at han ville hjelpe. Men Jakob er både lur og sterk vet du, sa han til Esau. Vi må først sette oss godt inn i hvordan  Jakob og hans tilhengere lever nå, så må vi være lurere enn dem og prøve og overmanne dem med list. Jakob og hans menn har vist oss, at i krig er alle midler tillatt, også de simple som Gud forbyr oss i fred. I krig er hensikten å svekke fienden med alle midler. Alt Jakob og Jesus selv har tillatt seg, må være tillatt for oss i denne situasjonen, selv om det egentlig ikke tilhører vår Fars tanker og ideer. Vi er materielt underlegne, så vi må ha styrken i oss selv. Esau og Ismael la planer, samtidig som de styrket sin åndelig kraft med et rensende og selvdisiplinerende program, for å møte det som skulle ligge foran dem. De kjente at de hadde mange av Jakobs og ikke minst Jesu menn rundt seg, som levde i takknemlighet overfor dem på grunn av noen almisser de hadde klart seg godt på. Så det var et omfattende program, som måtte koste dem mye.

De hadde sin far og bestefar Abraham i tankene i denne vanskelige tiden. Navnet Abraham betyr «Far», og han hadde nettopp klart å samle alle sine under sitt Eget Navn i fredens tjeneste. Det må da vel være mulig en gang til? For alle vet jo at fred bare kan komme, når det enkelte mennesket finner fred i seg selv, med sin neste og innordner seg og bidrar til det samfunn h-n er en del av?

Tenk om Jakob kunne smi om alle de våpnene han hadde til plogredskap for våre jorder, slik at vi fikk mettet våre barn?

Jakob ser hva som holder på å skje. Han har det jo så inderlig godt i sin materielle velstand og med store nytelser på alle områder. Han ønsker slett ikke å bli uroet av disse bråkmakerne, og Jesus gir han sin fulle støtte. Tenker de litt på hvilke midler de selv har brukt for å nå så langt som de har, så er det heller ikke fritt for at frykten melder seg med stor styrke. Jakob tar fram sine våpen og forsøker å slå hardt ned på Ismael og Esau når de dukker opp. De har ikke våpnene, men den menneskelige styrken til å gå døden rett i møte om nødvendig. Den har hverken Jakob eller Jesus lenger. Det er en mektig ulik kamp i styrke.

Jakob tenker også på, at han kanskje skal slutte fred med sin bror etter alle disse årene. For det er slett ikke hyggelig med denne fiendtligheten tett innpå seg, den tærer på han også. Og han er den som også kjenner sin egen brors meget gode kvaliteter. Litt mer usikker på hva Ismael har i tankene er han nok, når han tenker på hvordan bestemor Sara ( Sara betyr «fin dame» / «fyrstinne» / «prinsesse») ble så sjalu, at hun jaget han og moren Hagar ut i villmarken. Men også Jakob innser, at tiden snart er kommet for å smi om våpnene til plogjern og forsøke å leve i fred med sin bror. Tross alle forskjeller, har vi alle den samme kjærlighet hos vår forfar Abraham, tenker han. Når hevntankene har brent ut, vil nok tiden være moden for å dele på de oppdagelsene Jakob har gjort. Og faktisk var det Ismael som samlet og utviklet mye av den kunnskapen som har blitt brukt?

Skjønt det er nok viktig for Jakob å kunne se, at Esau og Ismael fortsatt har denne viljen til å leve etter «sin Fars vilje" – å leve i kjærlighet og samhold med hverandre - og alle andre.

Som noen eventyr, må slutten på eventyret vente til en annen dag. Eller skrives mer på av andre?

Med vennlig hilsen mette