Verdidebatt

Tanker fra en kirke

Jeg er ikke troende, og det er svært sjelden jeg setter min fot i en norsk kirke. Men på reise i Sør-Europa drar jeg alltid innom en eller flere katolske kirker, og der kommer alltid tankene strømmende.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg kom nettopp hjem fra en tur til Roma, denne forunderlige og fantastiske by.  Kirkene der nede imponerer meg.  Peterskirken, naturligvis.  Santa Maria Maggiore - hvem blir ikke imponert over det veldige bygg.  Men skal jeg få roen må jeg vekk fra alle turister.  Jeg har også en tendens til å gruble litt for mye over hvordan i huleste folk i middelalderen klarte å bygge disse fantastiske kirkene.  Derfor oppsøker jeg helst en mindre kirke liggende i en bakgate.

Det var nettopp en slik kirke jeg fant denne gangen.  Husker ikke navnet, det spiller heller ingen rolle.  Ingen turister.  Noen eldre koner gjør korsets tegn foran Maria og Jesusbarnet.  Ei nonne nynner svakt på en salme.  En ung mann på kne foran alteret.    Jeg setter meg ganske langt bak og da kommer tankene som de alltid gjør.

Få ting utfordrer min ikke-tro som å være i en slik kirke.  Denne gang tenker jeg på de mennesker jeg er glad i; jeg tenker på livet, døden og alt sammen.  Hva er meningen med denne planeten?  Hva er meningen med meg og mitt liv?  Er det fånyttes å spørre etter mening - heller leve livet uten å fundere for mye?  Jeg oppdager som vanlig at spørsmålene er flere enn svarene.  Det er slik jeg erfarer tilværelsen; bedre å stille gode spørsmål enn å komme med dårlige svar.

Et maleri forestiller Jesus innfor det høyeste råd.  Noen menn står i bakgrunnen og smiler stygt.  Jeg tolker dette som bibelens skriftlærde presteskap, de som vil ha Jesus hengende på korset jo før jo heller.  En mann står ved siden av Jesus og jeg forstår at det må være Pontius Pilatus.  Han ser snill ut.  Jesus ser også snill ut, men kanskje litt sliten.  Det er forståelig, omstendighetene tatt i betraktning.  Noen engler svever over hans hode.

Jeg kommer til å reflektere over Pontius Pilatus og blir minnet på mitt ultimate favorittvers i Bibelen.  Ja, selv en agnostiker kan altså ha yndlingsvers.  Riktignok henger det ikke i glass og ramme over senga mi men jeg vurderer saken fortløpende, må vite.  Det er heller ikke ett helt vers, kun tre ord som former et av de spørsmål jeg selv nettopp har grublet over.  Vi finner det i Johannesevangeliet kapittel 18 og jeg føler at maleriet på veggen i den lille kirken formidler det hele.  Pontius forhører Jesus for å finne ut hvem han er og hva han har gjort for galt.  Jesus snakker om sannhet, og da kommer favoritten, for landshøvdingen Pilatus spør nemlig i vers 38:

Hva er sannhet?

Jeg skjønner lite av de svar Jesus gir landshøvdingen i evangeliene.  Det er tåkete materie for en som meg og for hvert svar Jesus kommer med så kommer jeg med tre kritiske spørsmål.   Men dette spørsmålet, stilt av en romersk embetsmann, er selve episenteret for min grubling over tilværelsen enten jeg sitter i den lille kirken i Roma eller ved et stille skogstjern i mitt elskede Nordmarka.  Og jo mer jeg tenker over det, desto mer innser jeg hvor viktig, riktig og fantastisk dette spørsmålet er.

I min fjerne fortid som troende har jeg hørt mang slags preken.  Men aldri har jeg hørt noen preke over disse tre ord fra skriften.  Det er synd.

Jeg går ut igjen, tråler gatene og finner Piazza Navona, denne store åpne plass midt i byen med sine flotte husfasader.  Setter meg ned ved fontenen og kjenner italias oktobersol varme mitt kinn.  Takk Pontius for din undring.  Du må ha skjønt noe viktig.  Og jeg kjenner ekkoet fra en undrende sjel til en annen gjennom århundrene.  Hvis noe er magi, må det være at det samme spørsmålet kan stilles også idag og - vil jeg tro - til alle tider.

Det er igrunnen et mysterium, det hele.  Undringens tid er ikke forbi, heldigvis.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt