Død diktator

Drepte despoter er ikke noe vakkert syn. I går gikk bildene av en blodig Muammar Gaddafi verden rundt. Han var drept etter å ha blitt funnet i et kloakkrør.

Det ble ingen verdig avslutning etter 42 år på topp i det store, oljerike landet. Det ble det heller ikke for Iraks diktator Saddam Hussein, som ble dømt til døden og hengt 30. desember 2006 – nesten fire år etter at USA invaderte Irak.

Drapet på Saddam Hussein ble ikke starten på en tid med fred og velstand for Irak. Landet har vært herjet av fortsatt krig, etniske og religiøse motsetninger, kamp om oljeressursene og store problemer med å etablere en samlende statsmakt med kontroll i eget land.
Vil Libyas framtid ligne på Irak? Begge landene har vært diktaturer i årevis, uten særlige demokratiske tradisjoner. De er rike på petroleum – som både kan skape velstand for befolkningen, men også kan forsterke motsetningene og kampen om å kontrollere inntektene.

Samtidig er det viktige ting som skiller Libya og Irak. Irak-krigen var USAs kamp mot Saddam Hussein. Libya-krigen startet med et folkelig opprør mot Gaddafi, inspirert av den arabiske våren i Tunisia og Egypt. Nato bidro riktignok med betydelig støtte til opprørerne, men det var libyere selv som førte kampene på bakken og som tok Gaddafi. Krigen i Libya har også vært mer kortvarig enn i Irak - det er gått rundt åtte måneder siden oppstanden startet.

Det er heller ikke sikkert at motsetningene i Libya er like store som i Irak. Det er viktige forskjeller mellom stammene, men ekspertene strides om hvor dype motsetningene er. Libya er et digert land, og forskjellene mellom øst, der Tripoli ligger, og vest, der vi finner Benghazi, har alltid vært store. Men på andre måter er befolkningen ganske homogen: Nesten samtlige libyere er sunnimuslimer, de aller fleste tilhører samme etniske gruppe.

I motsetning til Irak befinner Libya seg midt mellom to andre land som forhåpentligvis er på vei mot demokrati. Og de kan lære av feilene fra Irak.

En hovedlærdom derfra er at det er avgjørende å holde nasjonen samlet for å unngå vold og kaos. Det er en enorm utfordring for overgangsmyndighetene. Dersom noen grupper føler seg holdt utenfor, kan det hende de finner det best å hente fram våpnene. Og dem er det mange av i Libya nå.