NAV og Kafkaprosessen.

Jeg har i den senere tid blitt kjent med NAV.

Selv om jeg personlig har helt grei erfaring med saksbehandlingen frem til en halv uførepensjon og halv jobb, har  jeg på nært hold sett noen som ikke har hatt det like enkelt.

Det er noen forhold som jeg vil peke på fordi de så åpenbart har et stort forbedringspotensiale. Det ene er søknadsprosedyrene og det andre er håndteringen av persondata.

Det en ” trippel” saksgang for en søknad, hvis alt forløper  normalt, “etter reglene”:

Først møter man en “åpen” skranke, hvor man ikke har noen saksbehandler, og hvor all info spørres og svares i det åpne landskapet, som på et postkontor.

Den som står bak skranken har ikke noe ansvar for deg, eller den informasjonen du gir fra deg.

Dette er første skranke, hvor skjermarbeiderne  er navnløse “ikke saksbehandlere”, bare tilstede for å møte og å ta imot  “kundebølgen”, gi den papir- og dataarbeid  for å holde dem  beskjeftiget  på noe avstand.

De fleste som orker å møte opp der etter fjerde og femte brev om hvilke  papirer som mangler i deres søknad, har allerede da passert  Kafkatesten:

"Det er ingen som er din saksbehandler,

ingen har ansvar for at din søknad blir riktig. 

Du har selv ansvar for å spørre om hvilke papirer som må være med i din søknad, men ingen har ansvar for å gi deg full oversikt. 

Du får vite hva som mangler pr. brev , hver tredje uke, ved hvert avslag p.g.a. manglende dokumentasjon.”

Det sier seg selv at slik flyr månedene fort.

Er man heldig  og passerer denne første skranke, har man rent psykisk nådd det stadiet hvor man roper egne persondata i affekt og stapper sakspapirene i flere eksemplarer inn i alle luker og sprekker.

Første skranke avsluttes ved et vedtak, som, forhåpentligvis, har en underskrift.

Man har fått et navn å forholde seg til!

Dersom dokumentet ikke er underskrevet, kan det by på tunge runder for å få det.

Så er du kommet til andre skranke, saksbehandleren.

Man kan ikke be om en time hos saksbehandler og få det, saksbehandleren kontakter deg om han/hun  ser at det er nødvendig.

Og etter lang venting innser man at saksbehandleren  ikke fant det nødvendig.

Man ringer, for å be om veiledning, og for å si at man har behov for hjelp, og at man har fått vite at man har rett på en samtale med saksbehandler,  og om man i det minste kan ta den samtalen over telefon, eller få en mailadresse.

Dette er en lang prosedyre hvor henvendelsen din betraktes som :

“uklart  hvorfor du ikke får en samtale du har rett på”.

Det viser seg at  det kan være  at saksbehandleren er

a. syk,

b. på ferie,

c. ikke tilstede,

d. i et møte,

f. sluttet her,

g. opptatt

h. vet ikke,

i.  det er mange foran deg i køen,

j. hun inkaller deg til en samtale når hun får tid,

eller vi registrerer henvendelsen din.

Enten dette meddeles skriftlig,  muntlig,  pr. tlf. ,  eller ved første skranke,  kan tiden her trekkes svært langt ut.

Din henvendelse kan rett og slett glemmes.

Når man purrer det opp, får man vite at samtalen, eller brevet,  ikke er registrert, eller at man ikke finner det, eller den du snakker med har ikke tilgang til din saksbehandlers informasjonen.

Dette kan ta uendelig lang tid. Dette er Kafkaoppfølgeren :

Det er saksbehandleren din og ikke deg som avgjør om du har behov for en samtale.

Ingen har ansvar for å formidle dine behov for samtale.

Ingen har ansvar for å registrere ditt ønske, selv om de smilende forsikrer at de noterer det, viser deg at de taster noe på skjermen, oppgir navnet sitt om du ber om det og forsikrer deg om at du har rett på denne samtalen.

Dette gjentar seg som normalprosedyre ved hver oppfølging og purring fra din side.

Dersom  man får samtalen, er man tilstrekkelig “mørnet”, så man er klar for  prosedyren med papirene som nå må sendes til et eget “saksbehandlende kontor” eksternt.

Du må sende det selv, på eget ansvar, i papir eller elektronisk form.

Man får ingen kvittering for at noen har mottatt papirene.

Ingen ekstern saksbehandler.

Ingen tidsramme å forholde seg til.

Ingenting.

Dette er skranke tre.   Kafkaprosessen:

Her, ved den usynlige, fjerne skranke tre, er det ikke annet å gjøre enn å vente. 

Alle dine spørsmål og henvendelser skjer til skranke to , saksbehandleren i nærkontoret,  som man må kontakte via skranke en, dersom man ønsker å vite hva som skjer.

Da har kanskje din saksbehandler sluttet,

 ingen vet noe,

 dine papirer er ikke mottatt noe sted,

de er ikke registrert noe sted,

du må sende nye.

Jeg var heldig for jeg hadde statens pensjonskasse som skulle samordnes NAV og det var som å ha en storebror i systemet, men dem jeg kjenner som ikke har hatt noen form for hjelp, har fått store NAV -vegringer.

Det oppleves livstruende å bli “trenert”, man føler seg personlig trakkasert ved denne åpenbare “utfintingen” i alle ledd, man mister kontakten med følelsen av eget verd og egen evne til å tenke rasjonelt.

Når syke, fattige, uheldig stilte, arbeidsledige og andre støtteberettigede privatpersoner må be om  hjelp av sosionomer, advokater og andre hjelpere  for å komme gjennom dette, er det  vanskelig å tenke at dette er tilfeldig surr.

Tvert om oppleves dette som nøye uttenkt,  planlagt og ønsket strategi.

Det oppleves som om  NAV motarbeider deg, og gjør sitt ytterste for å utmatte deg.

NAV sa selv, åpent, på TV,  at de har  mandat til å gå  inn på alle dine data,  altså også den type data som nylig ble vedtatt lagret for at politiet skal kunne etterforske kriminelle.

Den tilgangen politiet ikke hadde, hadde NAV.

Deres tilgang til dette, og, særlig  forlengelsen av datalagringstiden vil  hjelpe  NAV så de kan få tid til å finne trygdemisbrukere,  eller finne begrunnelser for at du ikke kan få innvilget trygd.

Deres avgjørelse er dermed ikke etterprøvbar av andre enn NAV selv.

Kafka våknet en morgen og fant at han var blitt en gjødselbille, men det var faktisk flere som spurte etter ham. Når du er kommet gjennom Kafkaprosessen ved NAV og kommer ut derfra med avslag, eller mislykket søknad,  er du alene. Dette er Kafkadommen:

Etter et avslag fra NAV er det ingen som spør etter deg.

Ingen har ansvar for deg, selv om du er alvorlig kronisk syk, ikke engang med en eneste liten bekymringsmelding.

Veien gjennom disse tre skrankene gjør noe med deg som menneske, og forståelsen av NAV som forvalter av velferdsordninger, blir betydelig svekket.

Bevisstheten om all informasjonen om deg, som du har gitt fra deg underveis, i flere eksemplarer, til mange navnløse saksbehandlere i et system som virker menneskefiendtlig,  gjør også noe med deg som menneske.

De tusner av navnløse skjermansatte, de som har mandat til å sammenfatte all info om deg, og har i sin makt  “ å bruke det mot deg”, har ikke selv skapt dette systemet.

Det er politikerskapt, og bør kunne forbedres via samme kanal!