KrFs identitetskrise

Når det som har vært samlende, blir det som splitter, kan man stå overfor en identitetskrise.

«Vi er heldige i Kristelig Folkeparti. Vi kan nok krangle om politikk, men vi har det viktigste felles, og det holder oss sammen.» Det sa en KrF-tillitsmann til meg en gang på 70-tallet, da interne kriger raste i mange andre partier. Nå ville det være mer treffende å si at i KrF er de enige om politikken, men de splittes av teologi og kulturforskjeller.

Selvsagt var det teologiske forskjeller i KrF også tidligere, for eksempel mellom pinsevenner og indremisjonsfolk. Men de delte likevel langt på vei en felles lavkirkelig kultur. Nå er det kristelige landskap mer splittet og mangfoldig. Ikke bare KrF merker det.

Politisk enighet. Da Margit Hunemo og Knut Arild Hareide debatterte i Dagsnytt 18 forleden, virket programlederen lettere forvirret om hva konflikten gikk på. For de var jo enige om politikken: Om miljøvern, fattigdomsprofil, bistand – ja, også om ekteskapslov og abort. Og de var enige om at KrF skal bygge på kristne verdier, men at et politisk parti må argumentere allmennetisk.

(Illustrasjon: Marvin Halleraker)

Det de var uenige om, var hvor sterke ord KrF skal bruke om den ekteskapsloven de er enige om at de vil forandre. Og om KrF skal være åpent for alle som er enige i partiets politikk, eller om det skal være bare for bekjennende kristne. Det handler altså ikke om politiske standpunkter, men om strategi, teologi – og kanskje aller mest om identitet. Det er derfor det engasjerer så sterkt.

Når partihistoriker Kåre Olav Solhjell sier at KrF må løsrive seg fra en bedehuskultur som er i tilbakegang og søke oppslutning hos bredere grupper, så er han selvsagt klar over at han ikke kommer med nye tanker. I historieboken han ga ut i fjor, står det blant annet om Holme-utvalget fra 1989, som konkluderte med akkurat det samme.

Omlegging. For 20 år siden gjorde KrF det Solhjell nå anbefaler. De la om møtestilen, slik at et KrF-møte ikke lenger skulle være en kopi av et bedehusmøte. De la om språkbruken til mer allmennpolitisk tale, og valgte en leder som ikke var totalavholdende. Og ikke minst vedtok de et prinsipprogram som gjorde KrF til et kristendemokratisk verdiparti. I alle fall nesten.

Om det var denne omleggingen som var årsaken til suksessen den gang, eller om det var kontantstøtten og Bondevik som statsminister, er ikke godt å si. Men i alle fall stanset KrF litt på halvveien i omleggingen til vanlig parti. Man gjorde ikke som søsterpartiene i Sverige og Danmark og forandret navn fra «kristelig» til «kristendemokratisk». Og tillitsverv ble forbeholdt bekjennende kristne.

Noe av årsaken til at man stanset her, var nok frykten for å gå for fort fram slik at gamle velgere ikke hang med. Regjeringsarbeidet gjorde dessuten at man ikke fikk prioritert prosessene i partiet. Man rakk å gjøre velgerne forvirret, men ikke overbevist om den nye linja.

Lekkasjer. Et lite parti vil alltid få problemer i et regjeringssamarbeid med de sakene der man står alene. Slik også med KrF. Regjeringen Bondevik utnevnte Gunnar Stålsett til biskop og kritiserte Israels politikk. Dermed mente en del velgere at partiet hadde tonet ned sin kristne profil, at det var blitt uklart og utvannet. Det ble sett som et resultat av prosessen mot kristendemokrati. Det ble viktig for partiledelsen å berolige disse velgerne, med det resultat at nye velgere opplevde at KrF tok et steg tilbake til gamle dager.

Med Jens mot Jensen som hovedproblemstilling ved årets valg, ble lekkasjene i begge retninger forsterket. Man mistet både de som frykter Frp og de som er forarget fordi KrF ikke vil samarbeide med Frp. Men man kan ikke bare skylde på medier og motstandere. Når velgerne svikter, må det også henge sammen med en manglende samling og entusiasme for felles prosjekt.

Prosjekter. KrFs to store vekstperioder kom i tider da partiet hadde opplevd store indre motsetninger om EU og regjeringssamarbeid. Men man samlet seg om prosjekter som ble oppfattet som viktigere, som abort og kontantstøtte. Indre motsetninger behøver ikke å skade, dersom man finner noe større å samle seg om. Å kunne ta opp i seg motsetninger kan tvert om være en oppskrift for vekst.

Dagfinn Høybråten har satset på å samle partiet om innsats for svake og fattige. Det er godt tenkt. Det tar sitt utgangspunkt i det mest sentrale i kristen etikk, som samler alle ulike kristenfløyer. Det rammer de rødgrønnes svakeste punkt og setter samtidig grenser mot høyresida. Håpet var nok også at det kunne gjøre det mulig å la diskusjonen om partiforståelsen ligge.

Men så lenge det ikke er avklart om KrF er en politisk bevegelse for kristne mennesker eller et kristendemokratisk verdiparti alle kan slutte seg til, blir det sprik i forventningene til partiets oppførsel. Da oppstår det usikkerhet, og av den følger det misforståelser. Folk begynner å snakke forbi hverandre og konstruere opp større motsetninger enn det er grunnlag for. Det felles prosjektet blir uklart. Dermed blir man oppfattet som utydelig.

Sperregrensen. Men å diskutere selve partiforståelsen, kan bli en risikofylt operasjon på kanten av sperregrensestupet. Og vil ikke diskusjoner om bekjennelsesparagraf og partinavn nettopp befeste inntrykket av at KrF er et sært parti som er opptatt av problemstillinger ingen andre forstår noe av?