Terje Askan

53

Lavdemokrati i bevegelse

Den profilerte danske forfatteren og utenriksjournalisten, Carsten Jensen, snakker i sin seneste bok Ut. Oppdagelsesreiser om det han kaller det danske lavdemokratiet. Landet der hensynet til meningsmålinger overstyrer det meste.

Publisert: 25. okt 2011

Og i Norge? - Mye tyder på at publikums spontane reaksjoner på debatter og utspill også her i landet er vesentlig for retningen vi går. Slik det gjerne blir i ethvert  demokrati med sin løpende avhengighet av velgernes gunst.

Og allikevel – det flertallet ønsker seg, er ikke nødvendigvis det som gir best resultater for nasjonen som helhet, og på sikt. Da hadde det ikke vært noen sak. Selv demokratiet har sine begrensninger.

Selv ettergivenhet trenger å bli utmålt med kløkt. I disse dager kunne vi spørre oss: Hadde vi hatt en faretruende og vaklende økonomi i land som Hellas, Irland og Portugal med flere, om politikerne, i disse for tiden ulykkelige nasjonene, hadde maktet å begrense de velgertilpassede budsjettene til et nivå staten tålte?

Ansvar er et av de mindre populære ordene i dagens diskurs. Et begrep som forøvrig sto sentralt selv innenfor eksistensialismen. Uten et visst monn av ansvarlighet kan systematiske budsjettoverskridelser føre til en årelating av framtida, kanskje også i det rike Norge, ikke minst med tanke på pensjonsutbetalingene som vokser i årene som kommer.

Hvordan vi finner tilbake til tapt ansvarlighet, blir dermed som en nøkkel vi trenger å lete etter. Ingen enkel operasjon.

Vi kommer underveis ikke utenom media som aktør i en slik verdisammenheng. Selv familie, skole, myndigheter og mektige organisasjoner kan lett komme i skyggen av den fjerde statsmakt, som ustoppelig formidler av allehånde verdier.

Hadde mediene kun hatt sin samfunnskontrakt å holde seg til, der oppgaven var å formidle nyheter, underholdning og bakgrunnsstoff med tanke for brede, langsiktige samfunnsinteressene, hadde mye vært annerledes.

Det vi ser mengder av, i varierende grad, er kommersielt utvalgt og tilpasset innhold. Velkjent er tendensene til utlegging av sensasjoner før fakta og substans, rykter og overdrivelser som florerer. Tittelskapende detaljfokus inntar plassen der bare enn bredere formidling kan avspeile realitetene. Vi ser også at ulykker og kriminalitet blir prioritert. Slikt inngir lite tillit, inspirerer lite til ansvarlighet.

Det er samtidig fare for at i lavastrømmen av fragmentert informasjon blir generell mediekritikk nær virkningsløs. Medias posisjon som fryktinngytende meningsbærer med umiddelbar løpende tilgang til velgerne og det brede publikum skaper passivitet. Må det alltid være slik?

Demokratiet trenger sårt de kvalifiserte beslutningene, basert på kompliserte forhold og langsiktighet. Krevende omskrivninger og forenklinger blir viktige rammebetingelser i et levende demokrati. Hvem når raskere og enklere fram med slike budskap enn mediene?

Media finner stadig fram til et innholdsutvalg og beskrivelse av verden rundt oss som langt fra er sann og autentisk. Kommersielle medieinteresser søker sitt hegemoni.

Det er neppe helt bra at det er på denne måten.

Pressen skal være fri. Det vi er nødt til, er å bevege oss mot er en ressurssterk og fryktløs nok opinion til å peke på de uheldige og selvtilstrekkelige sidene av medias tilstedeværelse. Ikke bare generell kritikk, men konkrete løpende tilbakemeldinger på medias overtramp synes å være uomgjengelig nødvendig. Pressens eget etiske rammeverk kan i de fleste tilfeller være tilstrekkelig som retningsgivende.

Det vil samtidig påvirke mediene til å ledsage oss i retning av økt ansvarlighet, og berede grunnen for politiske gallupsignaler som inspirerer til framtidsvennlig, langsiktig tenkning.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere