Matlary-doktrinen

“Et kristendemokratisk parti er et ikke-sosialistisk parti. Det verken bør eller kan gå i regjering med sosialistiske partier, til det er ideologien for forskjellig”, het det idoktrinensom Janne Haaland Matlary presenterte i Aftenposten i forrige uke. Selv om KrF ikke har endret linje i samarbeidsspørsmålet, verken nasjonalt eller lokalt, valgte professoren å melde seg ut. Det at partiet i det hele tatt diskuterer samarbeidsspørsmålet, kombinert med Mandal KrFs valgtekniske samarbeid med Arbeiderpartiet, var begeret som fikk det til å flyte over for Matlary. Utmeldelsen er beklagelig – ikke minst fordi Matlary har gitt mange viktige impulser til partiets ideologiske arbeid.

Jeg stusser likevel når Janne Haaland Matlary får det til å høres ut som om det er en naturlov at kristendemokratiske partier må samarbeide til høyre i det politiske landskapet. Er ikke den framstillingen litt for enkel?

I Tyskland har Christlich Demokratische Union to ganger etter verdenskrig samarbeidet med sosialdemokratiske SPD for å sikre landet styringsdyktige regjeringer – senest da Angela Merkel ble kansler i 2005. På 1960-tallet ledet CDU-lederen Kurt Georg Kiesinger et regjeringssamarbeid med SPD som varte i tre år. Også CDUs forløper, det katolskdominerte Zentrum, samarbeidet tett med sosialdemokratene i mellomkrigstiden. I Italia var kristendemokratene Democrazia Cristiana det største partiet i parlamentet fra 1946 til 1994 og ledet en rekke regjeringer i samarbeid med det sosialdemokratiske partiet PSDI. Den kristendemokratiske bevegelsen er mangfoldig – også når det kommer til samarbeid med andre partier.

Når Kristelig Folkeparti, som er mer sentrumsorientert enn de fleste av sine europeiske søsterpartier, aldri har deltatt i regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, skyldes det neppe at et slikt samarbeid er prinsipielt umulig. Det skyldes nok mer at det aldri har oppstått en situasjon der et slik samarbeid har vært nødvendig (for å sikre landet en styringsdyktig regjering) eller naturlig (for å sikre KrF størst mulig politisk gjennomslag). Men det vil være uklokt å hevde at et samarbeid sentrum-venstre aldri vil være aktuelt under noen omstendighet. Sier vi det, vil den absurde realiteten være at KrF har et mer dogmatisk forhold til samarbeid med sosialdemokrater enn det tyske CDU har.

Janne Haaland Matlary har utvilsomt rett i at det er store, ideologiske forskjeller mellom kristendemokrati og sosialisme. Vern om enkeltmennesket, de små fellesskapene og det sivile samfunn er sentralt i kristendemokratisk ideologi. Kristendemokrater ønsker å begrense statens makt og sette klare grenser for hva som er politikkens rom for å sikre demokrati, foreldrett og trosfrihet. Dette er ideologisk tankegods som helt klart skaper friksjon i møte med sosialdemokrater og sosialister.

Samtidig har kristendemokratiet klare utfordringer til den liberalismen som er fremtredende i Fremskrittspartiet og deler av Høyre. Jeg intervjuet en gang Janne Haaland Matlary om kristendemokratiet og markedsliberalismen. Da advarte hun mot en ekstrem markedsfilosofi som ensretter samfunnet og reduserer mennesker til å bli konsumenter. Ikke bare sosialismen, men også liberalismen, representerer på denne måten en trussel mot enkeltmennesker, små fellesskap og et velfungerende sivilt samfunn. Liberalistiske strømninger utfordrer også sentrale kristendemokratiske verdier som menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar.

Matlary-doktrinen er derfor for bombastisk. Kristendemokratiet er et tredje alternativ, en vei mellom sosialismen og liberalismen. Selv om kristendemokratiske partier oftere har samarbeidet sentrum-høyre, og KrF også har hatt gode erfaringer med det,  kan man ikke på prinsipielt grunnlag utelukke et samarbeid med et moderat, sosialdemokratisk parti.