Kristin S. Breda

44

Skilles? Bruk hodet

Ikke vær venn, vær kollega. Kristin Breda gir råd til skilte par.

Publisert: 13. okt 2011

Mange separeres og skilles også i kristne kretser. Når et par opplever at den ene eller begge ønsker separasjon, kan det være utallige årsaker til dette. Hva tenker, føler, sier og gjør vi i familien, vennekretsen og menigheten, når bruddet er et faktum? Hvordan behandler vi hverandre egentlig når livet ikke blir slik vi planla, ønsket og lovet hverandre og andre?

Årsakene til et brudd – ja selv det faktum at det blir et brudd – vil skape mange forskjellige følelser hos dem som er berørt: Bitterhet, sinne, sorg, frustrasjon. Men også lettelse over at noe dårlig er over og håp og forventning til framtiden. Og dette kan være blandet sammen med skam og skyld over å ikke ha mestret eget ekteskap. Mange får nye bekymringer, alt fra praktiske ting som økonomi og hvor de skal bo, til frykt for ensomhet og tap. 

Alle berøres. Når et par skal skilles vil det berøre dem selv, barna deres, deres foreldre, søsken og familier – alle som hører naturlig med i familien og slekten. Besteforeldre kan bekymre seg for barna og barnebarna, og kontakt som før var tett og jevnlig kan bli redusert.  

Den ene ektefellen er kanskje svært sint og bitter, og orker ikke verken å se eller prate med den andre. Dette kan være vanskelig å håndtere for andre medlemmer i familien også. En tidligere svigerinne eller svigerdatter som man så ukentlig, blir plutselig helt borte fra hverdagen og de viktige hendelsene i livet. Det kan gi savn og frustrasjon hvis det er ens egen sønn som har ønsket bruddet på den måten, eller også bitterhet og sorg hvis svigersønnen har forlatt familien sin. Ofte er foreldre og voksne søsken bevisste på at de ikke vil legge sten til byrden, de har respekt for at de ikke vet hva som ligger bak beslutningene, men de går nok allikevel med mange ubesvarte spørsmål om hvorfor dette måtte skje. 

Det er krevende å leve sammen eller ved siden av hverandre når vi har blitt skuffet og såret, og er sinte. 

Det er imidlertid en svært viktig øvelse i livet å klare nettopp det. 

Foreldre – vær rolige. Foreldre som skilles må stimuleres til å samarbeide på en rolig og nøktern måte til beste for barna. Det betyr at de må møtes, snakke sammen, være på samme fotballtribune når poden spiller kamp, stille på foreldremøter sammen, og så videre. De bør ikke være bestevenner – men må oppfordres til å samarbeide saklig og rolig, som kollegaer eller samarbeidspartnere i yrkeslivet. Legg vekt på å regulere følelser og tanker slik at de kan være høflig samarbeidende. 

Familie– vær tilgjengelige. For den nærmeste familie og slekt, men også venner er det viktig å være tilgjengelig for både de som separeres og barna. Snakk med dem direkte om det som skjer, spør hvordan det går med dem og om dere kan gjøre noe for dem. For barn er det ofte veldig godt og viktig å kunne snakke med besteforeldre i en slik periode. Besteforeldre kan, hvis de klarer å snakke åpent med barna uten å anklage noen av foreldrene, men lytte til hva barna selv tenker på om bruddet, og gi tillatelse til alle følelser som barna har, alt fra sinne, frykt, tristhet og sorg, til glede og tilsynelatende likegyldighet.  De fleste barn vil forsøke å beskytte og ta vare på den ene eller begge foreldrene i en slik situasjon og vil ikke alltid kunne snakke åpent med foreldrene når bruddet kommer eller i tiden like etterpå. 

Og husk at små gryter også har ører! Når tanter og onkler snakker bekymret om hva som har skjedd eller kommer til å skje, hører både fettere og kusiner det som sies.  Det er sårende og uforståelig for barn å få vite fra andre at foreldre skal skilles.

Menighet – snakk med og ikke om. Familier som tilhører et menighetsfellesskap, har store deler av sin sosiale omgangskrets og religiøse tilhørighet til menneskene der.  

Mange i menigheten vil kjenne begge ektefeller og oppleve det vanskelig hvordan de skal håndtere bruddet. Skal de ta parti for noen? Skal de snakke med begge, spørre hvordan de har det? Noen kan reagere på hva den ene eller andre har gjort. Historiene får lett vinger; men snakk heller med de det gjelder enn om.

Det er naturlig og riktig at man i en menighet er engasjert i hverandres ve og vel, og en skilsmisse setter i gang mange tanker og reaksjoner. Det er desto mer viktig at det håndteres med klokskap. 

Dessverre finnes altfor mange eksempler på at mennesker opplever seg utstøtt fra den menigheten eller forsamlingen de har vært svært aktive i. 

I de mindre menighetene er ofte slektskap og vennskap, ledelse og drift vevd tett sammen ved at de samme menneskene er sentrale i mange funksjoner og roller. Det stiller ekstra store krav til alle. Det er lett å bli fordømmende hvis man kjenner den ene part best, eller har sterke familiære eller følelsesmessige bånd til den ene eller begge. Det kan kanskje være lett å blande sammen egen skuffelse, fortvilelse og sinne med «rettferdig harme» og «klar og tydelig tale» fra menigheten. 

Når man er nærsynt ser man ikke godt verken på avstand eller i perspektiv. 

Åpne sår. Mange kan kjenne seg rammet og oppleve at de selv blir satt i dårlig lys ved at noen i menigheten har gjort noe «utilgivelig» som for eksempel å være utro eller ta ut separasjon. Men hvem har rett til å gjøre seg til dommer over om samlivsbrudd er verre enn å kjøpe tjenester svart, å lyve eller å kjøre over fartsgrensa? 

Etter min mening er det viktig å gjøre det mulig for alle, uansett holdning eller handling, å høre med i nattverdfellesskapet dersom de ønsker det. Dette er det et lederansvar i menigheten å håndtere.  Menigheten bør legge til rette for at begge to skal kunne delta aktivt i menigheten også etter et samlivsbrudd. 

Det er ikke lett, akkurat som det heller ikke er lett for de to som står midt i bruddet å samarbeide godt, særlig når det hele er ferskt og med åpne sår. 

Det er imidlertid utrolig viktig for menneskets helse og velvære at det ikke mister sin tilknytning til sine sosiale og religiøse arenaer når hun eller han står midt i sitt livs vanskeligste krise. Det er nettopp da at det er viktig at andre kan hjelpe til å balansere og bistå og ved det vise at de respekterer og inkluderer begge i fellesskapet hvis de selv ønsker det. 

Kommentar #1

Turid Talita Manjana Holta

0 innlegg  2678 kommentarer

Publisert over 9 år siden

Tror vell ikke det er så mange som fordømmer dem som skiller seg da. Men de finnes nok de og. Men i det store hele så er det mest velsignelse av skillsmisse som er ute og går. Folk og stat oppfordrer til skillsmisse ved den minste lille ting.

Og synes vell at det  burde være veldig godt gjennomtenkt  å skille seg. Det synes jeg skal ha store grunner. Som du skriver så mange blir berørt av en skillsmisse.

Og ikke er det sagt at det føre til et lykkeligere liv å skille seg heller.

Og etter en tid finner noen seg en ny og når hverdagen kommer så oppdager en jo at også denne nye ikke er perfekt!

Er perfeksjonistiske krav et påbud i ditt forhold burde en heller vurdere å leve som singel. Det mennesket finner du ikke.

Kan en og har en tid til å tenke over om en skal skille seg eller ikke bør en gjøre det. Men er det så gernt at en sloss for sitt liv så trenger en ikke å tenke , bare handle dra derfra. Men det er jo svært sjelden man finner en svært voldelig mann.

De fleste folk er greie.

Ikke minst er skillsmisse svært vanskelig for barna. Og ikke er det sagt at livet blir rosenrødt etter en skillsmisse. har hørt og lest at mest vanlig er dype depresjoner også for den som ønsket skillsmissen. Da kan en vell tenke seg til at også barn havner i depresjon av at foreldrene går fra hverandre.

Men må en så må en det er en annen sak. Føleser er ikke holdbar grunn, de vil alltid finnes og kommer og går. Men en velger livet sitt selv.

og det går an å finne personer som er greiere å leve med, selv om det ikke alltid er slik. barna vil uansett mest ha sin egen far\mor sammen rundt seg.

Kommentar #2

robert ommundsen

80 innlegg  4866 kommentarer

det kan og tenkes

Publisert over 9 år siden
Turid Talita Manjana Holta. Gå til den siterte teksten.

. Da kan en vell tenke seg til at også barn havner i depresjon av at foreldrene går fra hverandre.

at ikke alle har barn vettu

Kommentar #3

robert ommundsen

80 innlegg  4866 kommentarer

det var

Publisert over 9 år siden
robert ommundsen. Gå til den siterte teksten.

ikke alle har barn vettu

helt utenkelig,skjønner det

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere