Kjetil Hope

63

Hvor jeg befinner meg nå.

Å ha et livssyn er som befinne seg i en stort hus med mange rom. Mellom rommene er det dører, noen er åpne, andre lukket og andre har igjen enveisdører. Du kan ikke gå gjennom en dør og inn igjen i det samme rommet direkte.

Publisert: 21. sep 2011

Du kan kanskje gå omveier, inn i et nytt og dermed komme deg tilbake, men har du gått gjennom en dør, er ofte returen langt vanskeligere.

Når du blir født, står du først i ett rom. Din tro, om den kan kalles dette, er enkel og ukomplisert. Du vokser opp, du blir eldre og du forlater ditt ukompliserte rom og går inn i ett annet, og med årene forlater du stadig nye rom og utforsker nye. Noen besøker bare noen få rom, finner seg ett i ung alder og ser ingen grunn til å forlate det, andre vandrer hvileløst rundt, finner seg aldri til rette i noen av dem. Andre vandrer også mellom flere, og er komfortabel i disse. En teologiprofessor kan ha funnet seg flere rom han lever i, på universitetet er han i ett, et rom hvor han har et svært intellektuell tilnærming til Bibelen, i menigheten har en en langt annet forhold til Kristendommen, og med sine små barn befinner seg i et helt annet rom.

Så hvorfor skriver jeg dette? Mange har forsøkt å frelse meg, å fortelle meg at Gud elsker meg og har også brukt penger på bøker de vil jeg skal lese. Kanskje relaterer de sin egen opplevelse til min, og tror at jeg befinner seg der de selv var i sin ungdom.

De tenker på den gangen da de selv hadde forvillet seg inn i ett lite gudløst kott, den eneste veien ut derfra var inn i det kristne rommet som befant seg på den andre siden av døren. Da var det kanskje ikke så mye som skulle til, kanskje var det bare ett bibelvers eller en liten kommentar om at Gud elsket dem som fikk dem inn dit hvor de er i dag.

I 20-årene var jeg en konservativ kristen, ingen fundamentalist, jeg aksepterte en gammel jord, en metaforisk første del av Genesis, fra skapelsen til Abraham og jeg hadde heller ikke problemer med at Noahs flom kun var en lokal storflom som dekket store deler av midtøsten, men ikke mer.

Helbredelse av homofile likte jeg ikke, uten at jeg dermed ønsket at de skulle arbeide som prester eller å bli viet i kirken. Hvorvidt jeg var for eller imot partnerskapsloven husker jeg ikke. Et slikt rom var imidlertid noe som jeg hadde problemer med å leve. Hvorfor skulle Gud skape homofile drifter uten å tillate at disse skulle leves ut var problematisk for meg. Det samme var det faktum at Bibelen fortalte om Adam, Eva, Noah og Babels tårn, og at disse fortellingene skulle forstås metaforisk, mens andre fortellinger skulle leses bokstavelig. Antikkens folk tvilte ikke på at Adam hadde levd, så hvorfor var det først nå at det var åpenbart at dette var metaforiske fortellinger?

Det er mulig at teologene har noe å utsette på det jeg skrev her, men jeg beskriver kun min egen opplevelse. Det ble problematisk for meg, jeg kunne ikke forklare dette, jeg måtte forlate rommet og gå inn i et mer fundamentalistsik rom. Det ga meg umiddelbar følelse av lettelse, en trygghet av en helhetlig Bibel og et skaperverk som ikke kontradikterte seg selv. Jeg husker en samtale med en venninne om hvor jeg plutselig hadde innsett at homofile kun trenge kjærlighet og ettertanke så ville de nok til slutt finne den rette vei. Jeg husker også blikket hennes som avslørte at dette var et skritt tilbake, et skritt tilbake på min intellektuelle vandring, et skritt som riktignok skapte konsensus, men som samtidig ville skape konflikt med så mye annet. Min fundamentalistiske periode, et lite ukomfortabelt rom som ikke passet meg i lengden, var derfor heller ikke lang. Fra fundamentalisme gikk jeg til ikke-kristendom, og jeg ble tvunget til å avbryte mine teologiske studier.

Rommet jeg befant meg i nå var et ikke- ateistisk, ikke-kristent, teistisk rom. Jeg hadde forkastet Bibelens autoritet, men ikke Guds eksistens. Som jeg sa til mine kristne venner på denne tiden, «Jeg kan ikke la være å tro på Gud». Likevel var dette en vanskelig posisjon å opprettholde, blant annet fordi jeg hadde så mange venner i kristne miljøer. Jeg hadde et ønske om å tro på dette, men veien inn til det gamle rommet var stengt.

Min ikke-kristendom varte cirka ett års tid, en periode hvor jeg ikke kjente så mange i min situasjon og som hadde vært i det samme miljøet. Samtidig savnet jeg fellesskapet i de kristne forsamlingene, så rommet jeg befant meg i var ikke et varig oppholdssted. Jeg måtte videre.

Tilfeldighetene førte meg i kontakt med en annen menighet, en menighet som verken var spesielt konservativ eller liberal, men hadde mer fokuset på de sakene som norske kristne kunne være enige i. Jeg var medlem der ett års tid. Problemet med dette menigheten var imidlertid flerfoldige, blant annet fordi jeg oppdaget etterhvert at forkynnelsen var noe grunn. Vitnesbyrdene var kun føleri, pastorne hadde svært så forglemmelige prekener, og det var ingenting av det som ble sagt som ikke gikk under teksten eller ga deg nye innsikter i Bibelen. Jeg merket imidlertid ikke dette da jeg gikk der, men da jeg besøkte menigheten etter at jeg hadde meldt meg ut slo det meg.

Etter dette var jeg igjen en svak ikke-kristen/ikke-ateist, en som gjerne kunne diskutere religion, men som ikke hadde sterke meninger i den ene eller andre retningen. Når jeg ble konfrontert om min tro kunne jeg gjerne svare det ene eller det andre, avhengig av hva jeg anså som mest korrekt. Ville noen legge hendene på meg og be, så lenge det gjorde dem lykkelige, var det problemfritt. Jeg brydde meg ikke, verken i den ene eller andre retningen. Dette var en konfortabel posisjon for meg, den innbød ikke til så mye diskusjon, men det gjorde heller ikke så mye. Det var først da jeg mottok en bokforsendelse fra Amazon, med en bok fra en britisk professor i biologi ved navn Richard.

Richard Dawkins har, uansett hvor mye jeg er uvillig til å innrømme det, vært en forfatter som kanskje har styrt livet mitt i nye retninger hele to ganger. Å lese Det Egoistiske Genet rev hele mitt sosialkonstruktivistiske verdensbilde i stykker, å lese The God Delusion gjorde et like stort inntrykk på meg.

Mitt til da komfortable «passive sekularist»-rom ble etter dette rommet ubeboelig, å ikke være ta et valg i den ene eller andre retningen ble en umulighet, og Dawkins religionsforståelse var det enkelt å ta inn over seg og adoptere. I begynnelsen føltes det naturlig å dele hans syn, men for meg var det intet blivende sted.

Etterhvert oppdaget jeg at «dawkinsismen» var en for enkel til verdens problemer og den agressive ateismen var problematisk, på ingen måte like ille som agressiv kristendom eller islam, men på mange måte intellektuelt ustimulerende. Jeg fant spesielt det problematisk at han gjennom sitt begrep «I'm an atheism, but- ism» på en enkel måte kvelte all kritikk fra opponerende ateister. Var det kanskje litt for enkelt? Jeg merket meg flere ting ved skriftene hans jeg ikke kunne være enig i, og i programmene hans måtte jeg av og til hoppe over enkelte intervjuer, rett og slett fordi den allmektige Richard til tider kan være litt for nedlatende og arrogant. Den dawkinsistiske ateismen førte meg et stykke, men ikke helt frem, selv om jeg fortsatt koser meg bøkene hans.

Så hvor er jeg i dag? Jeg tror ikke, men jeg fascineres av troen, jeg liker å leke med den, kjenne på følelsen av å ha vært en troende. Jeg befinner meg i to rom. Ett rom er det sekulærhumanistiske, der hvor jeg er relativt sikker på troen min, hvor jeg stadig finner glede i å utforske nye sider ved det gudløse univers. Hvordan være moralske i en amoralsk verden? Hvordan finne glede i et kort liv? Hvordan bringe mening i sorg og tragedie, når vi vet at det ikke venter noe rettferdiggjøring i neste liv? Alt dette debatteres i rommet jeg befinner meg i nå.

Samtidig vandrer jeg innimellom inn i andre rom, rom hvor det åndelige utforskes, hvor en kjenner et nærvær av NOE, hva enn det er, en følelse av å være med i noe større, hva enn det er. Så det er i disse rommene jeg befinner meg, og skal du forsøke å omvende meg er det viktig å kjenne til dette. Siden jeg ga dere utfordringen var jeg vel egentlig nødt til å fortelle dette. Nå vet dere litt mer i den oppgaven dere har foran dere...

Jeg mistenker at enkelte ønsker å dra meg over i deres rom, et rom som befinner seg i et helt annen del av huset. «Les dette bibelverset», skriver en, og forsøker å dra meg gjennom veggen på flere rom. «Se denne videoen», sier en annen, og forsøker på magisk vis å teleportere meg et helt annet sted. Men jeg tar sjansen likevel. Leser på bøkene jeg har fått tilsendt, skal skrive en oppdatering senere.

Kommentar #1

Kjersti Aspheim

66 innlegg  895 kommentarer

"Alle" kan vel føle "noe" oppimellom...

Publisert nesten 10 år siden

"Det er noe de ute..." "Det er mer mellom himmel og jord" Dette "noe" erkjenner de fleste å ha følt på ett eller annet tidspunkt.

Jeg velger å kalle dette "noe" for Gud. Jeg kobler dette "noe" til kristendommen og Gud som er beskrevet der tiltross for at jeg ikke aksepterer Bibelen som "Guds ord."

For meg er det rett og slett så enkelt at man kan tro på Gud, uten å tro på en religion, uten en troskonstruksjon gjort opp gjennom to tusen år som favoriserer den voksne, hetrofile (tildels hvite) mann fremfor alle andre av Guds skapninger.

Gud er for meg kjærlighet, og slipper man kjærligheten inn som styrende prinsipp i livet sitt blir livet enklere. Om jeg skal trekke husmetaforen din lengre kan man jo si at huset bør storreingjøres fra loft til kjeller av og til. Og om man kjenner huset godt finner man etterpå veien til takterassen med gode solstoler og ett glass hvitvin som venter;)

Kommentar #2

robert ommundsen

80 innlegg  4866 kommentarer

huset

Publisert nesten 10 år siden
Kjersti Aspheim. Gå til den siterte teksten.

Gud er for meg kjærlighet, og slipper man kjærligheten inn som styrende prinsipp i livet sitt blir livet enklere. Om jeg skal trekke husmetaforen din lengre kan man jo si at huset bør storreingjøres fra loft til kjeller av og til. Og om man kjenner huset godt finner man etterpå veien til takterassen med gode solstoler og ett glass hvitvin som venter;)

blir større jo mer en utforsker det mener jeg.og mitt hus innbefatter og laos nå,og kambodsja kanskje.vi vokser på å bevege oss,og å bevege samt bli beveget av andre

Kommentar #3

Heidi Terese Vangen

66 innlegg  1462 kommentarer

Publisert nesten 10 år siden

Noen av rommene du har vært i minner meg litt om en bok jeg leser nå: In Praise of Doubt - How to Have Convictions Without Becoming a Fanatic av sosiologen Peter L. Berger og en annen fyr jeg ikke husker hva heter i farten. Den drøfter fundamentalisme og relativisme og viser at begge posisjonene er angstdempende svar på moderniteten og pluralitetens mange valgalternativer. Fundamentalisten har et rigid regelverk å forholde seg til, og slik trenger hun ikke ta så mange avgjørelser på egenhånd, mens relativisten kan betrakte alle valgalternativene som mulig riktige og slipper derfor byrden ved å vite at hun kan velge feil.

Kommentar #4

Torill Born

296 innlegg  1335 kommentarer

Ingen andre kunne overbevist meg

Publisert nesten 10 år siden
Kjetil Hope. Gå til den siterte teksten.

Jeg mistenker at enkelte ønsker å dra meg over i deres rom, et rom som befinner seg i et helt annen del av huset. «Les dette bibelverset», skriver en, og forsøker å dra meg gjennom veggen på flere rom. «Se denne videoen», sier en annen, og forsøker på magisk vis å teleportere meg et helt annet sted. Men jeg tar sjansen likevel. Leser på bøkene jeg har fått tilsendt, skal skrive en oppdatering senere.

Det måtte mine SANSER til - for at jeg skulle få meg en vekker. SANSENE VÅRE - når de blir utfordret - HVA skal vi DA gjøre...... Jeg vet ikke mere enn at jeg i et tomt rom - stua mi i barndomshjemmet mitt, der jeg lå en morgen og hørte tydelig en stemme tale til meg om at jeg skulle dø og da var jeg rundt 25 år. Jeg vokste riktignok opp i et kristent hjem og hadde hørt om Jesus, men hadde ikke noe forhold til dette, eller syntes alt kristent virket dønn kjedelig. HVA er det som kan TOTALT og RADIKALT forandre et menneske. Jeg tror ikke ETT menneske hadde kunnet fortelle eller forklare meg tro - samme om det mennesket hadde fortalt om mirakler og undere i timesvis. Det hadde vært ANDRES tro og fortellinger. Så skulle altså JEG selv erfare overnaturlig tiltale, og ha en oversanselig opplevelse. Den første reaksjonen var jo fullstendig panikk. Jeg som skulle dra til Hollywood og prøve komme til filmen. Det var ganske fjernt for meg dette med tro, selvom jeg i min barnslige enfoldighet alltid ba når jeg trengte hjelp og synes - eller innbilte meg at jeg fikk hjelp, likevel var det fort glemt.

Jeg måtte etter flere måneder i døds-angst hvor livet hadde mistet enhver betydning - ned på kne i gråt og angst og be Jesus ta bort denne byrden, selv da ikke i overbevisningens bønn. Jeg merket ikke noe med det samme, men i dagene som kom etterpå var det som jeg virkelig våknet til liv og jeg ble som nevnt radikalt og totalt forandret i tanker og sinn. Jeg ble helt sulten på Gud og Jesus og Bibel. JEG FIKK IKKE NOK. Dette har holdt på i over førti år. Det står i Bibelen at mennesket må bli født på ny for å se Guds rike. Det gamle mennesket i meg måtte dø, og jeg måtte få en ny ÅND - jeg fikk liksom stadfestet Bibelens ord om å bli født på ny, ved at jeg giftet meg med mannen min (han var et bønne-svar) og han het Born til etternavn. JA, Guds veier er sannelig uransakelige. Jeg har en JESUS-ild i meg som er i virksomhet hver dag. Det er et vidunderlig liv med Jesus Kristus. Jeg unner og ønsker ETHVERT menneske et lykkelig liv med Jesus Kristus. Ikke uten vansker, men med Jesus ved sin side - så går det bra. Ønsker deg et ALL TIME HIGH-liv - som jeg selv fikk med Pappa Jesus Kristus. Gud takk og lov og ALT GODT til deg og Gud velsigne deg i Jesu Kristi navn. Amen.

Kommentar #5

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Publisert nesten 10 år siden

Veldig interessant innlegg Kjetil.  Jeg vil kanskje omskrive den første setningen din litt, fra "Å ha et livssyn..." til "Å være et menneske er som å befinne seg i et stort hus med mange rom".  Ditt innlegg vitner om at du er en søkende sjel som ikke slår deg så lett til ro.  Jeg kjenner meg selv som en slik person.

Når noen spør meg "Hvilket livssyn har du" så svarer jeg at jeg akkurat nå er agnostiker.  Og jeg legger kanskje til at jeg om 20 år kan være et annet sted.   For meg føles livet som en reise og det er slettes ikke godt å vite hvor man er om 5, 10, 20 år.  Og: Det kjennes godt.  Jeg liker å være på reise, det får meg til å kjenne meg så levende....

Så kanskje min metafor får være at jeg befinner meg på en reise jeg ikke vet hvor ender.  Underveis har jeg sett meg tilbake med jevne mellomrom og laget et kart som er mer eller mindre grovt.  Reisen har bydd på ørkesløse vandringer men også på friskt fjellvann og frodige åser.  Jeg kjenner meg som del av noe større enn meg selv men aner ikke hva dette er.  Herlig og uherlig på samme tid.... det er selve livet det!

Kommentar #6

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Det meste

Publisert nesten 10 år siden
Frode Meland. Gå til den siterte teksten.

Jeg kjenner meg som del av noe større enn meg selv men aner ikke hva dette er.

Er større enn meg. Men jeg kan ikke si at jeg føler meg som en del av det selv om jeg virker i det. At det påvirker meg og at jeg kan påvirke det erkjenner jeg, det gjør meg jo også til en del av det selv om det ikke vekker noen følelser i meg.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere