Karin Abraham

7

Israel: Bygger heller murer enn fred

Den israelske fredsbevegelsen og det folkelige engasjementet forsvant – rett og slett fordi israelerne mistet troen på fred.

Publisert: 13. okt 2011

– Er det starten på et opprør mot okkupasjonsregimet?, spurte en nordmann meg.

På nyåret 2010 rapporterte Dagbladet at “hundrevis av demonstranter, blant disse jødiske israelere” protesterte mot utkastingen av palestinere fra Sheikh Jarrah-nabolaget i Øst-Jerusalem.

– Nei, svarte jeg.

Etter å ha tilbragt noen år her nede, har jeg fått et ganske klart inntrykk av fredsaktivismen i Israel: Som situasjonen er i dag, representerer Sheikh Jarrah-aktivistene en liten margin i det israelske samfunnet.

Tok til gatene. Det var da jeg fattet interesse for saken. På midten av 1990-tallet var det jo annerledes: Hundretusener tok til gatene for å støtte myndighetene i fredssamtalene som ledet frem til signeringen av Oslo-avtalen. Men hvor har det blitt av dem? Ønsker ikke israelerne fred lenger?

Statistikken viser imidlertid at 71 prosent av israelerne støtter en tostatsløsning. Altså avslutning av okkupasjonen, og en fremforhandlet fred med to stater.

Dette ble utgangspunktet mitt for et dypdykk inn i restene av den israelske fredsbevegelsen, og en bok: Israel: Da fredsbevegelsen forsvant.

Pasifisme, antisionisme og rettferdighet. De rundt 150 faste aktivistene i Sheikh Jarrah bruker slike argumenter når de forklarer hva som motiverer dem. Noen målbærer en generell antinasjonalisme. Og selv om de nok fremstår som synlige i norsk ordskifte, er de trolig like representative som Rødt, Blitzerne og SV. Både i antall og i verdensbilde.

Kontrasten er stor til massemønstringen med høydepunkt 4. oktober 1995 på Rabin-plassen i Tel Aviv: 200 000 mennesker som demonstrerte til støtte for fredsprosessen med palestinerne. Det var en folkebevegelse med potensial til å yte reelt press på opinion og folkevalgte. I etterkant er det altså det allmenne “sentrum/venstre” som har skrumpet.

Press. Sentrum/venstre er den viktige pressgruppen mot videre bygging på Vestbredden.

Sentrum/venstre kan insistere på samtaler med den palestinske motparten, og forøvrig stå som en solid front mot den ikke nødvendigvis store, men ofte sterkt ideologiske fløyen på ytre høyre; de kanskje 20 prosentene som ønsker jødisk eksklusivitet i hele området.

Men hvor er de? Hva har skjedd med dem?

Israel er tross alt et dynamisk samfunn med et vell av meningsytringer: Hvorfor markerer de seg ikke sterkere? Siden 90-tallet har de kompromissvillige partiene til venstre blitt kraftig svekket. Og i motsetning til de ytterste venstre og høyre, er gruppen omtrent totalt fraværende i det norske ordskiftet om konflikten i dag.

Hvorfor er de så kraftig svekket?

Forfølgelse og pogromer. En kan ikke forstå Israel uten å ta høyde for erfaringer fra Europa og Russland, samt arabiske land som etter 1948 masseforviste sine jøder. I dag er det knappe 14 millioner jøder i verden. At minoritetsstatus gir sårbarhet, er deres tusenårige bitre erfaring.

Etter Holocaust erkjente verdenssamfunnet for alvor behovet for et nasjonalt jødisk hjemland. Få israelske jøder er rede til oppgi et Israel med en jødisk majoritet, óg som en nødhavn for diasporaen.

I regionen rundt florerer antisemittismen. Det levner lite tillit til sameksistens uten forsvarsmessige rammer, som minoritetsstatus nødvendigvis ikke vil kunne innfri.

Fornektelse. Hva har det med palestinerne å gjøre? Israelerne møter to nivåer av fornektelse: Kravet om tilintetgjørelse av staten Israel gjennom krigføring, som målbæres av Hamas, Hizbollah og Iran. Dernest kravet om “Rett til retur”. Kravet fremmes også av den pragmatiske palestinske motparten Fatah, som dominerer PLO.

Forfatteren og fredsaktivisten A. B. Yehoshua forteller meg i boken at: ”Et lignende krav innfris ikke noe annet sted i verden.” Han drømmer om fred. Men flyktningene må til fremtidens Palestina, ikke Israel, mener han.

– For med henholdsvis 5,6 og 1,4 millioner jøder og israelske arabere, innebærer retur av 4,6 millioner palestinere slutten for den jødiske nasjonalstaten Israel.

 - Ikke rede. – En innså gradvis at palestinerne ikke var rede til å oppgi Israel, utdyper den israelske analytikeren og fredsstrategen Yossi Alpher til meg.

Alpher nevner de mislykkede Camp David-samtalene i 2000, som kulminerte i den andre intifadaens terror mot sivile, og fremveksten av det ukompromissvillige Hamas, og deres valgseier i 2006.

– Etter 10 000 raketter over Sør-Israel til tross for uttrekningen fra Gazastripen, ble det for alvor klart, også for dem som før var lydhøre for fredsbevegelsen: Det finnes ikke rom for kompromisser som begge parter kan leve med.

Peace Now. Hva så med fredsbevegelsen som fortsatt eksisterer? Selv om den er kraftig skrumpet, har Israel stadig en stor frivillig sektor. Peace Now er fortsatt den mest fremtredende fredsorganisasjonen.

Peace Now presser på for snarlig uttrekning, også fra hele Vestbredden.

Her skurrer det for mange: For med det pågående rakettregnet over Sør-Israel vet “alle” israelere at en uttrekning vil være skjebnesvangert for landets tettest befolkede område.

For mange representerer i stedet videre utbygging, i alle fall i bosettingsblokkene, en utvidelse av buffersonen mot et uunngåelig fremtidig Palestina.

Enstat. Alternativet er en enstatsløsning. Men i lys av den demografiske utviklingen, innebærer også dette at jødene blir i minoritet i en binasjonal stat. Det er derfor etablert en visshet om at skilsmisse fra palestinerne er tvingende nødvendig.

I utgangspunktet har ikke fredsbevegelsen andre mål enn to stater og fred.

Men regionen er urolig. Og faktum er at grensen mot et fremtidig Palestina er den lengste Israel har mot en fiendtlig region.

Derfor tier det viktige, allmenne “sentrum/venstre”. Dermed får Netanyahus status quo-fløy, og til og med ytterfløyen i Likud, sette agendaen i Israel.

Låst. De låste scenarioene dominerer i konflikten mellom Israel og palestinerne. Ikke bare mellom Israel og palestinerne, men også i selve Israel.

Drømmen om fred lever. Men strategien som vinner frem, er en avventende ambivalens og vilje til å akseptere status quo og fortsatt okkupasjon. Det anses som en forutsetning for overlevelse for Israel som jødenes nasjonalstat.

De fleste israelere har i dag større tiltro til å bygge murer enn å demonstrere for fred.

Kronikken er basert på boken Israel: Da fredsbevegelsen forsvant, som kom ut på Frekk Forlag tidligere denne uken. En forkortet utgave av kronikken ble trykket i Vårt Land 12.10.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Knut Nygaard

488 innlegg  6965 kommentarer

Bak dagens trygge mur

Publisert over 9 år siden

starter den internasjonale feiringen av sukkot - løvhyttefesten opp i dag og overføres direkte på Visjon Norge.  Åpningsfesten startet - nå.

Kommentar #2

Lene Bernsen

5 innlegg  1193 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Karin Abraham. Gå til den siterte teksten.

At minoritetsstatus gir sårbarhet, er deres tusenårige bitre erfaring.

Slik det virker for meg så går det nå opp for kristne i Norge som tidligere ikke har villet støtte minioriteter av andre religioner i Norge, at de selv kan oppleve å bli behandlet som en minioritet i fremtidens Midtøsten. I Israel har norske kristne opplevd forfølgelse forteller en del brukere her inne på VD, hvor hvorfulgt disse kristne menneskene har vært i Israel sier de ikke. Men de er aktive i sin fordømmelse over Israel, og man må jo tilegge dem det mål at de er ute etter å fremprovosere dommedag med en slik oppførsel! Vi for håpe at frykt for å selv bli forfulgt kan hjelpe kristen i Norge å se anderledes på situasjoen i Mitdøsten. At det bare er de ekstreme som lik til muslimene fortsetter propagandaen sin for å få sin lønn av sin "Frelser Jesus" som de hevder ble drept av jødene, Det er synd at de ser på det som sin oppgave å plage alt som kan være jødisk. Dvs bedrive antisemittisme! Vi for håpe at de virkelig troende kristene som jobber for å spre Jesus kjærlighetsbudskap vil klare å ta seg av slike grupper i sin egen religion!

Vi for håpe at Norge nå engasjerer seg for full religionsfrihet både her hjemme og i utlandet regelrett pga mennesker ikke skal måtte velge mellom livet eller troen sin.

http://www.youtube.com/watch?v=irfB9GUdjPE&feature=related

Kommentar #3

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Vi bygger alle murer

Publisert over 9 år siden

Enten de er synlige eller ikke. Det er ganske vanlig for de fleste av oss å stenge ute de vi føler at truer vår egen trygghet, vårt selvbillede eller vår privatsvere. Israelere er ikke annerledes enn andre mennesker på det området.

Det meste løser seg til slutt og over tid endres stort sett alt. Utfordringen ligger i at vi reagerer når vi ser det som rammer andre kan komme til å ramme oss selv også, slik Lene B. er inne på. Da kan underlige konstellasjoner oppstå, motstandere står plutselig sammen i kamp mot noen de ser på som enda større trussler.

Midøsten er langt på vei som en selskapslek, kjekt å prate om men lite å bry seg med. At de som bor der ønsker at resten av verden skal bry seg og helst ta stilling som favoriserer deres eget syn er forståelig.

Det er partene i området som må stake ut en fremtid de mener de kan leve med. Det kan ikke påtvinges dem utenifra.

Det er faktisk langt flere mennesker som har det langt verre enn folk i midtøsten. De støyer bare ikke like mye og da retter vi heller ikke så mye oppmerksomhet mot dem. Hadde vi klart å handle lokalt å tenke globalt ville vi muligens kommet litt videre. Slik vi oppfører oss nå ser det ut til at vi har en tendens til å konsentrere oss om alt mulig som ikke egentlig berører oss lokalt og glemme at det tross alt er oss selv og det nære rundt oss vi råder over.

Kommentar #4

Lene Bernsen

5 innlegg  1193 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Lars Randby. Gå til den siterte teksten.

Hadde vi klart å handle lokalt å tenke globalt ville vi muligens kommet litt videre. Slik vi oppfører oss nå ser det ut til at vi har en tendens til å konsentrere oss om alt mulig som ikke egentlig berører oss lokalt og glemme at det tross alt er oss selv og det nære rundt oss vi råder over.

Hei du er kjempe flink Lars : ) 

Ha en fin dag : )

Kommentar #5

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Lars Randby. Gå til den siterte teksten.

Det er partene i området som må stake ut en fremtid de mener de kan leve med. Det kan ikke påtvinges dem utenifra.

helt enig!

Kommentar #6

Knut Nygaard

488 innlegg  6965 kommentarer

Realisme

Publisert over 9 år siden

En takk til deg, Karin, for et innlegg som oser av sann opplevd realisme og om konsekvensene derav.  Skulle og tro at innbyggerne i Israel, som alle andre som er under et markant ytre press med trussel på sin eksistens, får et sterkere samhold og samhørighet.

Det er godt å høre at naiviteten har forlatt deler av befolkningen og realismen rår.  Legger inn en snutt fra LatmaTV "Somebody to hate"

http://www.youtube.com/watch?v=26Ejpi3tbOM

I et intervju med Al-Jazzera nylig skrøt Abbas Zaki - et senior medlem av Fatah Central Committee ledet av Abbas:  "everybody knows that the greater goal cannot be accomplished in one go... If Israel withdraws from Jerusalem, evcuates the 650000 settlers, and dismantles the wall, what will become of Israel?  It will come to an end."

Den 10.08.11 ble følgende uttalt av Palestinian Authority på den offentlige tvstasjonen om at det forelå en PAplan for bygging av arabiske boliger i rundt Vestmuren når israelittene er forsvunnet - "som et forsvunnet kapitel i vår by's historie".

Verden over er det millioner som vet sannheten i det som foregår og står sammen med Israel.  Verden over er det mennesker som løfter fram Israel i bønn til Abrahams og Isaks Gud - som en brasilianer sa det på tv i går - vi - i vår menighet - er opplært til å be for Israel når vi står opp, før hovedmåltid og før vi legger oss!  Med fredlige midler gir vi vår støtte med bønn om visdom til israels folk og ledere - og Guds velsignelse over landet.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere