Frode Meland

84

Tanker fra en kirke

Jeg er ikke troende, og det er svært sjelden jeg setter min fot i en norsk kirke. Men på reise i Sør-Europa drar jeg alltid innom en eller flere katolske kirker, og der kommer alltid tankene strømmende.

Publisert: 31. okt 2011

Jeg kom nettopp hjem fra en tur til Roma, denne forunderlige og fantastiske by.  Kirkene der nede imponerer meg.  Peterskirken, naturligvis.  Santa Maria Maggiore - hvem blir ikke imponert over det veldige bygg.  Men skal jeg få roen må jeg vekk fra alle turister.  Jeg har også en tendens til å gruble litt for mye over hvordan i huleste folk i middelalderen klarte å bygge disse fantastiske kirkene.  Derfor oppsøker jeg helst en mindre kirke liggende i en bakgate.

Det var nettopp en slik kirke jeg fant denne gangen.  Husker ikke navnet, det spiller heller ingen rolle.  Ingen turister.  Noen eldre koner gjør korsets tegn foran Maria og Jesusbarnet.  Ei nonne nynner svakt på en salme.  En ung mann på kne foran alteret.    Jeg setter meg ganske langt bak og da kommer tankene som de alltid gjør.

Få ting utfordrer min ikke-tro som å være i en slik kirke.  Denne gang tenker jeg på de mennesker jeg er glad i; jeg tenker på livet, døden og alt sammen.  Hva er meningen med denne planeten?  Hva er meningen med meg og mitt liv?  Er det fånyttes å spørre etter mening - heller leve livet uten å fundere for mye?  Jeg oppdager som vanlig at spørsmålene er flere enn svarene.  Det er slik jeg erfarer tilværelsen; bedre å stille gode spørsmål enn å komme med dårlige svar.

Et maleri forestiller Jesus innfor det høyeste råd.  Noen menn står i bakgrunnen og smiler stygt.  Jeg tolker dette som bibelens skriftlærde presteskap, de som vil ha Jesus hengende på korset jo før jo heller.  En mann står ved siden av Jesus og jeg forstår at det må være Pontius Pilatus.  Han ser snill ut.  Jesus ser også snill ut, men kanskje litt sliten.  Det er forståelig, omstendighetene tatt i betraktning.  Noen engler svever over hans hode.

Jeg kommer til å reflektere over Pontius Pilatus og blir minnet på mitt ultimate favorittvers i Bibelen.  Ja, selv en agnostiker kan altså ha yndlingsvers.  Riktignok henger det ikke i glass og ramme over senga mi men jeg vurderer saken fortløpende, må vite.  Det er heller ikke ett helt vers, kun tre ord som former et av de spørsmål jeg selv nettopp har grublet over.  Vi finner det i Johannesevangeliet kapittel 18 og jeg føler at maleriet på veggen i den lille kirken formidler det hele.  Pontius forhører Jesus for å finne ut hvem han er og hva han har gjort for galt.  Jesus snakker om sannhet, og da kommer favoritten, for landshøvdingen Pilatus spør nemlig i vers 38:

Hva er sannhet?

Jeg skjønner lite av de svar Jesus gir landshøvdingen i evangeliene.  Det er tåkete materie for en som meg og for hvert svar Jesus kommer med så kommer jeg med tre kritiske spørsmål.   Men dette spørsmålet, stilt av en romersk embetsmann, er selve episenteret for min grubling over tilværelsen enten jeg sitter i den lille kirken i Roma eller ved et stille skogstjern i mitt elskede Nordmarka.  Og jo mer jeg tenker over det, desto mer innser jeg hvor viktig, riktig og fantastisk dette spørsmålet er.

I min fjerne fortid som troende har jeg hørt mang slags preken.  Men aldri har jeg hørt noen preke over disse tre ord fra skriften.  Det er synd.

Jeg går ut igjen, tråler gatene og finner Piazza Navona, denne store åpne plass midt i byen med sine flotte husfasader.  Setter meg ned ved fontenen og kjenner italias oktobersol varme mitt kinn.  Takk Pontius for din undring.  Du må ha skjønt noe viktig.  Og jeg kjenner ekkoet fra en undrende sjel til en annen gjennom århundrene.  Hvis noe er magi, må det være at det samme spørsmålet kan stilles også idag og - vil jeg tro - til alle tider.

Det er igrunnen et mysterium, det hele.  Undringens tid er ikke forbi, heldigvis.

Kommentar #151

Rudi Wara

92 innlegg  3720 kommentarer

Åndelig fødsel

Publisert nesten 10 år siden

Hei Forde jeg vil prøve å få deg til å se hva Esekiel skrev lenge før Kristus ble født. Den vil kansje gi deg lys på hva som menes at du må dø før du kan leve. Bare vær klar over at menneske består av kropp, sjel og Ånd. Det er i ånden tingene skjer.

Først hva Jesus sier Johannes.

(John 3:5 Norsk)

Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg dig: Uten at nogen blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.

(John 3:6 Norsk)

Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.

Jesus sier helt klar ifra at du må være født på ny før du kan komme inn i Guds rike.

(Ezekiel 36:25 Norsk)

Og jeg vil sprenge rent vann på eder, og I skal bli rene; fra alle eders urenheter og fra alle eders motbydelige avguder vil jeg rense eder.

Jeg skal ta litt på dette verset. Jeg’et som står i ordet, er Gud. Og Herren sier Jeg skal la det komme rent vann på dere. Vannet her symbolisere den kraften / salvelsen som kommer over dere.

(Dette er også viktig for å forstå hva som skjer i det øyeblikket du blir frelst. Jesus sier du må bli født av VANN OG ÅND Johannes 3:5) Det er salvelsen/Kraften som dytter ut fjerner den gamle ånden (Den gamle ”jeget” i deg, det er den som dør Ref Ingars kommentar ##)

Dette ”vannet” (salvelsen) vil brenne ut det som er i deg av urenheter. Når det gjelder å brenne ut så er det som skjer i ditt hjerte – din ånd. (Da salvelsen er noe som du kan drikke av hver dag.) Da fjernes sår, traumer, skam, fra ditt hjerte. Det vonde som er i ditt hjerte blir tatt bort. Det er derfor det er viktig å stå under salvelsen daglig, fordi da kan også ditt sinn fornyes lettere med ordet fra bibelen. Men vi snakker kun om endringene her i ånden/hjerte ditt. Det er flere ting rundt dette men jeg belyser ikke det nå.

(Ezekiel 36:26 Norsk)

Jeg vil gi eder et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi inneni eder, og jeg vil ta bort stenhjertet av eders kjød og gi eder et kjødhjerte.

Her er også Jeg’et Herren som taler gjennom profeten Esekiel. Herren sier han skal gi dere et nytt hjerte og en ny ånd vi han plassere i oss. Videre sier Herren at han skal ta bort stein hjerte (det hjerte som er blitt hardt og ufølsomt) og gi et kjød hjerte. Et hjerte som er mer følsomt/sensitivt.

Adams Clarks kommentar i bibelen

Et nytt hjerte vil jeg gi deg 

Jeg vil endre hele din infiserte natur, og gi deg nye lyster, nye lidenskaper. Med hjertet forstås de alle følelser og lidenskaper som er i hjerte
Og en ny ånd vil jeg gi inneni deg

Jeg vil fornye ditt sinn, også opplyse din forståelse, korrigere din dom, og raffinere din vilje, slik at du skal få en ny ånd til å betjene det nye hjertet.
Jeg vil ta bort steinhjertet 

Det hjerte som er hard, ugjennomtrengelig, og kald, hvor følelser og lidenskap er frosset fra å gjøre det gode vil Jeg ta bort. Det hjerte som er upåvirket av himmelske ting, som er treg å kreditere Guds ord. Jeg vil helt fjerne dette hjerte:

Jeg vil gi dere et hjerte av kjød 

Et hjerte som kan føle, og som kan nyte, som kan føle kjærlighet til Gud og til alle mennesker, og være en skikkelig bolig for den levende Gud.

End Adam Clark

Åndelig fødsel, født på ny, gjenfødt.

Dette ble skrevet ned av profeten Esekiel ca 550 år før Kristus Fødsel.

Det er mange benevnelser på det samme. Men det er dette som kalles: Det å bli født på ny.

Det er derfor en som er født på ny endrer seg radikalt nettopp fordi det har skjedd en endring i hans hjerte. Se Johannes 3:6. Det er kun da du kan se Guds rike – fordi du er av Hans ånd.

Du er allerede forttapt i denne verden fordi du ikke har Hans ånd. Det er slik den åndelige loven er – du må være av samme substans som Herren – er du det ikke da kan du heller ikke se Guds rike.

Denne gjenfødselen, åndelige fødselen eller det å bli født på ny kan kun skje når du tror med din ånd/hjerte som du har i dag – dvs. den gamle ånden i deg.

Når du er overbevist om at Jesus er Guds sønn som stod opp i fra de døde tredje dag og du bekjenner det med din munn – da blir du frelst – født på ny, ånds født eller gjenfødt.

(Ezekiel 36:27 Norsk)

Min Ånd vil jeg gi inneni eder, og jeg vil gjøre at I følger mine bud og holder mine lover og gjør efter dem.

Her sier Herren at det er HAM som skal gjøre det slik at vi følger Hans bud og holde Hans lover å GJØRE dem – ETTER at Han har satt SIN ånd inni oss.

Kommentar #152

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

Sannhet og virkelighet.

Publisert nesten 10 år siden

Hei Frode! Kjenner meg igjen i din skildring. Jeg tenker at det finnes mange virkeligheter og at sannheten er en sammensatt størrelse. Det du finner i ditt indre i den stille katolske kirken og ved et stille skogstjern er sannhet. Din sannhet. En sannhet om deg selv. Som ingen argumenter kan ta fra deg. En sannhet du møter i nettopp denne virkelighet. Kanskje kunne man si at du gripes av kirkens og skogstjernets iboende «spiritualitet»? Som er noe annet og mer enn tingenes egne materielle substanser og egenskaper. Ikke alle har evnen til å sanse denne «spiritualitet» og mangler derfor kjærlighet til naturen. Det er derfor vi herjer og raserer naturen slik. Kjærligheten til penger er sterkere enn kjærligheten til skaperverket fordi man er blind for Gayas iboende «spiritualitet». (Evert Taube har grepet mye av dette i sin vise «Änglamarken».)

Du snakker om steder uten turister og mennesker. Du trekker deg tilbake. Du avsondrer deg fra denne verden. Slik Kristus ofte gjorde. Trakk seg tilbake. Alene i ørkenen. Alene i fjellet. For å finne nærhet til sin Fader. 

Selv har jeg erfart og velger å tenke at i slike øyeblikk, alene i en taus virkelighet der verden tier taler Gud sitt lydløse mysteriøse språk til meg gjennom det skaptes iboende spiritualitet. Et språk som kun mitt hjerte kan høre Slik forteller han meg sannheten om hvem jeg er. Der og da. Gjennom det skapte. Gjennom sitt nærvær i alt det skapte. Den som formår å åpne seg «hører» («Den som har ører, han høre») Mysterier hinsides vårt intellekt og nåværende nivå av kunnskap. Mysteriøs guddommelig kommunikasjon der den som hører, ser, kjenner og har kontakt med sitt indre menneske gjennom kosmisk nærhet ledes til sannheten om seg selv. 

Det er min formening at det er denne sannheten og den indre friheten som er skjult tilstede i den vi alle lengter etter, men samtidig er redd for å  møte. Jeg tenker at det er denne sannhet Pilatus spør etter.

Kommentar #153

Kjersti Aspheim

66 innlegg  895 kommentarer

Kjenner meg igjen

Publisert nesten 10 år siden
Mons Henrik Slagsvold. Gå til den siterte teksten.

Selv har jeg erfart og velger å tenke at i slike øyeblikk, alene i en taus virkelighet der verden tier taler Gud sitt lydløse mysteriøse språk til meg gjennom det skaptes iboende spiritualitet. Et språk som kun mitt hjerte kan høre Slik forteller han meg sannheten om hvem jeg er. Der og da. Gjennom det skapte. Gjennom sitt nærvær i alt det skapte. Den som formår å åpne seg «hører» («Den som har ører, han høre») Mysterier hinsides vårt intellekt og nåværende nivå av kunnskap. Mysteriøs guddommelig kommunikasjon der den som hører, ser, kjenner og har kontakt med sitt indre menneske gjennom kosmisk nærhet ledes til sannheten om seg selv.

Dette er det vel mange som kjenner seg igjen i, hvertfall jeg. Og slike stunder gir meg energi. De stundene minder meg også om den disonansen jeg finner mellom Bibelen/menighetene som kart og disse stundene som er ett klart kompass. Og jeg vet godt hva jeg stoler på. For når det kartet jeg har fått utdelt er mangelfullt og gammelt, utydelig å lese vet jeg at terrenget er virkelig, det tråkker jeg tross alt i. Om verden har forrandret seg siden kartet ble tegnet er det terrenget vi må leve i i virkeligheten.

En "burde, burde" verson der man turer avsted uavhengig terreng og stirrer seg blindt på kartet kan skape farlige situasjoner vet de fleste som har gått i fjellet.

Man trenger både kart og kompass for å finne frem, men om terreng, kart og kompass ikke stemmer holder jeg meg til terreng og kompass;)

Jeg tror nå alt kommer til alt, at Frode sin måte å forholde seg til Gud på er helt fin. Han er nådeløst ærlig mot seg selv og åpen med andre om hvordan han føler det.

Man skal følge Jesus ja, når han kommer til vær enkelt. Hva noen andre sier har lite betydning. De som har tro uten å se er velsignet, det betyr ikke at de som må se for å tro er dømt til evig fortapelse. Og det er ikke få som har misforstått det.

Følsomhet og nådeløs ærlighet mot seg selv er en stor gave, og er utrolig viktig i denne verden, den er også lite forenlig med den blinde troen. Så kan man opp i mellom si at jeg ville heller hatt den gaven naboen fikk. Eller noen kan rangere å si at den ene gaven er bedre enn den andre. Det har lite for seg.

 

Kommentar #154

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Kjersti og Mons Henrik

Publisert nesten 10 år siden

---

Takk til alle bidragytere i tråden.  Og spesielt takk til Kjersti og Mons Henrik som tilkjennegir en udogmatisk tilnærming til de store spørsmål jeg håper å kunne kjenne meg igjen i.  Slik tale gjør meg mye mer nysgjerrig på kristendom og religion enn allverdens dogmatikk som dessverre ofte fremstår tidvis anstrengende, tidvis direkte komisk.

Det Mons Henrik sier her er noe som jeg gripes dypt av og som appellerer til mitt indre menneske, jeg vil gjerne la det få avslutte:

Kanskje kunne man si at du gripes av kirkens og skogstjernets iboende «spiritualitet»? Som er noe annet og mer enn tingenes egne materielle substanser og egenskaper. Ikke alle har evnen til å sanse denne «spiritualitet» og mangler derfor kjærlighet til naturen. Det er derfor vi herjer og raserer naturen slik. Kjærligheten til penger er sterkere enn kjærligheten til skaperverket fordi man er blind for Gayas iboende «spiritualitet».

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere