Bibel 2011: språklig opptur, typografisk nedtur

Vårt Land lar i dag fire av Norges fremste bokdesignere kommentere de nye biblene vi nå har hatt en uke på å glede eller gremme oss over. De er i grunnen bare enige om én ting: Bibelens utseende og utstyr kunne vært atskillig bedre. Særlig den røde og blå folkeutgaven. Ellers spriker deres forventninger, forslag og følelser i alle retninger.

Selv gikk jeg første dag rett i bokhandelen og kjøpte en utgave i svart skinn. Den er jeg godt fornøyd med, ytre sett. Designen er avdempet og klar. Skinnet er godt å ta i. Boken kjennes solid og sterk og slik sett er innbindingen i slekt med innholdet.

Det er når jeg åpner den nye Bibelen, problemene melder seg. Ikke med innhold og språk, men med typografi og sideoppsett. Den gamle teksten smaker friskt. Jeg får lyst til å lese, og gjør det. Og brødteksten, selve bibelteksten, har et godt og lettlest skriftsnitt, det skal sies. Men designen ellers gir meg ikke den starthjelpen jeg hadde ventet. Tvert imot. Den står tildels i veien.

Det første jeg venter, er hjelp til å orientere meg. I hvilken av Bibelens 66 bøker er jeg nå? Denne opplysningen er plassert nederst i hjørnet på hver side, akkurat der de fleste holder fingrene når de blar. Den står sammen med sidetallet. Dette er uthevet, navnet på bibelboken ikke. Sidetall er svært underordnet informasjon for å finne fram i Bibelen. Hvilken bok du er i, er overordnet. Navnet burde vært uthevet, og ikke minst: plassert øverst på siden, slik det er vanlig i de fleste bibelutgaver.

Nede i hjørnet står også de mange og gode notene til teksten. Det skjer mye i dette området av bibelbladene. Leserens oppmerksomhet trekkes lett hit, bort fra selve teksten.

Dette forsterkes av fargebruken. At kapitlene innledes med et stort tall i farger, er greit nok, og i slekt med gamle bibelutgavers fargerike initialer. For øvrig virker fargebruken lite gjennomtenkt. Det som nå framheves med farge, er det som oversetterne har lagt til: mellomtitler og noter. Dermed føres blikket ut av selve bibelteksten og ikke inn i den. Mellomtitlene stopper leseflyten. Noten står nærmest og blinker.

I det hele tatt virker de typografiske effektene overdrevne. Mellomtitlene skilles fra brødteksten med hele fire virkemidler, i tillegg til luften mot avsnittet foran. De har en annen skrifttype, de står i halvfet, det brukes bare store bokstaver, de står i rødt. Hvert enkelt av disse fire virkemidlene hadde alene vært nok til å fortelle leseren at her begynner noe nytt, og hva det handler om.

I notene er det likedan. Det er ikke nødvendig med både halvfet og farge og framrykket tekst for at leseren skal finne det verset hun søker informasjon om. Uthevet skrift hadde vært nok.

Kanskje var det meningen at fargene skulle gjøre sidene friske og glade. Jeg opplever i stedet at de typografiske valgene gjør den nye Bibelens mer enn 1400 sider urolige og spraglete. I stedet for å ta leseren i hånda og vise ham teksten, peker designen i mange retninger.

Da Det nye testamentet kom i 2005, fikk Bibelselskapet prisen for årets vakreste bok. Jeg hadde ventet samme grafiske nivå også nå når hele Bibelen var klar. Hvor lenge må vi vente på å få Bibel 2011 med en sidedesign på høyde med språket?