Anders Solli Sal

34

Ytringsfrihet og forbud

Kontroll av ytringer, som er indirekte forsøk på kontroll av tanker, gjør et samfunn mer autoritativt og mindre åpent og inkluderende. Det motsatte av mer demokrati.

Publisert: 13. sep 2011

Terrorangrepet i Oslo og på Utøya satte ytringsfriheten på ny i søkelyset og en debatt om debatten rullet i gang. En svakhet ved denne debatten er at den mangler både klarhet og konkrete forslag. Spesielt gjelder det de som forsvarer at den denne friheten skal ha restriksjoner. Selv om det er ment godt, kommer det ikke uten farer.

Det har vært et markant skille i hvordan politikere og akademikere har uttrykket seg i spørsmålet om ytringsfrihet. Blant politikere har ytringsfriheten ganske så unisont blitt forsvart. Etter 22.7 må vi, helt korrekt etter min mening, for all del ikke svare med å innskrenke viktige demokratiske prinsipper, som ytringsfrihet. Det ser ut til å være det gjengse svaret på den politiske fronten. Det er jo heller ikke særlig populært å fremme slike tiltak, spesielt ikke rett før et valg.

Blant akademikere derimot har det betonet seg annerledes. Sindre Bangstad, Thomas Hylland Eriksen og Arne Johan Vetlesen har forsvart (minst bevaringen av) innskrenkninger av ytringsfriheten (bl.a. i Aftenposten 22.8, sammen med Bushra Ishaq) uten særlig konkretisering av hvordan. Det er flere problematiske sider ved dette som har blitt oversett.

Men først noen oppklaringer. Det er flere aspekter ved denne debatten som har blitt sammenblandet og som bør holdes separert fra det rent juridiske. Et aspekt er det holdningsdannende. Hvordan kan vi motarbeide og forebygge rasisme og konspiratoriske vrangforestillinger? Her kan staten og samfunnet for øvrig komme med positive tiltak, alt fra å arrangere møter på tvers av kulturer (tea-time) til å fremme en kritisk og kunnskapsbasert debatt. Men kan holdninger forbys? Det er høyst problematisk.

Et annet aspekt er styring av debatten, spesielt redaktøransvaret. Hvilket ansvar har redaktøren? Så lenge man her ikke prater om direkte lovbrudd qua ytringer, men om hva en redaktør bør sensurere, er det ikke egentlig ytringsfrihet man snakker om, men igjen om holdninger og normer (ikke lovforbud.) Når det gjelder hva en har frihet til, er det da redaktørens rett til å velge selv som blir svaret (gitt at det ikke bryter noen lover.) For det er her vi må diskutere ytringsfriheten og evt. innskrenkning av den: der den møter lovene. Hvordan skal én ellers innskrenke en frihet?

Distinksjonen mellom ord og handling er viktig i denne sammenhengen. Ifølge de ovennevnte akademikere bør vi av språkfilosofiske "funn" avstå fra å trekke et skille mellom dem. Vel, filosofien har også funnet "gode grunner" til å betvile den ytre verden. I politikken må vi være mer pragmatiske. Som dr. Johnson besvarte skepsis til den ytre verden ved å sparke til en stein, skjønner vi utmerket godt forskjellen mellom å bli kalt noe stygt og å få en på trynet. Faren ved å tilsløre et slikt skille er at vi verken har eller bør ha handlefrihet, og hvis disse ikke kan skilles, så følger det at vi heller ikke kan ha ytringsfrihet. Men legitimerer dette for eksempel mobbing? Svaret på det er nei.

Det finnes flere måter ytringsfriheten er innskrenket og kan innskrenkes på, deriblant blasfemi- og rasismeparagrafer, som her i Norge, andre steder finnes det også lover mot krenkelse og "hatsk tale" (bl.a. i FN). Er det ønskelig? Jeg mener det ikke er det og vil nå begrunne hvorfor. Et problem med de nevnte innskrenkningene er at de er avhengige av vage begreper, de må derfor bestemmes av noen, og hvilke ytringer som går innunder disse begrepene varierer med tids- og kulturkontekst. Selv om vi i dag bor i en nokså trygg rettstat, må vi innse at slike (iboende vage) lover kan gi rom til å kneble – eller verre – uønskede tenkere (eller kunstnere). Kan vi virkelig stole på at fremtidige myndigheter ikke vil misbruke slike lover? Husk, det var nettopp derfor ytringsfriheten ble kjempet frem, og til en blodig pris!

Vi ser også stadig hvordan det å påberope seg krenkelse står i veien for fri meningsbrytning, uvurderlig viktig som det er i en tid der møtet mellom forskjellige tenkemåter og menneskerettigheter er presserende. Å påberope seg krenkelse kan lett misbrukes, da det er opp til tilhøreren å bestemme hva som krenker. Hvem skal kunne differensiere mellom krenkelse og nødvendig kritikk, og hvordan?

Et annet problem er at slike innskrenkninger eller forbud ikke fjerner tankene og holdningene bak dem. Dissidenter, det være seg demokratiforkjempere eller "Eurabia-kontrajihadister", har en tendens til å bli mer ivrige desto mindre lovlige deres ytringer blir. Heldig i første tilfelle, forferdelig i det siste (det "bekrefter" til og med teoriene deres). Derfor må vi i debatten tåle alle ytringer, hvor enn støtende de skulle være. Er leseren villig å gi noen den makt å kunne bestemme hva du ikke skal kunne mene? Det er den uunngåelige konsekvensen. Denne friheten må også gis de som skulle være redde for å stå ansikt til ansikt med sin meningsmotstander, kontra forslaget til Eriksen (Morgenbladet 2.9). For det første er det diskriminerende mot f.eks. sosialt redde personer, for det andre så forsvinner ikke disse meningene av seg selv ved et slikt krav. Og hvem er ment å overholde dette?

Et forslag med sikte på å unngå farene ved innskrenkning av ytringsfriheten, og samtidig unngå en generell legitimering av mobbing og hets, kan være følgende. Istedenfor manøveren å innskrenke denne friheten, hva med heller å prøve å definere hva som går som politisk arena, der ytringsfriheten skal være absolutt (slik en frihet må være), der debatten skal foregå fritt og alle meninger kunne luftes? (Men ikke nødvendigvis hvor som helst, det ville brutt med redaktørens frihet.) Entrer man denne – skriftlig eller muntlig, med eller uten navn – gir man slipp på alle krav om beskyttelse fra hån og hets, slik man bør. Slik kan vi sikre den demokratisk nødvendige meningsbrytning, og alles rett til å delta i denne. Samtidig kan vi verne om den mest essensielle av alle friheter, friheten til å kunne tenke og ytre seg fritt. Hvor mange har ikke gjennom historien måtte dø for denne friheten, og hvor mange blir ikke fortsatt drept for å bruke den? De ville snudd seg i graven av forslag om innskrenkning av denne friheten, i et av verdens frieste land. Vi bør la dem få hvile i fred.    

Kommentar #1

Sara Azmeh Rasmussen

57 innlegg  546 kommentarer

Publisert rundt 10 år siden

Takk for et interessant innlegg som tar opp mange viktige aspekter ved ytringsfriheten.

Salman Rushdie, forfatteren som fikk livet snudd på hodet etter en fatwa som dømte ham til døden på grunn av fri stil i en roman, formulerte det slik:

"Hvis vi ønsker å leve i et åpent samfunn, innebærer det at folk vil snakke om ting på forskjellig vis, og at noe vil vekke misnøye og sinne... I det øyeblikk du begynner å snakke om å begrense visse ytringer og kontrollere dem, går du inn i en verden der friheten ikke lenger rår. Fra det øyeblikket diskuterer du bare graden av ufriheten du vil godta. Men du har like fullt godtatt selve prinsippet om ufrihet".

Rushdie har betalt en pris og lever omgitt av livvakter. Likevel forstår han viktigheten av det frie ordet, og det essensielle skillet mellom ord og handling. 

 

Kommentar #2

Anders Solli Sal

34 innlegg  119 kommentarer

Publisert rundt 10 år siden

Takk for kommentaren!

Disse få setningene av Rushdie er like vakre som de er en kompakt og krystallklar formulering av en enkel, men så ofte oversett sannhet. Det er ikke vanskeligere enn som så. Enten har man en frihet eller så har man den ikke.

Og apropos fatwaen mot Salman Rushdie og reaksjonene rundt den, har vi i de siste dagene blitt påminnet hvordan visse saker ikke har forandret seg særlig siden rabalderet etter både utgivelsen av De Satanske Vers og trykningen av Muhammed-karikaturene. Først ble et kunstarrangement i Sverige 11. september evakuert og fire terrormistenkte arrestert, trolig fordi Lars Vilks var blant de inviterte gjestene. Vilks har som kjent blitt truet på livet flere ganger fordi han tidligere har hatt en illustrasjon av profeten Muhammed i en utstilling. Nå i går måtte Knut Westergaard - tegneren av en av de trykte Muhammed-karikaturene - avlyse et besøk på Litteraturhuset, i sammenheng utgivelsen av en barnbok har har illustrert, angivelig (selv om dette ikke er bekreftet av ham selv) fordi PST hadde grunn til å frykte et mulig terroranstøt.

Dette viser enda et viktig aspekt ved ytringsfrihetdebatten, som gjelder selvsensur. Det går på sett og vis under redaktøransvaret, slik jeg skriver om det ovenfor. På en side kan man si en redaktør har ansvar - dog samfunnmoralsk og ikke, heldigvis, juridisk - for ikke å la hets bli spredd rundt. Men på den andre siden har denne også et liknende ansvar for ikke å la være å trykke ytringer noen kan finne støtende, alene av den grunn at de kan være støtende eller krenkende. Grunnen til det er at påberopelsen om krenkelse kan misbrukes for å unngå nødvendig kritikk. Dette kan være et vanskelig dilemma, som til sist står på redaktørens skjønn å skille mellom. 

Jeg innser at alle avsnittene i innlegget ovenfor trenger grundigere gjennomgang og vil derfor utdype flere av poengene i senere innlegg. 

Kommentar #3

Anders Solli Sal

34 innlegg  119 kommentarer

Publisert rundt 10 år siden

Selvsensuren kobles til redaktøransvaret dersom redaktøren lar være å trykke noe fordi han(hun) frykter voldsomme reaksjoner. Dette er jo selvfølgelig forståelig, men en må samtidig innse en viss uheldig og uønsket virkning av det. På samme måte som man har som prinsipp ikke å gi etter for kravene terrorister stiller, f.eks. gisseltagere, er at da gjør man taktikken deres rasjonell, fordi man oppnådde det man ønsket seg - målet var oppnådd med skrekkelige midler - og slik legitimerer man voldsomme reaksjoner hos dem som reagerer slik, ved å la dem få innflytelse, innfri deres krav.

Den som truer sterkest og voldeligst, får viljen sin. Dette er en tendens som må utfordres.

Kommentar #4

Sara Azmeh Rasmussen

57 innlegg  546 kommentarer

Publisert rundt 10 år siden
Anders Solli Sal. Gå til den siterte teksten.

Selvsensuren kobles til redaktøransvaret dersom redaktøren lar være å trykke noe fordi han(hun) frykter voldsomme reaksjoner.

Jeg er enig i at vi ikke har mange kvinnelige redaktører i landet, men liker ikke å se (henne) i parantes.

Så jeg foreslår: hun/ han

i all vennlighet :-)

Kommentar #5

Sara Azmeh Rasmussen

57 innlegg  546 kommentarer

Sensur og tabu

Publisert rundt 10 år siden
Anders Solli Sal. Gå til den siterte teksten.

et liknende ansvar for ikke å la være å trykke ytringer noen kan finne støtende, alene av den grunn at de kan være støtende eller krenkende.

Her vil jeg gi et konkret eksempel som støtter dette synspunktet.

Tabuer blir alltid omgitt av forbud. Skal et tabu bli dratt ut av denne "forbudssonen", det beskyttede feltet hvor rasjonalisering ikke får adgang, kan dette ikke skje uten å støte og krenke noen. 

Ta for eksempel homofili, et tabu par exellence i muslimsk kultur i dag. Jeg jobbet mot den arabiske TV-kanalen, al-Jazeera, i et helt år for å få dem til å ta opp homofili i et samfunnsprogram, debattprogram eller hva som helst. Svaret var taushet.

Før jeg dro til Dublin for å kreve svar på spørsmålet om homofiles rett til liv, ringte jeg noen arabiske aviser som blir utgitt i vestlige land, altså hvor man faktisk har pressfrihet. Svaret fra den største avisens redaksjon, al-Hayat, var: "Homofili er et moralsk problem som vi ikke ønsker å berøre av hensyn til lesermassen".

I dette tilfellet har redaktøren utøvd sensur av frykt for å støte leserne. Samtidig har han (det var selvfølgelig en "han" i al-Hayat) forhindret spredning av ny informasjon, debatt, refleksjon og bidratt til å opprettholde et tabu.

Det er nettopp denne sensuren som står i veien for utvikling av demokratisk kultur. Og det er land som trenger slike debatter mest, som totalt mangler arenaer for åpen meningsutveksling, blotting av hellige symboler og utfordring av sosiale tabuer. Sensur kan ha fatale konsekvenser og holde hele samfunn nede.

I demokratier blir bildet annerledes, men sensur fører likevel til en negativ utvikling. I mange tilfeller selvsensur også. Et stikkord her er disharmoni og større avstand mellom samfunnsgrupper. 

Kommentar #6

Anders Solli Sal

34 innlegg  119 kommentarer

Publisert rundt 10 år siden
Sara Azmeh Rasmussen. Gå til den siterte teksten.

Jeg er enig i at vi ikke har mange kvinnelige redaktører i landet, men liker ikke å se (henne) i parantes.

Så jeg foreslår: hun/ han

i all vennlighet :-)

Ja, jeg burde nok brukt formen han/hun. Grunnen til at jeg ikke gjorde det skyldes latskap fra min side. Fordelingen mannlig versus kvinnelig redaktør tenkte jeg ikke engang på. Ville egentlig skrive 'den', men det høres litt kunstig ut. Det er synd kjønn må inngå i gramatikken på den måten. (Det var altså for meg et spørsmål bare om det; gramatikk)

Du skal ikke få sjansen til å arrestere meg på det igjen!

Kommentar #7

Anders Solli Sal

34 innlegg  119 kommentarer

Publisert rundt 10 år siden

(Hadde skrevet en del og så plutselig så forsvant det... Irriterende!)

Og takk for en belysende kommentar og illustrerende eksempel.

Du tar også opp enda et viktig poeng, nemlig det at redaktøren ved å være for tilbakeholden, kan hindre leserne (seerne, lytterne osv) viktig informasjon. Og enda verre, spesielt i de tilfellene du nevner og lignende, gjør de det på en viss paternaliserende måte der de fratar leserne et slags borgerverd. De får ikke sjansen til å gjøre opp en egen mening om saken. De kunne jo finne på å få ideer...

Sensur, enten av samfunnsmoralsk art eller ved direkte lover, kan da helt klart misbrukes av visse til å opprettholde staus quo i samfunn med urettferdighet. For eksempel at ikke alle har like rettigheter, med andre ord mangel på likeverd. Vi ser da også hvordan sensur er et viktig ledd i systematisk undertrykking. 

Kommentar #8

Anders Solli Sal

34 innlegg  119 kommentarer

Publisert rundt 10 år siden
Anders Solli Sal. Gå til den siterte teksten.

Nå i går måtte Knut Westergaard - tegneren av en av de trykte Muhammed-karikaturene - avlyse et besøk på Litteraturhuset, i sammenheng utgivelsen av en barnbok har har illustrert, angivelig (selv om dette ikke er bekreftet av ham selv) fordi PST hadde grunn til å frykte et mulig terroranstøt.

Kurt Westergaard har nå innrømmet at historien om at hjerteproblemer forårsaket at han reiste hjem, ikke er sant. Han ble bedt av PST om å lyve for offentligheten. Her fikk, beklageligvis, de som truer medhold. De fikk målet sitt innfridd med bruk av skrekk som middel.

Det er nesten som jeg ikke tror det kan være sant. Kan PST være så lite prinsipielle?

Her kan dere lese om det: http://www.sappho.dk/ud-af-norge-et-tilbageslag-for-ytringsfriheden.htm 

Kommentar #9

Sara Azmeh Rasmussen

57 innlegg  546 kommentarer

Publisert rundt 10 år siden
Anders Solli Sal. Gå til den siterte teksten.

jeg ikke tror det kan være sant. Kan PST være så lite prinsipielle?

PST er dessverre ikke prinsipielle. De er opptatt av å utföre sine praktiske oppgaver, og i mange tilfeller vil det kreve store ressurser å ta vare på sikkerheten til en truet person når trusselkilden ikke er kjent. Å tillate Kurt Westergaard å delta í et åpent arrangement vil bety, i tillegg til ressuser, å ta ansvar. Det har PST valgt ikke å gjöre. De tok det enkelste valget, som i realiteten er ikke å gi en kunstner en arena for egne synspunkter.

Konsekvensene av slike valg kan bli alvorlige på sikt. Svenske SÄPO har vist större forpliktelse på demokratiske verdier. Jeg har selv värt i premieren til Lars Vilks film om Muhammad. En hel politistyrke var på plass. Noen muslimske menn som viste tydelig at de önsket bråk ble nektet adgang. Fimen hvor både Gud og profeten ble tullet med kunne vises for et publikum.

Det var ikke en hyggelig opplevelse å se en film i en slags militär sone. Fimen var heller ikke god, men latterlig. Men retten til å lage, vise og se filmen kan ikke bestrides.

 

Kommentar #10

Anders Solli Sal

34 innlegg  119 kommentarer

Publisert rundt 10 år siden

Det er sant som du skriver, Sara. PST kan ikke være prinsipielle på en absolutt måte. De har et ansvar for sikkerheten, det er jo deres funskjon, og at de ikke har ubegrensede ressurser. Da må man iblant gjøre kompromisser, finne pragmatiske løsninger. Til en viss grad er jo da avgjørelsen om ikke å la ham stille (eller å fraråde ham fra det, rettere sagt) riktig. PST må jo også ivareta sikkerheten til publikum, ikke bare til ham. Det skulle jo være en prat om en barnebok. Hvem vet om det ikke var barn tilstede der også.

Men måten de håndterte det på kunne kanskje vært annerledes? De kunne kanskje ivaretatt sikkerheten, men i tillegg fremvist et prinsipielt standpunkt? De kunne for eksempel ha funnet eller lagt til rette en alternativ måte å la ham komme til ordet på, i samarbeid med arrangøren.

Det de uansett burde gjort, er å komme med en uttalelse der de gjør oppmerksomme på hvorfor de måtte gjøre dette, at det finnes krefter som hindrer fri meningsutfoldelse. Og å fordømme og håne disse. "Vi måtte anbefale en tegner til ikke å delta på et offentlig arrangement, fordi han en gang tegnet en tegning som noen mener han fortjener å bøte med livet for. Vi måtte desverre, av borgernes sikkerhet, ta hensyn til slike usiviliserte trusler." Da kunne samfunnet tatt opp debatten derfra. Kanskje demonstrert. Eller, igjen, funnet alternative måter å la denne kunstneren slippe til. Media har også vært forbausende stille om dette. (Selvsensur?)

Men å be ham lyve og ikke senere komme med noen mer utfyllende uttalelse om hvorfor de måtte bryte slik inn i et offentlig arrangement, der er det noe alvorlig galt.  Slik du sier, Sara, er det ingen hyggelig opplevelse å delta på et arrangement med så høy sikkerhetskontroll at det ligner en militær sone. Men dette ble uansett tilfelle på Litteraturhuset. Det ble bevoktet av bevæpnede politi. Og til motsetning fra denne gangen med Lars Vilks film, slapp aldri kunsteren fram.

Han er blitt en persona non grata. Ikke av noen legitim myndighet, men av samfunnets mer dystre sider. De som truer med vold. Det har de lykkes med. Alene på grunn av en tegning.

Kommentar #11

Sara Azmeh Rasmussen

57 innlegg  546 kommentarer

Publisert rundt 10 år siden

Da jeg leste denne nyhetssaken, ble jeg forvirret  http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4227584.ece

Her fremkommer det at det er den danske sikkerhetstjenesten PET som hadde tatt avgjørelsen i saken. I så fall må PST friokjennes.

Uansett, forandrer ikke kilden for avgjørelsen det prinsipielle i saken, som du fint påpeker, Anders.

På kort sikt kan det hjelpe med slike tiltak. Men på lang sikt, hvis trusselmakerne ser at denne metoden nytter, kan problemet bare øke. Det kan bli mer, ikke mindre vold. Det eneste som kan fungere er å forsvare ytringsfriheten og gi den truede enda mer taletid, og rom. 

Kommentar #12

Anders Solli Sal

34 innlegg  119 kommentarer

Publisert rundt 10 år siden

Magnus Thue i Minerva har skrevet en meget god leder om denne saken. Jeg anbefaler interesserte å lese denne. Han påpeker et interessant poeng: ytringsfriheten kan ikke forstås som en rent negativ frihet.

"Ytringsfriheten er betinget av mer enn bare fravær av forbud. Like viktig er det at man har en stat som tar på seg oppgaven med å beskytte dem som ytrer seg på upopulære måter."

http://www.minervanett.no/2011/09/16/pst-westergaard-og-ytringsfriheten/

Kommentar #13

Anders Solli Sal

34 innlegg  119 kommentarer

Publisert rundt 10 år siden
Anders Solli Sal. Gå til den siterte teksten.

Kontroll av ytringer, som er indirekte forsøk på kontroll av tanker, gjør et samfunn mer autoritativt og mindre åpent og inkluderende. Det motsatte av mer demokrati.

Det skal her stå autoritært og ikke autoritativt

Kommentar #14

Øystein Hetland

0 innlegg  39 kommentarer

"Demokratisk"?

Publisert rundt 10 år siden
Anders Solli Sal. Gå til den siterte teksten.

Istedenfor manøveren å innskrenke denne friheten, hva med heller å prøve å definere hva som går som politisk arena, der ytringsfriheten skal være absolutt (slik en frihet må være), der debatten skal foregå fritt og alle meninger kunne luftes?

Dette er naivt. Det du ender opp med, kjenner alle som har vore på eit folkemøte til: Du gjev makt til møteplagarane og fanatikarane, folk som er fullstendig uinteresserte i anna enn si eiga stemme. Resultatet blir at folk ikkje gidd å gå på slike møte, fordi dei renn bort i endelause tiradar av irrelevant pjatt, ispedd grov sjikane. Du får med andre ord ikkje "demokratisk meiningsbryting", men rullande auge og frustrasjon, mens makt flyttast frå opne forum til lukka forum der ein slepp å forholda seg til folk med mange meiningar og lite vit. Fridom utan grenser er ikkje noko å trakta etter, det er tvert i mot eit helvete. Skal ein ta deg bokstaveleg vil me måtta opna for offentleg debatt langs linjene av denne gamle UiO-reklamen:

http://www.youtube.com/watch?v=6bLug_nV0KQ

Fridom føreset at alle aksepterer eit grunnleggande regelverk for korleis me skal ha det saman. Kor denne grensa skal settast er alltid vanskeleg, men det tyder ikkje at me kan kasta vrak på ho.

Ein grei parallell kan vera ein fotballkamp. Er verkeleg ein fotballkamp utan dommar ønskeleg? Kor interessant ville den vera? Ville ein då fått betalt for god teknikk og briljant spel, eller ville alt bryta saman i grisetaklingar og usportsleg åtferd? Eg trur alle veit svaret. Så kan ein klaga på dommaren, vedta nye reglar på fotballkongressar o.s.b. - men å sparka dommaren er ikkje ein fruktbar strategi.

Kommentar #15

Anders Solli Sal

34 innlegg  119 kommentarer

Gode normer og uønskede lover

Publisert rundt 10 år siden

Takk for kommentaren din, og en morsom video! Men den innvendingen du kommer med, viser at det her er blitt gjort visse misforståelser. Det er nok delvis min feil, da dette kanskje ikke kommer like klart frem i innlegget. Det ble litt kompakt. Men argumentene er der å finne, hvis man leter nøye.

Du frykter at konsekvensen av forslaget mitt vil være en forverring av debatten, at det vil bli et kaos der møteplagerne og fanatikerne får kuppe debattforumet. Dette er ikke tilfellet, men jeg ser hvorfor en kan ledes til å tro det.

Det er viktig å skille to ting her. Det ene er hva jeg i innlegget har kalt redaktøransvaret, som er den avveining, styring og moderering en redaktør, program- eller debattleder foretar, men også med den moralske dimensjonen, hva den bør – med hensyn på hva og hvem som kommer til ordet eller på trykk. Det andre er det mer grunnleggende, og angår det forslaget mitt går ut på. Det gjelder strengt tatt hvilke ytringer som er lov og ikke, dvs hvilke som er strafflige eller ikke. Det gjelder lov og frihet.

Og når vi snakker om frihet her, ytringsfriheten mer spesifikt, så gjelder denne i to viktige og distinkte former. Det gjelder individer og at de ikke kan bli straffet for noe de har ytret. Det andre angår redaktørens (eller medias mer generelt) frihet til å velge hva de vil trykke og ikke, hvem de vil skal komme til ordet eller ikke. For å ha et fritt media, som er en essensiel del av et demokrati, må de ha denne friheten. Dersom de blir begrenset av lover for hva de kan velge – med andre ord, at de ikke kan velge helt fritt – kan ikke media sies å være fritt. Da gjelder ikke ytringsfriheten for media. Det blir da sensur, siden det er visse ideer som ikke kan uttrykkes uten straffeskyldig. I en mer ekstrem situasjon, dersom en aktør – for eksempel myndigheter eller en stat – kontrollerer hele media, da er det ikke bare slik at det ikke eksisterer reell ytringsfrihet; media er da blitt et rent propagandainstrument. Men dette er som sagt ekstremt og langt fra norske forhold. Internett har forøvrig så gjort dette umulig, til mange autoritære staters store forbitrelse. Og en gave for demokratiet.

For da å komme tilbake til formen på debatten. Gode redaktører og mer generelt de som er ansvarlig for at det foregår en god debatt, gjenspeiler deres dannelse og moralske forfatning, samt moralsk press og påvirkning fra samfunnet forøvrig. Den gode debatten er et resultat av samfunnsmoralske normer. Disse normene er selv et resultat av debatt, dialog og påvirkning og innflytelse borgere seg imellom. Derfor er de også stadig i fluks; de kan aldri tas som gitt, men både må og vil stadig forsvares og fornyes.

Dermed ser vi at absolutt ytringsfrihet ikke har som nødvendig konsekvens at debatten forringes. Det at man har ytringsfrihet, gir en ikke krav på å komme på trykk i en avis eller få taletid i et debattforum. Men det gir en retten til ikke å bli straffet av noen myndighet for noe man ytrer. Det er to vidt forskjellige ting. Det at alle meninger skal KUNNE luftes, er ikke det samme som at alle meninger SKAL luftes.

Vi ser da at det ikker er noen motsetning mellom (absolutt) ytringsfrihet og en god debatt. Siden media er fritt og selv kan velge, ville et krav om at alt SKAL trykkes stride med deres frihet til å velge selv. Dette er noe mange misforstår. Det at man har rett til å si og mene hva som helst (ytringsfrihet) uten å bli straffet for det eller holdt juridisk ansvarlig, betyr ikke at man har et krev på å komme til ordet eller trykk i media eller debattfora. Men på samme måte som det kan anses som å bryte normer (ikke lover) av en redaktør å la visse ytringer komme på trykk eller på tv/radio, kan det også anses normbrudd å la være å gjøre det. Nettopp fordi vi i et demokrati har et ideal om at en meningsbrytning bør være fri.

Det er veldig viktig i dette spørsmålet å skille normer og moral fra lover (rent juridisk). Når det gjelder ytringsfrihet, er det sistnevnte som er relevant. Det går ut på at å ytre visse tanker ikke skal skal være straffbart. I dagens Norge har vi heldigvis en nærmest absolutt ytringsfrihet, og vi har også en god debatt. La oss holde det slik. Jeg tror ytringsfrihet er en betingelse for en god debattkultur og for et åpent samfunn.

For å konkludere: En debatt der ytringsfriheten er absolutt er en debatt der deltagerne ikke risikerer å bli straffet for meningene sine. Det er langt ifra det samme som en debatt der kaos råder. Hvorfor? Fordi redaktørene og lederne er også frie til å moderere slik de selv finner det best.

Kommentar #16

Øystein Hetland

0 innlegg  39 kommentarer

Publisert rundt 10 år siden
Anders Solli Sal. Gå til den siterte teksten.

En debatt der ytringsfriheten er absolutt er en debatt der deltagerne ikke risikerer å bli straffet for meningene sine. Det er langt ifra det samme som en debatt der kaos råder. Hvorfor? Fordi redaktørene og lederne er også frie til å moderere slik de selv finner det best.

Takkar for presisering, men er ikkje dette reelt sett situasjonen i dag? Den einaste innskrenkninga me har i av ytringsfridomen i dag er "rasismeparagrafen" og forbodet mot oppfordring til vald. Rasismeparagrafen er i realiteten ein sovande paragraf etter Sjølie-dommen. Når ein ikkje blir dømt for å sei at "Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jøder som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker.", så er det i realiteten så godt som ingenting som ikkje er lov. "Trugsmålet" er med andre ord minimalt, og lovdiskusjonen relativt uinteressant. Føler litt som Solstad her, at ein brukar for store bokstavar på noko som er ei lita sak. Eller meiner du at ein i framtida, i offentlegheita, bør kunna hevda t.d. at "Jens Stoltenberg bør drepast som forrædar"? eller "alle muslimer bør drepes?" Og i så fall, kva er verdien av dette?

Kommentar #17

Anders Solli Sal

34 innlegg  119 kommentarer

Publisert rundt 10 år siden

Takk for gode spørsmål og kommentarer.

Det er helt sant som du sier, at lovene som angår ytringsfriheten idag er svært begrensede. Og det mener jeg er en god ting. Hensikten min bak dette forsvaret mot (ytterliggere) begrensinger på denne friheten, er at det har fra noen hold blitt ymtet om ytterligggere bruk av lovene vi har, hvis ikke en utvidelse av lovene. Så selv om lovgivningen idag er ganske mild, er det kampen for at det skal forbli sånn som er min sak.

Det er flere grunner til å tro at en ytterliggere skjerping ytringsfriheten ikke ville få følgene man ønsker - å minimere eller eliminere rasisme - eller at det i det hele tatt er nødvendig. Selv om jeg synes eksemplene du kommer med som "Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jøder som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker." er forkastelige, tror jeg ikke veien å gå er å gjøre dem ulovlige.

For det første blir et sånt utsagn veldig lett for oss tilhørere å kritisere og argumentere mot, prøve å overbevise denne at dette er en fordreining av virkeligheten. Komme med gode moteksempler. Det gir også innvandrere og jøder (i dette tilfellet) muligheten til å besvare slikt personlig i forsøk på å vise denne personen at de også er mennesker av lik verdi. Nå er det ikke sikkert at dette forandrer meningene eller holdningene til denne personen - men det gjør det iallefall ikke ved å stoppe munnen på denne personen.

For det andre ville nok ikke et forbud hjulpet. Å gjøre vissse ytringer ulovlige, fjerner ikke tankene og holdningene bak dem. Og det er disse vi som samfunn bør prøve å påvirke. 

For det tredje er det en viss risiko ved å forfatte lover som kan dømme slikt, altså såkalte hatefulle ytringer (hittil snakker jeg ikke om de senere eksemplene dine, de med trussel om vold - kommer tilbake til dem.) En dommer kan ikke dømme utifra sin følelse av forakt, det ville vært for vilkårlig for en rett, han/hun må dømme basert på en lov. Den må også være generell for ikke å diskriminere. Den må da angjelde grupper, og at det skal være ulovlig å komme med hatefulle ytringer mot disse. Men hvis vi først antar en slik lov, ser vi også at den kan misbrukes, om ikke idag så i en mulig fremtid. Og antar vi først en slik lov, er det svært vanskelig å gå tilbake på det.

Se for deg at en stor klimakatastrofe eller lignende inntrer i den nære fremtid. Av kaoset som rår, blir den politiske myndighets karakter naturligvis svært forandret. I en slik presset situasjon kan den komme til å gjøre kritikkverdige beslutninger. Med en slik lov kan den lett bedømme kritikk som "hatefull" og at den treffer den som "gruppe", for eksempel deres parti. Skillet mellom hva er hatefult og hva som er legitim kritikk kan lett forkludres og misbrukes. Og iblandt kan vel hatefulle ytringer være tilforlatelige? Det er svært menneskelig iblandt å hate. Men trenger man å bli straffet av myndighetene av den grunn, eller kan det holde med korrigeringer fra sivilsamfunnet? Jeg tror det siste fungerer bedre.

Jeg tror man har mer å tjene på holdningsdannende arbeid. For eksempel forskes det mye på og arbeides mye med hvordan å jobbe med rasistiske holdninger hos barn. Dette kan føre til forandringer. Rasisme er nok idag mindre utbredt enn for tretti år siden. Er det fordi personer som har ytret seg rasistisk konsekvent har blitt straffet ved lov? Nei. Å tro at det å straffe folk juridisk for slike holdninger og ideer, og at det vil forandre dem til det bedre, det tror jeg er både galt og nærmest utopisk.

Men når det gjelder de siste eksemplene du kommer med, som"Jens Stoltenberg bør drepast som forrædar" eller "alle muslimer bør drepes",er jeg ikke like sikker. Men disse ytringene er forskjellig fra de forrige i og med at de inneholder anbefalinger om vold, en klar oppfordring til vold. Mulig vi er godt tjent med at disse straffes (som trusler.) Og som du spør – hva er verdien av disse? - så ser heller ikke jeg noen. Altså verdien av trusler som sådanne. 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere