Verdidebatt

Jeg har Downs, ble valgt inn i menighetsrådet

Det er ikke håpløst å få et barn med Downs. Selv kaller jeg det mulighetens syndrom.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er mye debatt om Downs syndrom. Gravide får tilbud om tidlig ultralyd og fostervannsprøverfor å finne ut om fosteret de bærer er «i orden». I Danmark tror forskere at det ikke vil fødes barn med Downs etter 2030.Folk må få velge selv.

Mange ser seg ikke i stand til å ta i mot et barn som det er noe galt med. Det er kanskje ikke så rart. Vi vet at hjelpeapparatet ikke er godt nok, og det er mange forestillinger om hvor vanskelig det er.Det er mange myter om Downs syndrom. Barn og voksne med syndromet blir sett på som snille, blide og musikalske. De snakker dårlig, har dårlig helse og kan ikke klare seg selv i livet. Det er rett for noen. Men jeg mener at jeg og andre motbeviser disse mytene.

Ga ikke opp. Jeg er snart 30 år og eldst av tre. Mine foreldre tok i mot meg og begynte å stimulere og trene meg. De lot meg prøve ting som var naturlig for min alder, som å sitte alene, drikke av kopp, spise med skje, begynne å gå, begynne å snakke og så videre. Jeg er blitt fortalt at fagfolk, for eksempel på helse- stasjonen, mente at barn med Downs ikke kunne klare alt det som andre barn kunne.

Heldigvis for meg - mine foreldre ga ikke opp. Jeg både gikk og snakket tidlig. Det beste jeg visste var å bli lest og sunget for. Jeg lærte etter hvert å sykle og svømme. Jeg lærte klokken og kunne gå alene til og fra skolen fra førskolealder (ifølge mine foreldre).

På barneskolen valgte mine foreldre å se hva jeg kunne klare selv før jeg fikk spesialtimer. Skolen var ikke helt enig i begynnelsen, men jeg klarte meg bra. Jeg lærte å lese og skrive fort og syntes skolen var morsom. Etter som årene gikk og det ble flere fag og større krav, fikk jeg mer hjelp. Spesielt synes jeg matematikk var vanskelig.

Også vanskelig. Alt var ikke en dans på roser. Spesielt ungdomsskolen var vanskelig. Jeg ble ikke behandlet på lik linje med de andre, verken av lærerne eller av elevene. Jeg ville så gjerne være som de andre. Resultatet ble jo at jeg gjorde dumme ting for å få oppmerksomhet.

Igjen fikk jeg hjelp og støtte i familien, og i ettertid har jeg funnet meg selv og fått mer selvtillit.Klarer meg selv.

Etter videregående skole, hvor jeg delvis var i en gruppe for folk med spesielle behov, og delvis i en vanlig klasse, valgte jeg å søke meg til Fasvo. Det er en tilrettelagt arbeidsplass. Der trives jeg godt, og min arbeidsplass er personalkantinen. Der koker jeg kaffe, setter frem til lunsj, rydder opp og vasker. Innimellom hjelper jeg til i andre avdelinger.

For to år siden kjøpte jeg meg egen leilighet i et borettslag. Vi ble enige om å se hva jeg kunne klare selv, før jeg eventuelt måtte få litt boveiledning. Jeg har vært lite lysten på å få fremmede mennesker inn i hjemmet for å fortelle meg hva jeg skal spise, når jeg skal spise, når det er klesvask og husvask.

Jeg bestemte meg derfor for at jeg ville klare meg selv! Og det har jeg gjort. I fritiden er jeg glad i å strikke, se film, høre musikk, lese bøker. Jeg bruker også Facebook, og kan bruke nettet til å bestille ting. Og mobilen klarer jeg meg selvfølgelig ikke uten. Jeg liker å reise, og sammen med en venninne har jeg vært i Danmark, Sverige og Tyskland. I fjor reiste vi fra Kirkenes til Bergen med Hurtigruta.

Ønsker å delta. Ellers er jeg med som leder i en fritidsklubb for 5.-7. klassinger i Glemmen menighet. Jeg er også tekstleser. Jeg har alltid vært glad i kirken og det er derfor jeg stilte til valg i menighetsrådet denne høsten. Det syns jeg hadde vært spennende å være med på.

Jeg har meninger om så mangt. Jeg er glad og takknemlig for at jeg ble valgt inn og faktisk fikk flest stemmer.Selv om jeg har Downs syndrom, har jeg det riktig bra, og mener at jeg bidrar i samfunnet.Jeg skulle ønske at dette kunne bidra til at oppfatningene rundt Downs kunne endres. Det er ikke håpløst å få et barn med Downs. Selv kaller jeg det mulighetens syndrom.Gi oss en sjanse. Vi klarer mye bare vi tar tiden til hjelp

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt