Verdidebatt

Ekstremisme versus konservatisme

Vi bør alle koste på oss både ettertanke og selvransakelse i etterkant av sommerens terrortragedie.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Overforenklede fiendebilder der klassisk konservatisme blir fremstilt som ekstremisme, hindrer den samtalen demokratiet vårt er i behov av.

Anne Hege Grung publiserte for en tid siden VD-artikkelen Høyreekstremisme og kristendom - hva er koblingene?. Hun har blitt kritisert ikke minst av Kjell Skartveit. Hovedproblemet med Grungs artikkel er etter min mening at hun ikke skiller tilstrekkelig klart mellom konsevatisme (samt evt diverse høyrepopulistiske fenomener) på den ene siden, og ekstremisme på den annen. Viktigheten av dette skillet er f.eks. blitt understreket av Anders Ravik Jupskås, stipendiat ved Institutt for statsvitenskap, UiO, som i Dagblad-kronikken Høyrepopulisme er langt fra høyreekstremisme bl.a. skriver følgende.

Sitat:

    Begrepene høyreekstremisme, høyreradikalisme, høyrepopulisme brukes ofte om hverandre. Selv om alle disse hører hjemme i en sekkebetegnelse som kan kalles «ytre høyre», er det noen svært viktige forskjeller mellom de gruppene som befinner seg til «høyre» for de etablerte konservative partiene i europeisk politikk. Viktigst er forskjellen mellom høyreekstreme på den ene siden og høyrepopulister/høyreradikale på den andre siden. Det blir derfor misvisende når Oddbjørn Leirvik hevder i Dagbladet 24. september at de «ideologiske grensene [er] glidande mellom folkelege fiendebilete og terroristane sin tenkemåte, mellom høgrepopulisme og høgreekstremisme».

    Hva er høyreekstremisme? I motsetning til en del andre ideologier, har ikke høyreekstremisme noen klar idéhistorisk forankring. Dessuten er det svært få som frivillig velger å kalle seg høyreekstreme.

    Hvis vi går gjennom en rekke bidrag i faglitteraturen om høyreekstrem ideologi, viser det seg at særlig fem kjennetegn går igjen hos mer enn halvparten av analysene: En ekskluderende nasjonalisme, rasisme, xenofobi (fremmedfrykt), udemokratiske holdninger og autoritarianisme (fokus på lov og orden, disiplin og for eksempel homofiliskepsis).

    Høyrepopulismen tar med seg den ekskluderende nasjonalismen, fremmedfrykten og de autoritære refleksene.

    Den er derimot langt ifra «udemokratisk». Snarere tvert imot. Forutsatt at man ser demokrati som øyeblikkets flertallsstyre, er de «hyperdemokratiske». Svært ofte hører vi for eksempel at slike partier argumenterer for en kraftig økt bruk av folkeavstemninger. Det betyr imidlertid ikke at disse partiene er liberale, og at de forsvarer minoriteters rettigheter.

Sitat slutt.

For ordens skyld: Jeg regner meg for å være (verdi)konservativ, men er ellers ukomfortabel med alle forsøk på å plassere meg på en høyre-venstre-akse, og liker derfor ikke å bli stemplet som verken høyre ditt eller datt. Jeg har altså visse reservasjoner ift Jupskås' kronikk, men opplever den like vel som et friskt pust i samfunnsdebatten

Grung skriver: «Ekstremisme er en ideologi der vold og tvang er sentrale elementer. Ekstremistisk politikk er ikke interessert i demokratiske spilleregler, og setter egne planer om å tvinge eller drepe dem som er konstruert som fiender, over menneskerettighetene. »

Ja, nemlig. Ekstremisme har med hat- og voldsfremmende tankegods å gjøre. Ekstremisme tåler få eller ingen former for avvik eller mangfold. Ekstremisme bygger svært ofte på virkelighetsfornektelse og utopiske visjoner. Og litt til i samme gate. Politiske oppfatninger fortjener ikke betegnelsen «ekstremisme» bare fordi de er på kollisjonskurs med tanker, idéer, holdninger og verdier som er populære f.eks. i visse akademiske kretser; det må være noe ekstremt inne i bildet før denne betegnelsen har sin berettigelse.

Nettopp derfor skal vi være forsiktige med å bruke ekstremisme-stemplet som en retorisk klubbe, i den hensikt å stoppe munnen på folk som målbærer synspunkter man selv ikke liker. Grung kommer farlig nær dette siste når hun umiddelbart etter ovenstående setninger fortsetter med følgende oppramsning:

«Høyreekstrem, kristen ideologi er gjerne preget av bestemte fiendebilder: Antisemittisme, hat mot muslimer eller annen rasistisk ideologi, hat mot feminisme og kamp mot likestilling, samt sterk motstand mot alt som kategoriseres som marxisme eller sosialisme.»

Her er det en sammenblanding av litt av hvert. Hva i all verden er det som skulle være ekstremt med f.eks. å være skeptisk til vestlig feminisme og dens insistering på at vi over alt i samfunnet skal ha likestilling (altså ingen andre forskjeller mellom gutter/menn og jenter/kvinner enn det som har med reproduksjon å gjøre)? Det fornuftige eller ufornuftige med en slikt standpunkt, det holdbare eller uholdbare i den tilhørende ideologien, samt det bærekraftige eller ikke-bærekraftige i den resulterende politikken, avgjøres ikke ved synsing, men ved forskning på hvordan menn og kvinner faktisk er skrudd sammen. Om vi er like eller ikke, og om likestilling dermed er mulig å oppnå eller ikke, er et vitenskapelig spørsmål. Og svaret er (selvsagt) at vi er ulike, og at likestilling i ordets egentlige betydning er uoppnåelig.

Dette har vært innlysende så lenge Homo sapiens har eksistert, men de siste hundre årene eller så er det en del kvinnesaksforkjempere som har ment de kan trosse naturen på dette punktet. Det får de jo få lov til å tro, og de får få lov å kjempe for en sak de på sikt er dømt til å tape. Men vi som ikke kjøper deres mer eller mindre ekstreme og utopiske feminisme burde slippe å få høre at vi er ekstremister.

Vi kan alle ha godt av å koste på oss litt ettertanke og selvransakelse i etterkant av sommerens terrortragedie. For min egen del har jeg gitt uttrykk for dette i en rekke intervjuer de siste månedene (samt i en kronikk som snart kommer i Aftenposten), og jeg skal ikke gjenta meg selv her. Jeg synes imidlertid det begynner å bli påfallende i hvor liten grad man på ikke-konservativt hold i samfunnsdebatten er villig til å utøve selvkritikk. Jeg håper vi etter hvert vil se en forandring her, men foreløpig er det få tegn som gir grunn til optimisme.

La meg til slutt understreke at jeg ikke mener det er noe kritikkverdig i og for seg i å holde seg til kristendomsforståelser som går hånd i hånd med en venstrepolitisk agenda. Derimot har jeg for noen måneder siden publisert en artikkelserie  om det jeg mener er noen aktuelle fallgruber for kristne som bruker sin tro som utgangspunkt for et venstrepolitisk engasjement (se også del 2 og del 3). Disse betraktningene er ikke mindre aktuelle etter 22/7.

Altså: Det finnes fallgruber både for konservative og venstreorienterte kristne.

Og for dem som har problemer med å lese hva jeg skriver og ikke skriver ovenfor, tar jeg til slutt med noen presiseringer. Jeg sier ikke at det er galt eller ekstremt å være venstreorientert. Det er heller ikke noe ekstremt ved å være opptatt av jenters/kvinners rettigheter. Fornektelse av kjønnsforskjeller, derimot, vil jeg betrakte som nokså ekstremt, uten at det nødvendigvis gir opphav ekstremisme.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt