Billig nåde - tom religion

Dietrich Bonhoeffers bok Etterfølgelse er nylig utgitt på norsk og har igjen aktualisert begrepet "billig nåde". Oversetter Knut Grønvik skriver i forordet: "Bonhoeffer langer i innledningen ut en bredside mot "den billige nåden", et begrep som er blitt stående og blir flittig sitert. Det han sikter til, er nåde til nedsatt pris, nåde som rettferdiggjørelse av synden, ikke synderen, nåde som forhåndsgodkjenning av et gudløst liv vi ikke engang har til hensikt å endre - et problem som neppe er noe mindre i norsk folkekirkevirkelighet i dag enn det var i Luthers hjemland i mellomkrigsstiden."

Det kunne vært fristende å ta fatt i det som Grønvik sier her og fyre løs mot liberal teologi i alle slags avskygninger som utvanner Bibelens budskap om synd og syndens konsekvenser. Det kunne vært like aktuelt å utfordre folkekirketanken som kan stå i fare for å viske ut skillet mellom det Bibelen kaller “verden” og kirken. Og det kunne vært spennende å stille spørsmålstegn ved en dåpspraksis som døper hvem som helst, også konfirmanter som “vil døpe seg”, i noen tilfeller uten at dåpskandidaten tilkjennegir noen form for omvendelse eller bekjennelse av å ha kommet til tro på Jesus.

Men jeg lar alt dette ligge denne gangen. Min lesning av Bonhoeffer rammer først og fremst meg selv, og dermed kanskje også andre? Vi som har lært å passe oss for å bli loviske. Vi som har lært at å være tilgitt hos Gud er det viktigste. Vi har hørt og lært oss de ti bud, men vi forholder oss nokså fritt til dem i vårt praktiske liv (hvem ble sist advart i en preken mot å begjære vår nestes eiendom?). Og Jesu forsterkning av budene i Bergprekenen, er ikke ment som noe vi skal holde eller gjøre, har vi lært, det ville være gjerningsreligion. Er det ikke ganske utrolig, egentlig, hvordan vi har omtolket og oversatt alt Jesus sier om lydighet og om etterfølgelse, og alt det nye testamentet forøvrig sier om et hellig liv, til et “ja-ja-vi-gjør-så-godt-vi-kan-og-vi-er-jo-alle-syndere”, mens vi trøster oss med at Gud er nådig og tilgir? Dette er billig nåde, sier Bonhoeffer, nåde vi gir oss selv, en blankofullmakt til fortsatt å synde.

Og så undrer vi oss over synkende kirkebesøk og nedadgående kurver i organisasjonene. Og over at ungdommene uteblir fra gudstjenestene og møtene. Nei, jeg undrer meg ikke. Vår kristendom har blitt kraftløs, retningsløs og uinteressann. Vi er avslørt. Og det har ikke bare gått ut over kirkesøkningen. Vi har gått tapende ut selv også. Bonhoeffer sier: “Den billige nåden har (…) vært personlig ubarmhjertig mot de fleste av oss. Den har ikke åpnet veien til Kristus, men snarere stengt den. Den billige nåden har ikke kalt oss til etterfølgelse, men heller gjort oss harde i vår ulydighet” (side 32).

Hva er det med denne lydigheten som er så viktig? Spør den iranske tobarnspappaen Yousef Nadarkhani, som nekter å frasi seg troen på Jesus, til tross for at dette kan føre til at han blir henrettet http://www.vl.no/kristenliv/dodsdom-mot-pastor-opprettholdes/. Har han ikke hørt om nåden? Har han ikke hørt at "vi blir jo tilgitt"? Har vi og Yousef samme religion? Er det han eller vi som har gått glipp av noe her?

Jeg er stygt redd for at det er vi. Den levende Jesus er ikke et læresystem vi skal “tro” for så å leve videre som om ingenting hadde hendt. Den levende Jesus er en frelser vi skal følge. Han er full av nåde. Men han er også full av sannhet. En “tro” som blir en kalkyle, et regnestykke, en dispensasjon til å fortsette å synde er et selvbedrag. Men et steg i lydighet i retning av den Jesus som sier: “Kom” er et steg mot et forvandlet liv. Det koster alt å følge Jesus. Men det smaker uendelig mye mer mer enn det koster.