Det er ikke Ikea som er grunnmuren i Norsk kultur

Kanskje det er ett tegn på at jeg begynner å ha levd noen år, at verden har forandret seg så mye siden jeg var barn, og at jeg overfokuserer på forandringene. Tross alt da mormor var på min alder hadde hun overlevd to verdenskriger, jeg kan ikke akkurat skryte på meg slik dramatikk.

Likevel snakker vi om at vi blir invadert, det kommer stadig flere fremmedkulturelle til Norge. Kommer de i fred? Det er ikke tvil om at de bringer uro med seg, uavhengig om det er kulturen, traumer eller livssituasjonen som har skapt den.

I vår kultur fra gammelt av står gjestfrihet, hjelpsomhet og gavemildhet høyt. Fra Håvamål:

Sæl den som gir! Gjest har komme inn, kor finn han plass å sitje?
Den som får sitje på vedkubbar når han fører fram ærend, kan fort bli brå.

Det står mye klok i Håvamål om gjestfrihet, klokskap, om vennskap og fiender. Men vår kultur stammer ikke bare bra norrøn tid. I Bibelen finner man også mange lignelser om hvordan man skal behandle andre. Vi har spesielt "Den barmhjertige samaritan" som vel ethvert barn kunne gjengi på 70-tallet, nå står det vel dessverre litt dårligere til.

Er man pesimistisk realist er det lett å konkludere med at endringen fra gjestfrihet, til å begrense gjestfriheten til venner og kjente en nødvendig endring for å ikke bli utnyttet, rundstjålet og i værste fall voldtatt om man ikke gjør den endringen går vi til grunne. Konklusjonen blir dermed, vi taper uansett, vi glemmer vår kultur i kampen for å ikke miste den...

Kan vi overhode gjøre noe for å beholde våre idealer om gjestfrihet, hederlighet og tillit uten å miste alt? Er det mulig å være snill, men likevel sette grenser? Er det mulig å være gavemild uten å bli utnyttet og gi bort arvesølvet vårt? Men hva er den viktigste arven?

Det er mange andre farer som snikende har truet vår kultur uten at det blir snakket særlig om. Matralismen. Mye vil ha mer. Når var det vi begynte å spise godis hver dag, når ble lekene til barna en flom som truer familiens plass i eget hus? Når måtte barna ha ett rom hver, når ble hverdagsklær noe mer enn noe som skulle holde oss varme? Når begynte motepresset på barna? Alt denne tingligjøringen av livet vårt truer vår kultur. Vi drukner i ett hav av ting, samtidig som vi ikke har noen kroner til dem som ikke har noe.

Verden er i storm, folk lider. Vi spekulerer hvor vi skal reise på ferie, andre på hvor de kan finne mat. Verdens befolkning øker hvert sekund, det sier seg selv at en del av dem vil komme til Norge, i enda større flokker enn i dag. Er vi rede, vet vi hvem vi er, eller er vår integritet og vår identitet skyllet ut på åpent hav i en flom av ting. Har vi byttet ut vår moral med glassperler?

Grådighet har sin pris, er vi begynt å betale?