Kristin S. Breda

44

Søskenterapi

Yngstesøsteren i familien søker råd. Kan voksne søsken gå i familieterapi?

Publisert: 23. sep 2011

«Jeg har et litt uvanlig spørsmål, kanskje: Kan søsken gå i familieterapi? Det er noe jeg har tenkt på lenge. Vi er tre søsken, alle er voksne med egne familier. Problemet mitt er at jeg føler at rollene våre i dag, er de samme som vi hadde da vi var barn. Maktbalansen, hvem som bestemmer, hvem som «vinner» diskusjoner, hvem som avgjør saker som gjelder storfamilien, er liksom likt som det var for 10-15 år siden, da vi var tenåringer. Det plager meg stadig mer, særlig fordi det er jeg som kommer til kort. 

Verbalt overkjørt. Spesielt gjelder dette storebroren min: han er eldst og jeg er yngst. Jeg føler meg underlegen, og at han alltid er den mest velformulerte når vi diskuterer. Jeg ender ofte med å bli sinna, og da blir man gjerne irrasjonell. Jeg merker det selv, og det irriterer meg! Jeg kjenner at det er usagte ting fra tidligere som jeg gjerne vil ta opp, men får det liksom ikke til. Som nevnt, ender det oftest til at jeg blir lei meg og dermed ganske usaklig. Jeg har lyst å ta opp dette og snakke ut med søsknene mine, og særlig storebror, men får det ikke til. Derfor har jeg tenkt at familieterapi kunne vært en mulighet. Å ha en nøytral tredjeperson tilstede, hadde gjort det enklere for meg å fortelle og forklare hva jeg tenker, uten å føle at jeg «taper», eller blir verbalt overkjørt. 

Glade i hverandre. Jeg må tilføye at vi er en helt normal familie, i den grad noen er normale! Det er ingen store katastrofer eller fæle ting som har skjedd. Vi er glade i hverandre, men bare ulike, rett og slett. Men jeg ønsker likevel å ha et godt forhold til søsknene - og fortsatt ha mye kontakt. Men kanskje er det sånn at man må innse at man er for forskjellige, selv om man er familie, og rett og slett ikke ha så mye med hverandre å gjøre, selv om man ikke er uvenner. Hva tenker du? Har du hørt om voksne søsken i familieterapi før?

Hilsen Rådløs»

Kjære Rådløs

Du er ikke alene om disse betraktningene! Det er mange som har lignende tanker og spørsmål som deg, og på familievernkontorene er dette en kjent tematikk som mennesker ønsker å få hjelp med. Jeg har flere ganger som terapeut vært sammen med voksne foreldre og søsken og fulgt dem gjennom samtaler som har hjulpet dem til å få et bedre forhold til hverandre som voksne i familien. 

Erfaringsarena. Familien er vår første og viktigste utviklings- og erfaringsarena for å samarbeide og leve sammen med mennesker, og lære oss å tåle og respektere hverandres egenskaper og personligheter. Vi lærer å bli kjent med våre egne styrker og begrensninger, våre egne følelser og reaksjoner og å håndtere dem på en adekvat måte. Vi lærer oss å ta plass i fellesskapet, fordele og delta i nødvendige oppgaver, å dele på og ta i mot oppmerksomhet. Vi lærer om konkurranse, og å forhandle om å oppnå ting vi ønsker eller unngå ting vi ikke liker. Vi lærer å vise omsorg, å være uenige, å diskutere og å bli enige. Vi lærer å leke og å løse problemer. Alt dette og mye mer er en del av erfaringene våre i familien. 

Hvem vi selv er og blir i denne prosessen varierer fra menneske til menneske og familie til familie. Noen har et temperament som gjør at de er rolige, avventende og tilbaketrukket, andre har et som gjør at de hiver seg frampå, tar initiativ, krever oppmerksomhet og resultater. At vi alle er forskjellige typer mennesker er flott og verdifullt. Det krever allikevel forskjellige ting av både foreldre og søsken. Og noen «matcher» hverandre lettere enn andre, også i en familie. 

Roller i familien. Det er gjort mye forskning på søsken; hvem du er i søskenrekkefølgen og hvordan det påvirker hvem du blir. Vi tror ofte at vi har vokst opp i den samme familien, og det har vi jo, men samtidig har familien forandret seg underveis for alle sammen. Når de to kjærestene får sitt første barn sammen, blir de foreldre, noe som gir dem helt andre roller i tillegg til å være kjærester. Det er første gang de er foreldre, og barnet som kommer får foreldrenes hele og fulle oppmerksomhet, glede og kjærlighet. Men også deres bekymring, usikkerhet og «prøve- og feile»- situasjon i en helt ny oppgave i livet. Når barn nummer to og tre kommer er foreldrene både mer erfarne, men også mer opptatte med de andre barna i familien. Deling av oppmerksomhet blir noe nytt for førstemann, men vanlig fra første øyeblikk for barn nummer to og tre. Å være stor og flink og fornuftig blir ofte rollen som tildeles eldstemann. Å være liten, ikke klare, forstå og vite alt og å være en som trenger å bli passet på av både foreldre og eldre søsken er en av rollene til yngstemann. Søsken som er i midten, kan ofte kjenne seg litt «i klemma», de er verken store og fornuftige eller små og uskyldige. Det fins mange strategier for å bli sett av foreldre og søsken; noen gjør det ved å bli veldig krevende, andre ved å tilpasse seg de voksnes ønsker. 

Likeverdig. Det er ikke uvanlig at minstemann kan kjenne irritasjon over at de eldre søsken har «makta», og at de kan bestemme over dem gjennom alt fra handling til diskusjoner. De eldste vet best! Slike erfaringer kan følge oss gjennom hele livet, selv om aldersforskjellen ikke betyr noe når søsken blir voksne. Når de følelsene vi kjente som små kommer tilbake når vi er sammen med voksne søsken, er det ikke saken som gjør oss sinte, frustrerte og lei oss. Det er følelsene knyttet til ikke å bli behandlet som likeverdig og selvstendig som blir dominerende. Det var sikkert fint for en storebror å kunne bestemme over en lillesøster som åpenbart forsto mindre og som det var legitimt å motsi. Når dere diskuterer i voksen alder kan det hende at dere begge havner i følelsene fra den gang, men det kan også være at det primært er den ene av dere som trigges av dette. 

Være seg selv. Å få være seg selv sammen med familie – den man er nå – og ikke den man var da man var liten, er et helt rimelig ønske. Det er ikke lett å endre synet på hverandre og måten vi forholder oss til hverandre. Lillesøster er fortsatt lillesøster og voksne barn er «barnet mitt» for en mor og far selv om barnet er blitt 60 år! 

Du kan trygt foreslå for søsknene dine et besøk på et familievernkontor hvis de også tenker at dere kunne ha nytte av litt hjelp utenfra. Lykke til!

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere