Vold i hjemmet

Begynnelsen på en epoke
Da jeg var 14 år møtte jeg en fantastisk mann. Til tross for aldersforskjellen var jeg sikker på at dette var mannen jeg ville gifte meg med. Typisk 14 åringer vil nok mange si, men i mitt tilfelle ble han kjæresten jeg hadde gjennom ungdomsårene.
Jeg husker jeg falt for den enorme sjarmen og hans evner til å gi meg komplimenter. Han var en raus mann som stilte opp for folk rundt seg, en arbeidskar som mange ville ha tak i.
Vi gikk ofte på turer sammen, og jeg husker at jeg ble mer og mer betatt av denne mannen. Ryktene sa at han allerede hadde kjæreste, noe jeg nektet å innse.
Sannheten kom for en dag, jeg husker jeg var knust. I så lang tid hadde han nektet for at han hadde kjæreste, og nå skulle han plutselig bekrefte at det ryktene hadde vært sanne!? Dette var to år etter vi hadde begynt å "date" for første gang, så jeg bestemte meg for å komme over han. Jeg sa stadig til meg selv at det fantes andre fisker i havet, men jeg glemte han aldri. Det gikk ikke lang tid før daværende kjæreste gjorde det slutt med han, det kom frem at han hadde vært voldelig mot ho. Han tok straks opp kontakten med meg, til tross for at ryktene sa han hadde vært stygg mot ho ville jeg ikke tro på det.
Det ligger nok litt i at jeg aldri vil dømme noen før jeg erfarer dem selv. Selv om han allerede hadde holdt meg for narr i to år, så ville jeg tilgi og gi det en sjangse. Han var jo drømmemannen, og en drømmemann må man kjempe for å vinne.
Ja, jeg var utrolig naiv den gang.

Det første slaget
Vi ble raskt et par, og livet smilte.. Jeg var så lykkelig og stolt over at jeg endelig kunne fortelle alle at vi var blitt et par. I begynnelsen gjorde vi fine ting sammen. Vi laget gode middager, så filmer, gikk på kino og brukte mye tid i skogen. Jeg fortalte han alt, så på mange måter ble han min bestevenn. En person jeg hadde stor tillit til og som jeg følte jeg kunne fortelle alt til. Jeg følte meg så trygg på han, fordi han alltid respekterte meg. Etter fem mnd fridde han til meg, noen syns det var tidlig, jeg syns det var riktig da vi hadde kjent hverandre i noen år allerde.
Etter hver som tiden gikk begynte han og kontrollere meg mer. Komplimentene forsvant og gikk over til kritikk. Han likte ikke livet mitt og mente venner og familier var et av de største problemene jeg hadde. Han sa jeg kun trengte han for å lykkes, og at alle andre ville meg vondt. Han ville ha full oversikt over telefonsamtaler og SMSer. I tilegg ville han vite hvor jeg var til enehver tid, jeg fikk en slags meldeplikt ovenfor han. I begynnelsen syns jeg det var skjarmerende, jeg var enda så nyforelsket og ung.
En kveld skulle han ut med jobben, så jeg benyttet anledninga til å treffe ei venninne. Jeg gikk hjem tidlig den kvelden, og sendte han en sms om at jeg skulle sove nå. Han ringte å sa han ville hente meg, og at jeg måtte sove hos han.
Da vi kom opp til han startet han avhør om kvelden min. Jeg fortalte alt vi hadde gjort, fordi jeg ikke hadde noe å skjule. Han trodde jeg løyv og ringte rundt til venner for å sjekke, de bekreftet samme historie som meg. Selv om de sa jeg snakket sant ville han fortsatt ikke tro på det. Han sa han ville drepe meg og at jeg fikk 2 min å løpe på, mens han skulle lade rifla.
Jeg ble sittende, først og fremst fordi jeg ikke ville løpe for mitt eget liv fra personen jeg følte meg så trygg på, men også fordi noe sa meg at han ikke kom til å gjøre noe.
Han forslo at vi kunne legge oss mot at jeg ringte venninna mi mens jeg hadde høytaleren på. Venninna mi bekreftet igjen at jeg snakket sant, og jeg var lettet.
Uten forvarsel slo han løs på meg. Han slo meg i magen og armer, mens han lugget meg. Jeg gjorde ikke motstand, ventet bare på at det skulle gi seg. Det første slaget er det jeg husker best, resten ble en vanesak. Jeg var fast bestemt på å gå fra han, men dagen etter latet han som ingenting og laget frokost til meg, jeg ble…

Alt ble en rutine
Jeg hadde fått lappen og flyttet opp til han. Hadde også begynt læretiden min, noe han mislikte. Jeg tror han aller helst ville jeg skulle gå hjemme, han var hvertfall tydelig på at jeg ikke skulle søke jobb etter læretiden. Hverdagen bestod nå i vold, makt og misbruk. Alt ble en slags rutine, hvor min oppgave var og tillfredsstille han og avlyde det han ba meg om. Jeg brukte alle mine krefter på å bli perfekt, jeg trodde at hvis jeg ble slik han ville kom han til å bli glad i meg. Jeg håpet at hvis jeg viste han all min kjærlighet ville han til slutt godta meg igjen.
Han hadde sett får seg ei drømmedame i hode sitt, jeg fikk statdig høre om ho. Jeg gjorde alt for å bli slik han ville, jeg følte meg så mislykket de gangene jeg ikke klarte det. Hvis han noen gang ble fornøyd med noe jeg hadde gjort for han, ble mestringsfølelsen stor og et slags levebrød. Han passet alltid på at jeg kom rett hjem etter jobb, dersom jeg skulle noe annet måtte jeg gi beskjed. Han ville nødig vente lenge på middagen, dessutten var det nok av oppgaver jeg måtte ta tak i.
Jeg fikk ikke lov å sette meg ned før han sa fra, ikke spise utenom de vanlige måltidene. En gang var jeg så sulten at jeg tok sjangsen på å ta ei servelatpølse i kjøleskapet, jeg visste at han hadde tellinga på alt, men denne gangen merket han det ikke. Venner ble så og si utelukket, jeg ville gjerne være med dem, men ble så sliten av avhøre jeg måtte gjennom da jeg kom hjem. Jeg måtte stå opp da han ba meg gjøre det, og legge meg når han ville det. Ordbruken ble stadig verre og hver dag fikk jeg høre hvor stygg jeg var, hvor feit jeg var blitt og hvor uønsket jeg var. Jeg husker spesielt ordet ubrukelig. Det var et ord han ofte brukte, et ord jeg trodde så på, det var jo det jeg var, ubrukelig. Den psykiske misshandlinga var verre en den fysiske. For den fysiske varte kun noen sekunder så var den over. Den psykiske satte sine spor. Det var krevende å høre personen som skal være det tryggeste du har se deg rett inn i øynene og fortelle at du ikke er noe i verden.

Når personen du tror elsker deg sier du er en feil i verden, da begynner du etter hvert å tro det stemmer.

Kniven på strupen
Det var juletider og han skulle treffe noen kollegar for å spise middag. Jeg bestemte meg for å gå tur med ei venninne. Han sendte meg ei melding og sa han var på vei hjem, så jeg skyndet meg i håp om å komme først. Dessverre kom han før meg og var rasende. Han skulle vite nøyaktig hvor vi hadde gått. Han mente jeg hadde gått å sett etter gutter, noe jeg absolutt ikke hadde. Han nektet å tro det, og sa jeg måtte gå inn på kjøkkenet og sette blomstene han fikk i vann. Han var like bak meg og jeg registrerte at han lukket hundene inne i buret, uten at jeg tenkte videre på det da.
Da vi kom inn på kjøkkenet var jeg stresset, så stresset at jeg klarte å ta for mye vann i potta til blomstene. Han klikket. Han påstod at jeg ikke var nøye med tingene han hadde og at jeg kun tenkte på meg selv. Han forklarte han han nå ville slå meg, jeg kikket bare ned. Jeg syns det var så mye bedre å ikke se han inn i øyene da han slo, det ble mindre virkelig om jeg ikke så det.
Slaget kom, noe hardere en vanlig. Faktisk så hardt at jeg begynte å blø. Jeg skrek både av smerte og av reddsel, noe som stresset han. Siden det var veldig kaldt i huset hadde jeg et teppe rundt meg, noe han hatet. Han surret teppe så hardt av meg at jeg falt i bakken. Da jeg lå nede sparket han meg og spyttet på meg. Nå hadde han fått nok av meg, han skulle drepe meg. Jeg så hvordan han svartnet da han tok tak i en kjøkkenkniv. Han stod over meg og skrek til meg. Enda kan jeg huske ordene jeg sa til han: " Hvis du dreper meg nå, har du tapt. Du har aldri elsket meg. Du har ville formet meg til den jenta du aldri fikk. Du mislykkes, fordi jeg ble aldri ho. Drap løser ingen ting, du gir meg bare frihet, mens du må sone i fengsel"
Mens jeg lå der var jeg utrolig redd, men på samme tid lettet. Jeg visste at jeg nå ville komme til et bedre sted, et sted hvor det ikke fantes vold. Tankene som fløy gjennom hodet var mange. Jeg så livet i reprise, men det var kun bilder av de gode stundene jeg hadde hatt som kom frem. Jeg ba stille inni meg, og håpet jeg kom til himmelen. Siden han hadde sagt jeg var en feil i verden var jeg redd jeg ikke ville komme til himmelen. Husker også jeg tenkte på hvordan jeg ville bli funnet og om noen i det hele tatt ville lete etter meg. Jeg lukket øynene og håpte dette ville gå fort. Plutselig heiv han fra seg kniven, kan enda huske hvordan deler av knvien delte seg. Jeg tenkte nå eller aldri og løp. Jeg kom bare til ganga før han tok tak i meg, han tok kvelertak på meg mens han holdt meg opp etter veggen.
Utrolig nok gav han seg, og sa jeg måtte heller lage noe suppe til han. Da vi satt oss i sofaen ba han meg komme bort til han. Han så på meg og spurte hvem som hadde skadet meg. Du sa jeg. Han så rart på meg og sa at det ikke var han, han var jo så glad i meg påstod han. Videre spurte han om vi skulle gifte oss. Ja, vi skal jo det i 2010 sa jeg. Han ville fremskyve bryllupet, slik at han kunne passe på meg foralltid. Jeg bare nikket og gråt.
Den natten sov jeg ingenting, jeg forstod at forholdet ikke var sunt. At jeg måtte komme bort fra han. Tankene om hvordan jeg skulle skjule disse merkene på jobb tok knekken på meg. Men jeg var fast bestemt på å reise fra han dagen etter. Da jeg gikk ut av rommet neste morgen sa han at jeg måtte huske å komme rett hjem etter jobb og ikke gå fra han. Jeg ville ha med meg hunden min, ville ikke hatt ho skulle være der. Jeg tok med meg de aller viktigste verdisakene i veska, samt hunden. Da jeg hadde fått plassert hund og ting i bilen kikket jeg inn vinduet. Det var mørkt ute men jeg kunne se en skikkelse stå å se på meg. Han åpnet vinduet og spurte hvorfor jeg tok med hunden min. Eh, hun skal til dyrlegen, sa jeg. Det er neste uke sa han, ta ho inn igjen. Og dermed ble den sjangsen ødelagt, nå gjenstod det å finne en ny plan. Jeg hadde satt meg et langsiktig mål om å være borte fra han innen endt læretid, da kunne jeg hvert fall overleve på de pusterommene som jobben gav meg. Nå derimot var jeg fast mestemt på å komme fra han så fort som mulig. Fluktplanen måtte planlegges, det var krevende fordi han viste jo hvor jeg var til enehver tid og jeg var så lei av å kjempe.

Jeg følte meg som en søppeldunk hvor han kunne slenge fra seg alt han ikke ville ha. Jeg ville ikke være en søppeldunk lengre, jeg savnet mitt gamle liv…

Det siste håpet
En mandag da jeg kjørte til jobb ble jeg sittende å tenke. Jeg bestemte meg for å gå fra han i løpet av uka. Samvitigheten min gjorde vondt, hvordan kunne jeg tenke på å gå fra han? Jeg har jo alltid brydd meg om alle i denne verden, også de som slår. Og var det sant som han sa, fortjente jeg ikke livet? Hvorfor ble jeg da født? Tankene ble mange, men jeg ville være sterk!
På tirsdagen kom ei venninne innom meg på jobb, ho sa at vi måtte gå til politiet. Det som trolig har reddet meg er at jeg hadde dialog med venninner. De var klar over situasjonen og visste de kun skulle kontakte meg når jeg ikke var med han. Hun kjenner meg godt, og jeg tror ho så at jeg hadde fått nok nå. Jeg ville ikke gå til politiet, jeg prøvde å utsette det. Ho var sta, så utrolig sta. Jeg satt og fant opp mange unskyldninger for å bli enda lengre, men ho hadde svaret på alt. Ho tok en telefon til ei venninne og ba ho om å hente hunden min. Jeg gav etter, men sa jeg måtte på toalettet først. Jeg husker jeg så meg i speilet og følte meg maktløs, samtidig sa jeg til meg selv at dette skulle jeg klare! Jeg forklarte sjefen at jeg skulle til politiet, ikke fordi han hadde noe med det, men fordi jeg da var enda et steg nærmere friheten.
Gåturen gjennom sentrum har aldri vært lengre, følte alle så på meg og tenkte at der går den fæle jenta. Hos politiet ble jeg taus, jeg bare gråt forsiktig. Venninna mi måtte fortelle alt som hadde skjedd.. Jeg satt der og tenkte både ho og politiet tok feil, hvordan kunne de sitte å snakke så åpent om meg da jeg satt rett ved siden av dem? Og hvordan kunne de si dette var farlig, da jeg var født for å slave han?! Politiet sa at jeg måtte bort fra han. De skulle være noen støttespillere og hjelpe meg, men det største steget måtte jeg ta selv. Jeg fikk hulket frem at jeg var redd for at han skulle ta livet av seg selv. Politiet rådet meg til å sende han en sms og være hos venninna mi noen dager før jeg gikk tilbake i jobb. Han noterte ned nødvendige opplysninger og jeg kvalmet da han måtte vite i detaljer hvor venninna mi bodde, dette var nødvendig informasjon for kveldsskifte sa han. Det var tydelig at han jeg var sammen med var farlig, og jeg skammet meg over og ha dradd mi gravide venninne inn i dette.
Da vi kom frem til ho dekket vi til vinduer og jeg fikk sendt han en sms. Husker jeg skrev at forholdet var over, fordi han ikke hadde vært snill mot meg. I tilegg slang jeg til at jeg kunne betale strømregninga, ikke spør meg hvorfor. Han ringte og ringte, sendte de fineste meldingene og sa jeg måtte komme opp igjen. Denne gangen var jeg sterk nok, jeg gikk aldri tilbake…

Hverdagen
Etter og ha opplyst alle om hva jeg hadde vært igjennom ble ting litt lettere. Jeg tror aldri jeg takket vennninna mi for hva ho gjorde for meg. I ettertid har jeg sett hvor viktig det var at ho turte å blande seg inn. Hun kjenner meg såpass godt at ho vet når noe er galt. Jeg hadde aldri klart det alene, så denne fantastiske venninna betyr mer en ho noen gang vil forstå!
Jeg hadde også mange andre gode venninner som støttet meg. Jeg hadde tross alt sviktet de og kun engasjert meg i hans liv. Gleden var derfor stor da jeg endelig kunne være sammen med dem igjen.
Etter noen dager var jeg tilbake i jobb.. Jeg syns det var utrolig godt å være tilbake, samtidig var det ekkelt. Han sendte meg en sms og sa jeg var fin fordi han kunne se meg gjennom vinduet på jobb. Jeg visste jeg var trygg, det var folk rundt meg. Jeg var kommet godt over han og kjente på den deilige frihetsfølelsen. Endelig kunne jeg gjøre hva jeg ville, nå skulle ingen stoppe meg. Shopping, jentekvelder og turer ble trolig min nye hverdag. Husker også det var vanskelig. Det å skulle bestemme alt selv. Tok meg stadig i å stille spørsmål til meg selv om hva han ville ment. Politiet fulgte meg godt opp, de ringte stadig og jeg var ofte oppom dem. For sikkerhet skyld anbefalte de meg voldsalarm. Jeg hadde den i 3 mnd og jeg fikk aldri bruk for den.. Jeg la på meg flere kilo og folk sa jeg så sunn ut, jeg var imideltid litt ubekvem med det da. I et lite lokalsamfunn sprer ryktene seg. Mennesker jeg aldri har møtt har kommet bort å sagt jeg er tøff. Ingen har noen gang vist sin tvil til meg, det betyr mye. Selv om jeg igjen var lykkelig og følte meg fri var det uvant. Jeg ventet hele tiden på nye slag. Hvorfor var det ingen som slo? Hvorfor sa ingen at jeg var ubrukelig? Og hvorfor sa folk at de hadde troa på meg? Det rareste var da folk sa de var stolte av meg. Hvorfor var de det? Tankene ble mange.

Det var som å måtte lære og leve på nytt, det lille lokalsamfunnet ble enda viktigere for meg.

Tiden etter
Etter noen uker ble ting stadig enklere. Jeg lærte meg og fokusere på det som var viktig i livet. Mange stilte meg spørsmål om hvorfor jeg valgte å bli hos han, jeg har enda ikke funnet noe svar på det. Jeg tror det har en sammenheng med at jeg var redd, samtidig som jeg følte jeg var feilen. Nå personen du stoler mest på sier at du er en feil i verden, da begynner du etter hvert å tro på det.
Det var som å lære å leve igjen. Jeg måtte godta at folk ville meg godt, og jeg måtte innse at jeg klarte ting alene. Jeg skammet meg på mange måter over situasjonen jeg havnet i, men nå er jeg stolt over å ha kommet ut av det.
Forholdet har lært meg mye, det har lært meg at livet ikke allitd er perfekt, det har lært meg å sette mer pris på ting. Det har lært meg er at alle mennesker er forskjellige. Noen sliter psykisk, derfor er det ikke sikkert de klarer å vise den kjærligheten de burde. Noen mennesker har mangel på empati og medfølelse, det er ikke noe å legge skjul på. Men disse menneskene er også mennesker. De fortjener et verdig liv. Men de klarer ikke finne veien tilbake uten proffesjonell hjelp. Ingen skal godta å bli slått og herset med, det er uverdig. Kjærlighet skal bygges på tolleranse, empati og forståelse, du skal aldri godta at noen vil forandre deg til noe du ikke er. Jeg er ikke bitter på voldsmannen, jeg håper han blir frisk. Jeg har forstått at det ligger mer bak det en jeg forstod i begynnelsen, for da var jeg bitter.Det viktigste jeg har forstått er at det ikke er min oppgave å ofre livet mitt for han, fordi jeg kan ikke gjøre andre friske.
Han fortalte meg at jeg ikke kom til å klare noe i livet, jeg fryktet han hadde rett. Da vi startet opp lokallaget til KrFU tenkte jeg at om jeg ikke ble den kjæresten han ønsket, så har jeg hvert fall klart å starte opp et lokallag, nå er min oppgave å jobbe for å styrke KrFU lokalt! Istedet for å ødelegge livet mitt på å være sammen med en person som vil meg vondt, så vil jeg bruke livet mitt på å leve ut drømmene mine. . Jeg prøver å glede meg over erfaringene det har gitt meg. Jeg kunne selvfølgelig valgt å hate voldsmannen, men hvorfor skal jeg bruke mine krefter på det? Det finnes viktigere ting å bruke sine krefter på, nemmelig menneskene som lever i denne verden.

Mitt lille håp var hele tiden å komme meg bort. Jeg kom meg bort og ble ferdig med han. Endelig er jeg lykkelig. Livet har så mye fint å by på, det gjelder bare å sette seg konkrete mål. Aldri godta at noen er stygg mot deg. La aldri hat overvinne kjærlighet, men hev deg over det og tenk på hva du kan gjøre for andre.

Hensikten med dette innlegget er at folk skal forstå at vold i hjemmet ikke er en privatsak. Både voldsmann og voldsoffer vil aldri snakke om det blant folk, for dem er det privatsak. Venninna mi turte å blande seg inn og ikke se på det som en privatsak, takket være hun kom jeg ut av det.
Om noen leser dette og er i samme situasjon så er den eneste muligheten å bryte ut av forholdet. Jeg vet det virker håpløst, men tro meg det finnes alltid en håp for alle. Et voldsoffer vil sannsyneligvis ikke innrømme selv at ting ikke er bra hjemme, nettopp fordi det har blitt en normal hverdag og noe man ikke snakker om i dagens samfunn. Når jeg skriver at hat ikke skal overvinne kjærlighet så mener jeg ikke at man skal godta vold og misbruk. Jeg mener at kjærlighet beseirer hat fordi hvis man bruker kreftene man ellers ville brukt på å hate, har man større styrke for å vise medmenneskelighet til resten av samfunnet.