Verdidebatt

Hva gjør vi med oss selv når vi lar oss drive av fremmedfrykt?

Debatten går høyt. Innvandring, fremmedkulturelle, rasisme, fremmedfrykt, terrorister er ord vi slenger mot hverandre over middagsbordets samtaler når vi stikker nesen over avisen, eller i baren, eller i kantina, eller, eller...

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Innvandring i tradisjonel forstand er forlengst forbudt i Norge. Vi har flyktninger/asylsøkere, familiegjenforening og ett felles arbeidsmarked med store deler av Europa. Med andre ord, vi har minimaliset folkevandring til Norge til det helt minimale vi er forpliktet til av internasjonale forpliktelser kombinert med innbyggerenes ekteskapelige gleder. Så langt, så godt eller?

Til tross for denne begrensningen, eller kanskje på grunn av, har vi dog våre kulturelle kolisjoner og problemer. Tidligere var det nordlenginger, samer, enkelte sigøyner og fantefølger som laget noen småbølger i det felleskulturelle landskapet. For i den forstand man overhode kan sies å ha en Norsk kultur, så går den mye ut på at man skal ha ro og fred. Ingen høye stemmer, ingen fremmede lukter, og om man åpnet en flaske vin på en torsdagskveld var det best å dra for gardinene tilfelle naboen dro frem kikkerten. Befolkningen var ofte delt inn i de som gikk på bedehuset og de som gikk på samfunnshuset. Dåp, konfirmasjon og ekteskap var det ingen som stilte spørsmål om. Mammaer var hjemmeværende og bakte 7 sorter småkaker til jul. Om man overhode hadde hørt om homofili var det ingen man kjente, og barn ble selvfølgelig født innenfor ekteskapet. Hvis ikke var det spått og skam, og om man gikk litt lengre tilbake var det straff også. I ikke få kystbyer var alle hus hvite, for man var da kristen og da måtte huset hvitmales. De er vakre de små hvite kystperlene våre, ikke minst sett fra havet på vakre sommerdager.

På sett og vis var Norge en liten idyll før de fremmede begynte å komme. Til tross for at ikke få homofile bøyde hodet i skam og gjemte seg unna så godt de kunne, ikke få kvinner beit tennene sammen og bakte tusen småkaker... men hylte høyt inne i seg. Autoritetene var ikke alltid så snille, men det ble skjelden snakket om. Ikke få unger og koner ble banket både gule og blå uten at noen blunket på det. Noen drømte om å farge huset himmelblått, men det ble alltid med tanken. Barnehjemsbarna var det ingen som sjekket hvordan de hadde det, og sykehusene hadde rimelig fritt spillerom til å eksrimentere med psykisk syke og andre uheldige stakkarer som kom i deres vei. Å fantejage noen var ikke ett ord som ble brukt i symbolsk betydning, for ordet rasist var ikke kommet inn i dagligtalen, og i lærebøkene stod det at negere var mindre inteligente enn hvite. Men i det store og hele var verden enklere enn i dag, kanskje.

Om man skal være helt ærlig var det vel ikke helt bra i de idylliske gamle dager heller? Om vi går enda lengre tilbake enn 60/70 tallet, strevde de med å bygge opp landet, for ikke snakke om i krigens dager. Om man går tilbake til 30-årene var det neimen ikke lett for familien Hvermansen å få hjulene til å gå rund. Når vi først har karret oss så langt tilbake nærmer vi oss en vesentlig år. 1905. De fleste som har fulgt så nogenlunde med på skolen vet at det året ble unionen med Sverge brutt, og Norge ble ett eget land. (Det kan selvfølgelig diskuteres om det er 1905 eller grunnlovsdagen som er viktigst. Det er dog ikke tema for debatten.)

Norge er altså ett relativt nytt land, selv om de fleste liker å se på det geografiske område som Norge og dermed gi landet en historie på omtrent 1000 år. I nasjonsbyggingens ånd er dette viktig. I skapingen av ett nytt lands historie er "Historien om oss." vesentlig.

Min påstand er at forsøket på å gi Norge som nasjon en 1000-årig lang historie svekker vår evne til å skape ett vi med de som er kommet etter at vi syntes det var greit å male huset himmelblått. Vi er i ferd med å bygge Norge nå! Som ung nasjon sliter vi med noen barnesykdommer, bl.a ser man det veldig godt når det gjelder vedlikehold av veier og jernbane, behovet for å skape rom for ett kulturliv (Stockholm og Kjøbenhavn var jo de naturlige stedene for kulturelt liv.) Ett land uten lange tradisjoner, ett folk som historisk sett har blitt dominert av andre land kommer fort i forsvarsposisjon i møte med folkeslag med reel lang historie.

Så hvorfor har jeg postet dette innlegget under innvandring, og hvor vil jeg egentlig hen? For det første vil jeg poengtere at dette med at alt var bedre før innvandringen ikke er så selvfølgelig som mange vil ha det til. For det andre vil jeg påpeke at endringene i Norge henger mye sammen med etnisk norske som ikke er villig til å underkue sin egen natur for å bevare den fine overflaten. Spenningene lå der og ulmet, det var bare ett tidsspørmål før de undertrykte presset seg gjennom den hvitmalte fasaden. For det tredje vil jeg påpeke at vi i møte med det nye får vi en mulighet til å se hva som er norskt, danne det norske, det som ikke er overført fra Sverige og Danmark.  Vi er ett folk i en skapelsesprosess, ikke en gammel kulturnasjon.

Om fantejaging og rasisme er en viktig del av norsk kultur, er det ikke en kultur jeg kan være med å dele. Rasisme i enhver forkledning er for meg ett tegn på Nazisme, det værste som har rammet Europa i vårt århundre. I vår angst for det fremmede må vi ikke glemme at værre enn det fremmede er de trolla som ligger dypt i kulturene fra kolonitiden, den hvite manns overlegenhet. Men så er det nå slik da, at Norge aldri var noen kolonimakt. Når kongene av de mektige europeiske landene la under seg fremmede land sto Ola Normann med lua i hånden å var underlagt ett annet land. Norge hadde nok med sitt eget forsøk på å løsrive seg! Vi er i ferd med å skape vår kultur, og vi er frie til å velge bort kolonitidens rasisisme uten å miste noe av vår egen kultur, for den skaper vi nå. Sammen.

Så kan man være uenig i hva slags kultur Norge skal ha og debatere det både med og uten "fremmedkulturelle" men jeg ønsker meg ett land der kirke og moskee er vakre bygg (både fysisk og som menigheter) som utfyller hverandre og skaper noe fint sammen. En kultur med forståelse, romslighet og som har som sin styrke at å ta imot fremmede på en bra måte, som har som styrke å tåle at ikke alle har hvitmalte hus, at man kan ha frihet både for fattig og rik. Ett land der det er forbutt å være fattig har mistet en medmenneskelig dimensjon. Om vi har mistet den, skal jeg være med å lete;)

Man kan si at jeg er naiv, men det går faktisk ann å være vennlig og klok, man trenger ikke være dumsnill.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt