Spaltist og kommentator i Vårt Land Erling Rimehaug

Tidligere redaktør i Vårt Land.

KrFs identitetskrise

Publisert: 2. okt 2009

Når det som har vært samlende, blir det som splitter, kan man stå overfor en identitetskrise.

 «Vi er heldige i Kristelig Folkeparti. Vi kan nok krangle om politikk, men vi har det viktigste felles, og det holder oss sammen.» Det sa en KrF-tillitsmann til meg en gang på 70-tallet, da interne kriger raste i mange andre partier. Nå ville det være mer treffende å si at i KrF er de enige om politikken, men de splittes av teologi og kulturforskjeller.

Selvsagt var det teologiske forskjeller i KrF også tidligere, for eksempel mellom pinsevenner og indremisjonsfolk. Men de delte likevel langt på vei en felles lavkirkelig kultur. Nå er det kristelige landskap mer splittet og mangfoldig. Ikke bare KrF merker det.

 Politisk enighet. Da Margit Hunemo og Knut Arild Hareide debatterte i Dagsnytt 18 forleden, virket programlederen lettere forvirret om hva konflikten gikk på. For de var jo enige om politikken: Om miljøvern, fattigdomsprofil, bistand – ja, også om ekteskapslov og abort. Og de var enige om at KrF skal bygge på kristne verdier, men at et politisk parti må argumentere allmennetisk.

(Illustrasjon: Marvin Halleraker)

Det de var uenige om, var hvor sterke ord KrF skal bruke om den ekteskapsloven de er enige om at de vil forandre. Og om KrF skal være åpent for alle som er enige i partiets politikk, eller om det skal være bare for bekjennende kristne. Det handler altså ikke om politiske standpunkter, men om strategi, teologi – og kanskje aller mest om identitet. Det er derfor det engasjerer så sterkt.

Når partihistoriker Kåre Olav Solhjell sier at KrF må løsrive seg fra en bedehuskultur som er i tilbakegang og søke oppslutning hos bredere grupper, så er han selvsagt klar over at han ikke kommer med nye tanker. I historieboken han ga ut i fjor, står det blant annet om Holme-utvalget fra 1989, som konkluderte med akkurat det samme.

 Omlegging. For 20 år siden gjorde KrF det Solhjell nå anbefaler. De la om møtestilen, slik at et KrF-møte ikke lenger skulle være en kopi av et bedehusmøte. De la om språkbruken til mer allmennpolitisk tale, og valgte en leder som ikke var totalavholdende. Og ikke minst vedtok de et prinsipprogram som gjorde KrF til et kristendemokratisk verdiparti. I alle fall nesten.

Om det var denne omleggingen som var årsaken til suksessen den gang, eller om det var kontantstøtten og Bondevik som statsminister, er ikke godt å si. Men i alle fall stanset KrF litt på halvveien i omleggingen til vanlig parti. Man gjorde ikke som søsterpartiene i Sverige og Danmark og forandret navn fra «kristelig» til «kristendemokratisk». Og tillitsverv ble forbeholdt bekjennende kristne.

Noe av årsaken til at man stanset her, var nok frykten for å gå for fort fram slik at gamle velgere ikke hang med. Regjeringsarbeidet gjorde dessuten at man ikke fikk prioritert prosessene i partiet. Man rakk å gjøre velgerne forvirret, men ikke overbevist om den nye linja.

 Lekkasjer. Et lite parti vil alltid få problemer i et regjeringssamarbeid med de sakene der man står alene. Slik også med KrF. Regjeringen Bondevik utnevnte Gunnar Stålsett til biskop og kritiserte Israels politikk. Dermed mente en del velgere at partiet hadde tonet ned sin kristne profil, at det var blitt uklart og utvannet. Det ble sett som et resultat av prosessen mot kristendemokrati. Det ble viktig for partiledelsen å berolige disse velgerne, med det resultat at nye velgere opplevde at KrF tok et steg tilbake til gamle dager.

Med Jens mot Jensen som hovedproblemstilling ved årets valg, ble lekkasjene i begge retninger forsterket. Man mistet både de som frykter Frp og de som er forarget fordi KrF ikke vil samarbeide med Frp. Men man kan ikke bare skylde på medier og motstandere. Når velgerne svikter, må det også henge sammen med en manglende samling og entusiasme for felles prosjekt.

Prosjekter. KrFs to store vekstperioder kom i tider da partiet hadde opplevd store indre motsetninger om EU og regjeringssamarbeid. Men man samlet seg om prosjekter som ble oppfattet som viktigere, som abort og kontantstøtte. Indre motsetninger behøver ikke å skade, dersom man finner noe større å samle seg om. Å kunne ta opp i seg motsetninger kan tvert om være en oppskrift for vekst.

Dagfinn Høybråten har satset på å samle partiet om innsats for svake og fattige. Det er godt tenkt. Det tar sitt utgangspunkt i det mest sentrale i kristen etikk, som samler alle ulike kristenfløyer. Det rammer de rødgrønnes svakeste punkt og setter samtidig grenser mot høyresida. Håpet var nok også at det kunne gjøre det mulig å la diskusjonen om partiforståelsen ligge.

Men så lenge det ikke er avklart om KrF er en politisk bevegelse for kristne mennesker eller et kristendemokratisk verdiparti alle kan slutte seg til, blir det sprik i forventningene til partiets oppførsel. Da oppstår det usikkerhet, og av den følger det misforståelser. Folk begynner å snakke forbi hverandre og konstruere opp større motsetninger enn det er grunnlag for. Det felles prosjektet blir uklart. Dermed blir man oppfattet som utydelig.

 Sperregrensen. Men å diskutere selve partiforståelsen, kan bli en risikofylt operasjon på kanten av sperregrensestupet. Og vil ikke diskusjoner om bekjennelsesparagraf og partinavn nettopp befeste inntrykket av at KrF er et sært parti som er opptatt av problemstillinger ingen andre forstår noe av?

Kommentar #1

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

God lesning for KrF-ledelsen

Publisert over 12 år siden

 

Rimehaug,

Synes dette er en grundig, forståelig og etter mitt syn riktig analyse. Har imidlertid én kommentar og to sprøsmål.

Kommentaren går på det du skriver om at "Man mistet både de som frykter Frp og de som er forarget fordi KrF ikke vil samarbeide med Frp." Enkelt sagt er dette en grei beskrivelse av polariseringen som sådde splid og (negativt) engasjement blant mange av KrF sine sympatisører foran årets valg.

Men dersom en skal tolke det bokstavelig, tror jeg at ikke det var mange som ønsket at KrF skulle samarbeide med med Frp - eksplisitt. Men mange mente at KrF burde satse helhjertet på et bredt borgerlig regjeringssamarbeid - som det eneste reelle alternativet til dagens rødgrønne - og ikke være så opptatt av at dette også medførte til et samarbeid med Frp.

Mange av oss (i hvert fall hvis jeg skal tolke mange av innleggene her på verdidebatt.no) mente og mener at KrF med sine erfaring fra regjeringsforhandlinger, ville kunne "lande" en avtale om en regjeringserklæring som partiet godt kunne leve med. Og hvis det ikke endte slik, så kunne partiet med rak rygg tre ut av forhnadlingene og stå utenfor et eventuelt regjeringssamarbed. Dette ville avtvinge respekt. Først ville det være et signal om at KrF ville gjøre alt for å få til en ny regjering, og deretter ville det vis at partiet står fast på sine prinispper. Det kunne vært en vinneroppskrift.

Så vil jeg spørre om du vrikelig mener at kampen for "svake og fattige" er en god nok sak til at velgerne igjen ville stømme tilbake til partiet? Er det nært nok? Kontantstøttet gikk direkte på økonomien til småbarnsfamilier og å gi dem større valgfrihet. Dette er særdeles "nært" og konkret, og det var noe som angikk alle i Norge som var eller ville komme i en slik situasjon. Er ikke kampen for svake og fattige mest for de som har "råd" til kun å sette moralske spørsmål foran alt annet, foran egne primære behov?

Selv har jeg pekt på næringspolitikk som en vidtfavnenede sak som i prinisppet angår alle i Norge og som kunne vekke interesse utenfor KrF sine tradisjonelle velgergrupper. Dersom KrF, som et kristendemokratisk parti, løftet fram arven etter Hans Nilsen Hauge og på denne måten ble oppfattet som et parti som i stor grad er opptatt av folks livsgrunnlag og velferd, ville torlig partiet ble mer relevant for flere - men som altså fortsatt kjemper for sine tradisjonelle kjernesaker. KrF har laget en intern utredning; "Næringsutvikling for velferd og livskvalitet". Dette kunne være et utmerket slagord for partiet ved kommende valg.

Mitt andre sprsmål dreier seg om det du skriver i siste avsnitt i innlegget: "Og vil ikke diskusjoner om bekjennelsesparagraf og partinavn nettopp befeste inntrykket av at KrF er et sært parti som er opptatt av problemstillinger ingen andre forstår noe av?"

Jeg velger å snu litt på din spørsmålstilling - og mener at dette kan være like relevant: Vil ikke det å beholde bekjennelsesparagrafen og partinavnet nettopp befeste inntrykket av at KrF er et sært parti som er opptatt av problemstillinger ingen andre forstår noe av?

Men som sagt, Rimehaug, innlegget er meget interessant og relevant.

Kommentar #2

Otto Strand

14 innlegg  140 kommentarer

Kristendemokratisk verdiparti

Publisert over 12 år siden

Rimehaug skriver at "det ikke er avklart om KrF er en politisk bevegelse for kristne mennesker eller et kristendemokratisk verdiparti alle kan slutte seg til." Etter min mening er dette rimelig avklart i partiets organer og i vedtak, f.eks. "Kristendemokratisk manifest". Likevel er nok ikke avklaringen like stor på grasrota og i opinionens oppfatning av partiet. 

At man har beholdt kravet om trosbekjennelse i "lojalitetsparagrafen", bidrar selvsagt til å så tvil om KrF er et parti hvor alle som er enige i verdiene kan delta. Derfor er det på høy tid å ta diskusjonen om dette nå. Rimehaug har selvsagt rett i at det vil by på problemer å ta diskusjonen, men å gå utenom løser ikke problemene.

For meg er det viktig å understreke at dette ikke dreier seg om å svekke partiets kristne grunnlag. Det ligger jo fast i vedtak om verdigrunnlag og ideologi, og er inntatt i første kapittel i programmet. Det saken gjelder, er å skjelne bedre mellom hva som er trossamfunnenes oppgaver og hva som er politiske partiers oppgaver. Og da tror jeg det er mulig å få bred forståelse for at lojalitet mot trosbekjennelsen er noe som hører til i trossamfunnene, mens KrF kan spørre etter lojalitet mot grunnverdier og program.

KrF har muligheter til å vokse igjen, bl.a. gjennom fortsatt å legge vekt på at "penger er ikke alt". Dessuten tror jeg det er nødvendig å utvide begrepet "kristne verdier" til mer enn det f.eks. "kristenfolket.no" vektlegger. En sammenfatning av kristendommen går jo ut på å elske Gud over alle ting og sin neste som seg selv. Og det å elske sin neste som seg selv er jo litt mer enn å endre en lov og å flytte en ambassade...

Kommentar #3

Odvar Omland

369 innlegg  550 kommentarer

Ta opp Haugearven

Publisert over 12 år siden

"Selv har jeg pekt på næringspolitikk som en vidtfavnenede sak som i prinisppet angår alle i Norge og som kunne vekke interesse utenfor KrF sine tradisjonelle velgergrupper. Dersom KrF, som et kristendemokratisk parti, løftet fram arven etter Hans Nilsen Hauge og på denne måten ble oppfattet som et parti som i stor grad er opptatt av folks livsgrunnlag og velferd, ville torlig partiet ble mer relevant for flere - men som altså fortsatt kjemper for sine tradisjonelle kjernesaker. KrF har laget en intern utredning; "Næringsutvikling for velferd og livskvalitet". Dette kunne være et utmerket slagord for partiet ved kommende valg.", skriver Arne D. Danielsen

Som et kristentdemokraktisk verdi-  og sentrumsparti bør Haugearven  trekkes  fram.

Kanskje en burde få litt drahjelp av Haugeinstituttet som arbeider  både i inn- og utland.

 

Ellers må vi være beredt til en seriøs drøftelse av  bekjennelsesparagrafen.  Jeg heller  ennå til den oppfatning at vi bør beholde den, men har en viss sans for Otto Strands vurdering.

 

 

Kommentar #4

Erling Rimehaug

593 innlegg  622 kommentarer

Til Danielsen

Publisert over 12 år siden

Takk for respons!

Skal bare svare  på det du spør om.

Når det gjelder dette med regjeringssamarbeid, så gjorde jeg ikke det til noe stort poeng i analysen, fordi jeg ikke tror det er en hovedsak. KrF har alltid vært delt om de skal samarbeide til høyre eller venstre, uten at det har hindret dem i å gjøre gode valg. Men de har gjort det best når de kunne satse på sentrum, og det gikk galt da Bondevik ble statsminister i en Høyredominert regjering på Frps nåde. Det har også med identitet å gjøre. KrFs identitet er ikke å være et borgerlig parti. Det er hovedproblemet med å gå inn i en høyredominert regjering.

Min oppgave er ikke å gi KrF råd, men å analysere deres situasjon. Når jeg påpekte de gode grunner til at de har valgt fattigprofilen, har jeg ikke dermed sagt noe om at det er det riktigste valget.

Jeg vil heller ikke mene noe om hva som er riktig med hensyn til bekjennelsesparagraf og partinavn, men bare påpeke at det blir problemer uansett hva de velger. Det verste er imidlertid å fortsette med den uklarheten som er nå, for det skaper forvirring og unødvendige motsetninger.

Kommentar #5

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

RE: Til Danielsen

Publisert over 12 år siden

Takk for svar, Rimehaug,

Når det gjelder dette med regjeringssamarbeid, så gjorde jeg ikke det til noe stort poeng i analysen, fordi jeg ikke tror det er en hovedsak. KrF har alltid vært delt om de skal samarbeide til høyre eller venstre, uten at det har hindret dem i å gjøre gode valg. Men de har gjort det best når de kunne satse på sentrum, og det gikk galt da Bondevik ble statsminister i en Høyredominert regjering på Frps nåde. Det har også med identitet å gjøre. KrFs identitet er ikke å være et borgerlig parti. Det er hovedproblemet med å gå inn i en høyredominert regjering.

 Jeg oppfatter at vi i stor grad deler synspunkter når det gjelder spørsmålene jeg stilte.

Når det imidlertid gjelder våre kommentarer om regjeringsspørsmålet, så er det ulike syn.

Her er KrF sine regjeringer:

John Lyngs regjering H, KrF, Sp, V (28. august 1963 - 25. september 1963) Per Bortens regjering H, KrF, Sp, V (12. oktober 1965 - 17. mars 1971) Lars Korvalds regjering KrF, Sp, V (18. oktober 1972 - 16. oktober 1973) Kåre Willochs regjering H, KrF, Sp (14. oktober 1981 - 9. mai 1986) Jan P. Syses regjering H, KrF, Sp (16. oktober 1989 - 3. november 1990) Kjell Magne Bondeviks 1. regjering KrF, Sp, V (17. oktober 1997 - 17. mars 2000) Kjell Magne Bondeviks 2. regjering H, KrF, V (19. oktober 2001 - 17. oktober 2005)

John Lyng sin regjering fikk et kort liv og ga ingen regjeringserfaring for noen av partiene.

Per Borten's regjering varte i en og en halv stortingsperiode (felt på EU-saken). Her var alle de borgerlige pertiene med, også Høyre.

Lars Korvald sin regjering var en sentrumsregjering, men et kort mellomspill etter EU-valget og fram til Stortingsvalget, og har slik sett kanskje ikke så mye relevans for vurderingen av samarbeidskonstellasjoner.

Kåre Willochs regjering med H, KrF og Sp var ikke en sentrumsregjering, men en sentrum-høyreregjering. Den satt vel én stortingsperiode.

Kåre Willochs andre regjering (med samme konstellasjon) ble felt etter syv måneder. 

Jan P. Syses regjering (med samme konstellasjon) ble et kort mellomspill.

Så kom de kom to Bondevikregjeringen. Den første var en ren sentrumsregjering som ble felt etter tre år. Den andre var med H, KrF og V. Denne satt hele stortingsperoden.

---------------

KrF har tilsammen sittet i hele åtte regjeringer (imponerende!) og hatt statsministeren tre ganger, men har kun tre ganger sittet ut hele regjeringsperioder. Høyre var med i alle tre. Det er derfor vanskelig å se at det er mer problematisk å samarbeide med Høyre enn med andre borgerlige partier. 

Slik situasjonen er nå, kan det synes ekstra vanskelig, ettersom Sp har krysset Rubicon og Venstre ligger på sotteseng. Og så vidt jeg fikk med meg, ble Dagfinn Høybråten bokstavelig talt observert under Erna Solberg sine "vinger" under årets valgkamp - som et klart signal om et øsnke om et samarbeid med nettopp Høyre. Jeg tror at KrF's eneste sjanse er å gjøre nettopp det.

Til slutt lurer jeg på hva KrF er, hvis det ikke er borgerlig? Jeg vet ikke når det ble et poeng å si "ikke-sosialistisk" i stedet for borgerlig, men før der var alle fire borgerlige partier - borgerlige. Å presentere seg som noe man ikke er, er mildt sagt lite presist og vel egentlig ikke særlig interessant - for velgerne. Det vitner vel egentlig om en identiteskrise på borgerlig side? Kanskje "sentrumsparti" er et ønskelig begrep for KrF, men det kan umulig være være et særlig fengende og vinnede begrep i denne stortingsperioden? I hvert fall er det urealistisk å danne en sentrumsregjering.

Det var vel den famøse syttitallsradikalismen som gjorde begrepet borgerlig til et skjellsord, og så, for å markere avstand til de andre, som var sosialistene, så valgte man å si at man i hvert fall ikke var sosialistisk - ikke-sosialistisk. Snakk om knefall for det politisk korrekte. Med mindre man finner opp et nytt begrep, så er pariene til høyre for den rød-grønne regjeringen borgelrige, og da er KrF også det. Å prøve å distansere seg fra dette er, etter min mening, feil fokus og bortkastet energi.

En bredest mulig borgelig regjering er det eneste alterntivet til dagens rødgrønne. Det er mange som nå øansker at KrF kaster inn håndkleet i dette spørsmålet - jo før jo heller. Og så kan de heller bruke tiden på poltikk, egen identiet og profilering. Det er mer resultatorientert og fruktbart - tror jeg.

Kommentar #6

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

RE: RE: Til Danielsen

Publisert over 12 år siden

 

Når det gjelder dette med regjeringssamarbeid, så gjorde jeg ikke det til noe stort poeng i analysen, fordi jeg ikke tror det er en hovedsak. KrF har alltid vært delt om de skal samarbeide til høyre eller venstre, uten at det har hindret dem i å gjøre gode valg. Men de har gjort det best når de kunne satse på sentrum, og det gikk galt da Bondevik ble statsminister i en Høyredominert regjering på Frps nåde. Det har også med identitet å gjøre. KrFs identitet er ikke å være et borgerlig parti. Det er hovedproblemet med å gå inn i en høyredominert regjering.

 

For de som måtte være interessert:

I kommentaren foran ble det mye "ball" under publiseringen. Det er Rimehuag som skrev det øverste avsnittet - som også er gjengitt her. Min kommentar begynner med: Jeg oppfatter at vi i stor grad...

Forøvrig forandret lay-outen seg til det nesten ugjenkjennelige i noen av avsnittene - altså ved publisering.

Kommentar #7

Otto Strand

14 innlegg  140 kommentarer

Ikke-sosialistisk og ikke-borgerlig

Publisert over 12 år siden

Det er stor enighet i KrF om at partiet er et sentrumsparti og kan samarbeide til begge sider. Vi har avgrenset oss mot venstresida ved å definere oss som ikke-sosialistisk. Men burde ikke et sentrumsparti også avgrense seg mot høyresida ved å si at vi er ikke-borgerlig? Hvis vi mener alvor med at vi i forskjellige situasjoner kan samarbeide til begge sider, er det også klart uheldig å bli sterkt assosiert med bare den ene sida.

Høyresida definerer gjerne borgerlig politikk med bl.a. store skattelettelser og vel mye vekt på individet, mens venstresida bruker borgerlig som et skjellsord for politikk som tar mer hensyn til de rike enn de fattige. Jeg kan ikke identifisere meg med noe av dette innholdet i begrepet borgerlig, og mener at KrF med sine verdier er både "ikke-sosialistisk og ikke-borgerlig". Men dette er selvsagt et altfor tungvint begrep, og det er et ikke-begrep; det sier hva vi ikke er.

Jeg vil heller ha et begrep som sier hva vi er, og som er dekkende for hva vi står for. I stedet for å la oss rubrisere under merkelappen "borgerlig", bør vi aktivt bruke betegnelsene "sentrumsparti" og "kristendemokrati". KrF er et kristendemokratisk sentrumsparti, det synes jeg er en dekkende og flott beskrivelse.

 

Kommentar #8

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

RE: Ikke-sosialistisk og ikke-borgerlig

Publisert over 12 år siden

 

04.10.09 kl. 10:07 skrev Otto Strand:

Det er stor enighet i KrF om at partiet er et sentrumsparti og kan samarbeide til begge sider. Vi har avgrenset oss mot venstresida ved å definere oss som ikke-sosialistisk. Men burde ikke et sentrumsparti også avgrense seg mot høyresida ved å si at vi er ikke-borgerlig? Hvis vi mener alvor med at vi i forskjellige situasjoner kan samarbeide til begge sider, er det også klart uheldig å bli sterkt assosiert med bare den ene sida.

Høyresida definerer gjerne borgerlig politikk med bl.a. store skattelettelser og vel mye vekt på individet, mens venstresida bruker borgerlig som et skjellsord for politikk som tar mer hensyn til de rike enn de fattige. Jeg kan ikke identifisere meg med noe av dette innholdet i begrepet borgerlig, og mener at KrF med sine verdier er både "ikke-sosialistisk og ikke-borgerlig". Men dette er selvsagt et altfor tungvint begrep, og det er et ikke-begrep; det sier hva vi ikke er.

Jeg vil heller ha et begrep som sier hva vi er, og som er dekkende for hva vi står for. I stedet for å la oss rubrisere under merkelappen "borgerlig", bør vi aktivt bruke betegnelsene "sentrumsparti" og "kristendemokrati". KrF er et kristendemokratisk sentrumsparti, det synes jeg er en dekkende og flott beskrivelse.

 

 

Otto,

Selv om jeg i min forrige kommentar konkluderte med at KrF er et borgerlig parti (som vel er den riktige plasseringen hvis vi tar utgangspunkt i en toblokkstenksning), er det lett å støtte din begrepsanalyse - spesielt at begrepet "kristendemokratisk" kunne være en god identitetsbetegnelse for KrF.

Sentrumsparti sier egentlig ikke noe om ideologi, men er plassering på en politisk akse (som jo heller ikke alltid er en akse).

Da gjenstår altså kristendemokratisk som et bra ideologisk begrep, men da vil jeg anta at to viktige forutsetninger bør oppfylles.

1) Partiet burde skifte navn tsom inneholder "kristendemokratisk" for nettopp å signalisere en slik ideologi (det vil i større grad også kunne favne de som ikke er "kristelige" - som i tro).

2) Partiprogrammet må reflektere et skifte i ideologi. For ikke å forbli et særintereseparti for (en del av) de troende kristne, må det reflektere en vekt på "demokratisk" og ikke bare "kristent". Men det skal ikke herske tvil om at partiet str fremst i kampen for kristen verdier. Det er ingen motsetninger i dette. En skal bare favne bredere.

Og for å gjenta noe jeg har skrevet tidligere. Jeg tror næringspolitikk kunne være en god sak for KrF. Dette favner vidt og det er viktig for de aller fleste av oss. Det er en god kristen tradisjon og det vil gjøre partiet relevant - for flere.

Kommentar #9

Erling Rimehaug

593 innlegg  622 kommentarer

Borgerlig/ikke-borgerlig

Publisert over 12 år siden

Det er av og til problemer med siteringsfunksjonen her, dessverre. Det har jeg også erfart. Kanskje den bare er for vanskelig å bruke. Så jeg bruker heller "kommenter"-funksjonen, selv om det egentlig er Danielsens innlegg jeg følger opp.

At KrF ikke er borgerlig, er mye eldre enn 70-tallsradikalismen. KrF springer ut av Venstre-tradisjonen i norsk politikk, og har derfor i hele sin historie vært noe annet enn høyresida. Og det er problemet med begrepet borgerlig. Det er et annet ord for høyrepolitikk, for de fleste av oss.

De fleste samarbeidsregjeringene KrF var med i, betegnet ikke seg selv som borgerlig, men som ikke-sosialistisk. I og for seg et dårlig begrep. Men poenget er at inntil Bondevik2, så hadde alle disse samarbeidsregjeringene sitt tyngdepunkt i sentrum. Høyre var ikke det dominerende parti.

Å bli del av et høyreprosjekt, som en regjering dominert av Høyre og Frp ville bli, er noe helt nytt i KrFs historie. Det ville være et brudd med den samarbeidstradisjonen de har hatt så langt, og det er derfor dette nå er et så vanskelig spørsmål.

Kommentar #10

Rune Tveit

40 innlegg  4109 kommentarer

RE: Til Danielsen - gode poeng Rimehaug

Publisert over 12 år siden

Saken er nok presis slik du sier, at Krf ikke er noe borgelig parti, de er selvsagt heller ikke et sosialistisk parti

Derfor bør de være taktiske, vente på valget, for så å søke samarbeid der det er mest å hente i forhold til egne saker.

AP sine verdier er ikke dårlige kristne verdier, de står for solidaritet, likhet, utjamning og hjelp til fattige.

Man trenger dessuten ikke dytte kristendommen på andre, noe som kirken tradisjonelt og historisk har gjort. Kristenplikt er å la folk få velge tro selv.

Egentlig finnes det bare en kristen lov

Du skal elske Herren

Denne lov kan ikke noe kristen parti vedta at skal være en del av statens grunnlov. Gu makter å tale til hjertene uten politikeres hjelp.

04.10.09 kl. 00:35 skrev Erling Rimehaug:

Takk for respons!

Skal bare svare  på det du spør om.

Når det gjelder dette med regjeringssamarbeid, så gjorde jeg ikke det til noe stort poeng i analysen, fordi jeg ikke tror det er en hovedsak. KrF har alltid vært delt om de skal samarbeide til høyre eller venstre, uten at det har hindret dem i å gjøre gode valg. Men de har gjort det best når de kunne satse på sentrum, og det gikk galt da Bondevik ble statsminister i en Høyredominert regjering på Frps nåde. Det har også med identitet å gjøre. KrFs identitet er ikke å være et borgerlig parti. Det er hovedproblemet med å gå inn i en høyredominert regjering.

Min oppgave er ikke å gi KrF råd, men å analysere deres situasjon. Når jeg påpekte de gode grunner til at de har valgt fattigprofilen, har jeg ikke dermed sagt noe om at det er det riktigste valget.

Jeg vil heller ikke mene noe om hva som er riktig med hensyn til bekjennelsesparagraf og partinavn, men bare påpeke at det blir problemer uansett hva de velger. Det verste er imidlertid å fortsette med den uklarheten som er nå, for det skaper forvirring og unødvendige motsetninger.

 

Kommentar #11

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

RE: Borgerlig/ikke-borgerlig

Publisert over 12 år siden

 

04.10.09 kl. 14:51 skrev Erling Rimehaug:

Det er av og til problemer med siteringsfunksjonen her, dessverre. Det har jeg også erfart. Kanskje den bare er for vanskelig å bruke. Så jeg bruker heller "kommenter"-funksjonen, selv om det egentlig er Danielsens innlegg jeg følger opp.

At KrF ikke er borgerlig, er mye eldre enn 70-tallsradikalismen. KrF springer ut av Venstre-tradisjonen i norsk politikk, og har derfor i hele sin historie vært noe annet enn høyresida. Og det er problemet med begrepet borgerlig. Det er et annet ord for høyrepolitikk, for de fleste av oss.

De fleste samarbeidsregjeringene KrF var med i, betegnet ikke seg selv som borgerlig, men som ikke-sosialistisk. I og for seg et dårlig begrep. Men poenget er at inntil Bondevik2, så hadde alle disse samarbeidsregjeringene sitt tyngdepunkt i sentrum. Høyre var ikke det dominerende parti.

Å bli del av et høyreprosjekt, som en regjering dominert av Høyre og Frp ville bli, er noe helt nytt i KrFs historie. Det ville være et brudd med den samarbeidstradisjonen de har hatt så langt, og det er derfor dette nå er et så vanskelig spørsmål.

 

Rimehaug,

Takker for interessant anskueliggjøring av KrF sin historie. Det er sikkert ingen tvil om at det forholder seg slik du skriver. Jeg husker imidlertid godt at spesielt under Bortenregjeringene, så var begrepet "borgerlig" det eneste gangbare, både blant velgerne, i media og ikke minst blant partiene selv - også KrF. Men dette var i en periode, så kan det være slik at i et større historisk perspektiv, så er det ikke en korrekt benevnelse.

Forøvrig er dette en interessant debatt om nettopp det du tar opp i innlegget (utrolig nok har den foreløig ikke sporet av - slik det ofte skjer i mange andre debatter). Og jeg oppfatter det også slik at Otto Strand har interessante ressonementer omkring dette temaet her på denne tråden.

Noen ord til Rune Tveit. Jeg ville trodd at en uklar profil før valg ikke er bra. Hvis jeg oppfatter deg rett, så mener du at KrF skal sitte på gjerde fram til valgnatten og så foreta et valg ut fra valgresultatet. Enkel matematikk tilsier at da vil partiet miste flere velgere enn om de foretar et valg av én av siden før valget.

Vi vet at befolkningen i valg etter valg er delt omtrent i to når det gjelder de to mest sansynlige og domeinerende regjeringsalternativene. Uten å velge side, vil velgere på begge sider nøle med å stemme KrF. De som absolutt ikke ønsker en rødgrønn regjering og de som tilsvarende har "aversjon" mot en borgerlig regjering. Ved å velge side før valget, vil om ikke i hvert fall den ene halvparten kunne trygt kunne støtte KrF.

Det er et utrykk som heter: En kan vrake og vrake - til en sitter igjen med vraket. Jeg mener vel at det var det som ble resultatet på borgerlig side ved dette valget. :) Det er viktig å innse at en ikke alltid kan få det idelle. Da må en tørre å ta et standpunkt og velge om så det er det nest beste.

Kommentar #12

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

RE: RE: Til Danielsen - gode poeng Rimehaug

Publisert over 12 år siden

 

04.10.09 kl. 15:26 skrev Rune Tveit:

 

AP sine verdier er ikke dårlige kristne verdier, de står for solidaritet, likhet, utjamning og hjelp til fattige.

 

Egentlig finnes det bare en kristen lov

Du skal elske Herren

 

 

 Men,  det finnes faktisk en lov som er like stor:

Du skal elske din neste som deg selv.

Den rommer det meste, for ikke å si alt av det som et rettferdig politisk parti også bør forfekte.  Jeg kan vanskelig tro at noen er uenig i dette.  Med fare for å ikke få med alt nevner jeg noen:    Rettferdighet - likhet for alle - forfekting av menneskeverdet - fattigdomsbekjempelse - utbygging av et bredt og velfungerende godt helsevesen - omtanke for dem som sliter i hverdagen og mye mye mer.   Synkroniser dette med AP sine verdier, og se om ikke her er forbindelseslinjer å bygge på.

Desverre tror jeg at motstanden mot den moderate venstresiden, som også nærmer seg sentrum politisk, beror på den gamle angsten mot sosialismens og kommunismens ateisme og gudløshet.  AP kastet loss  fra disse ekstremistene i Gerhardsens tid.   At de ennå er med på å vedta "ugudelige lover" beror mer på samarbeidspartnerne enn deres egen ideologi.  Det er godt mulig jeg er naiv og kunnskapsløs.       Men jeg tror det finnes mange tenkende kristne  i AP.                             Jeg tror derfor at KrF med sitt grunnfjell har påvirkningskraft nok  overfor AP dersom KrF manøvrerer seg inn i den riktige posisjon, selv om AP er en gigant i størrelsesforhold.

Slik det for øyblikket ser ut kan det virke håpløst.  Men  som kineserne sier: " Veien blir til mens du går."

 

 

 

Kommentar #13

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

RE: RE: RE: Til Danielsen - gode poeng Rimehaug

Publisert over 12 år siden

 

05.10.09 kl. 12:56 skrev Magnus Leirgulen:

 Men,  det finnes faktisk en lov som er like stor:

Du skal elske din neste som deg selv.

Den rommer det meste, for ikke å si alt av det som et rettferdig politisk parti også bør forfekte.  Jeg kan vanskelig tro at noen er uenig i dette.  Med fare for å ikke få med alt nevner jeg noen:    Rettferdighet - likhet for alle - forfekting av menneskeverdet - fattigdomsbekjempelse - utbygging av et bredt og velfungerende godt helsevesen - omtanke for dem som sliter i hverdagen og mye mye mer.   Synkroniser dette med AP sine verdier, og se om ikke her er forbindelseslinjer å bygge på.

Desverre tror jeg at motstanden mot den moderate venstresiden, som også nærmer seg sentrum politisk, beror på den gamle angsten mot sosialismens og kommunismens ateisme og gudløshet.  AP kastet loss  fra disse ekstremistene i Gerhardsens tid. At de ennå er med på å vedta "ugudelige lover" beror mer på samarbeidspartnerne enn deres egen ideologi.  Det er godt mulig jeg er naiv og kunnskapsløs. Men jeg tror det finnes mange tenkende kristne  i AP.                            

Jeg tror derfor at KrF med sitt grunnfjell har påvirkningskraft nok  overfor AP dersom KrF manøvrerer seg inn i den riktige posisjon, selv om AP er en gigant i størrelsesforhold.

Slik det for øyblikket ser ut kan det virke håpløst.  Men  som kineserne sier: " Veien blir til mens du går."

 

Flere fremholder at det er et problem for KrF å sitte i regjering med Høyre - som blir for stort og dominerende i f.h.t. (lille) KrF. Hva da med et enda større og (kanskje enda mer) maktbevisst Ap? For å snu det rundt, så kan en vel kanskje konkludere med at hvis det går bra å regjere sammen med Ap, ja, da skulle det i hvert fall gå greit med samboerskap med Høyre?

Forøvrig hadde det vært interessant om noen kunne peke på de vesentlige ideologiske forskjellene mellom Ap og H som gjør at H er mindre nestekjærlig enn Ap - bortsett da fra mytene. Lykke til med leting!

Det skulle ikke forundre meg om KrF med sine verdikonservative verdier fortsatt ville passe best sammen med det verdikonservative Høyre.

Kommentar #14

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

RE: RE: RE: RE: Til Danielsen - gode poeng Rimehaug

Publisert over 12 år siden

 

05.10.09 kl. 14:44 skrev Arne D. Danielsen:

 Flere fremholder at det er et problem for KrF å sitte i regjering med Høyre - som blir for stort og dominerende i f.h.t. (lille) KrF. Hva da med et enda større og (kanskje enda mer) maktbevisst Ap? For å snu det rundt, så kan en vel kanskje konkludere med at hvis det går bra å regjere sammen med Ap, ja, da skulle det i hvert fall gå greit med samboerskap med Høyre?

Forøvrig hadde det vært interessant om noen kunne peke på de vesentlige ideologiske forskjellene mellom Ap og H som gjør at H er mindre nestekjærlig enn Ap - bortsett da fra mytene. Lykke til med leting!

Det skulle ikke forundre meg om KrF med sine verdikonservative verdier fortsatt ville passe best sammen med det verdikonservative Høyre.

 Nå er det jo ikke alltid det er størrelsen som teller, heller ikke i politikken.  Sakene og overbevisningskraften vel så viktig.  Problemet er at sakene og ideologiene er så like og ensformige at det er vanskelig ofte å vite hvem mener hva.  Bortsett fra FrP og SV/ Rødt da. Partiet Høyre er ikke å forakte, langt derifra. Men om H. og FrP begynner å tusle litt i sammen ser det kanskje ikke så bra ut for småpartiene på sikt.  Derfor kan det vel tenkes under gitte forhold at AP er lettere å påvirke mot sentrum, enn FrP og Høyre.  En blokk av AP og Sentrumspartiene vil kunne demme opp både mot ytterste  høyreside og ytterste venstreside.  Hvem vet hva høyre da vil gjøre da ?

 

 

 

Kommentar #15

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Magnus

Publisert over 12 år siden

 

05.10.09 kl. 21:14 skrev Magnus Leirgulen:

Nå er det jo ikke alltid det er størrelsen som teller, heller ikke i politikken.  Sakene og overbevisningskraften vel så viktig.  Problemet er at sakene og ideologiene er så like og ensformige at det er vanskelig ofte å vite hvem mener hva.  Bortsett fra FrP og SV/ Rødt da. Partiet Høyre er ikke å forakte, langt derifra. Men om H. og FrP begynner å tusle litt i sammen ser det kanskje ikke så bra ut for småpartiene på sikt.  Derfor kan det vel tenkes under gitte forhold at AP er lettere å påvirke mot sentrum, enn FrP og Høyre.  En blokk av AP og Sentrumspartiene vil kunne demme opp både mot ytterste  høyreside og ytterste venstreside.  Hvem vet hva høyre da vil gjøre da ?

 

Er enig i at det bør kunne utvises pragmatisme i valg av regejringspartner - spesilet fordi en må lete med lys og lykte for å finne vesentlige forskjeller i partienes programmer - med unntak av de du selv nevner.

Det som gjør at jeg ikke tror at en samling om Ap er veien å gå, er at dersom det skulle være slik at det blir "vedtatt" at Ap skal regjere i "all framtid" - okke som, og at det eneste spenneingmomentet blir hvem av de andre som til enhver tid skal regjere sammen med dem, tror jeg det vil tære hardt på den politiske interessen i Norge.

Og jeg tror at det også fort kan bli en selvutslettede øvelse for småpartiene. Deres rolle vil da kun bli å være bremsklosser eller i beste fall et lite korrektiv til Ap's politikk - som altså styrer uansett.

En annen sak er det ville gagne H og Frp. Alle de som ikke ønsker en rød-lilla-grønn regjering, vil da kun ha de to partiene å gå til. Og når vi vet at det i valg etter valg vipper mellom de to blokkene, kunne en fort ende opp med 50%+ til H og Frp. Da får man i såfall det motsatte av det KrF og andre eventuelt ønsker å motvirke ved å gå til Ap - nemlig mer "høyre"-politikk (hvis det er det man er redd for?).

Og én ting til. Mange har hevdet de siste ukene at når Høyre åpner opp for samarbeid med Frp, så har Høyre nærmet seg Frp politisk. Det er en lite gjennomtenkt politiks analyse. Det eneste Høyre har sagt er at de også kan regjere sammen med Frp - om så skulle være. Men de har ikke sagt noe om premissene. Det er ikke vanskelig å se "tegninga" i en slik situasjon. Frp har tilsynelatende ingen andre "venner" enn Høyre. Derfor er de blitt nektet regjeringsdeltakelse i år etter år, selv om de er desidert størst på borgerlig side.

Jeg tror at regjeringslysten i Frp er så overveldende at, dersom de fikk anledning, ville de gjøre svært mye for å få det til. Det vil si at den som måtte kutte drastisk i egne løfter og programerklæringer er nettopp Frp. Det ville ikke være usannsynelig at en H/Frp-regjering i stor grad ville måtte føre Høyrs politikk - light. En mindretallsregjering er, som kjent, prisgitt stortingsflertallet for å få gjennomført sine saker. 

Og til slutt dersom også KrF og V hadde blitt med på ferden, ville politikken bli dreid enda mer mot sentrum. Så det er ikke sikkert det hadde blitt så ille når alt kommer til alt. Med et slikt klart regjeringsalternativ før valget, hadde KrF og V (på nedsiden) mistet enda noen velgere, men oppsiden ville vært adskillig større. Da hadde valgresultatet kunne blitt bedre for KrF, og V ville kanskje fått de 3.500 stemmene de manglet for å komme over sperregrensen. Slik det ble, kunne ikke de som mest av alt ønsket en ny regjering stemme på de to sentrumspartiene. Det straffet seg. 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere