Gard Realf Sandaker-Nielsen

33

Hvordan skråsikre kan bli skråsikre

Det kjempes om stemmer og definisjonsmakten. I kirkevalget kommer stridsspørsmålene fram i lyset og aller synligst er uenigheten om homofilt samliv og synet på ekteskapet. Boka "Til rette ektefolk" gir noen gode refleksjoner med på veien.

Publisert: 9. sep 2011

Hvordan skråsikre kan bli skråsikre. Om ”Til rette ektefolk - Holdninger til homofili og ekteskap", Unni Langås og Paul Leer-Salvesen (red.), Portal forlag, 2011

Dette er vel strengt tatt ikke kun en anmeldelse av boka "Til rette ektefolk - Holdninger til homofili og ekteskap", men også en refleksjon over temaet som tas opp. Ifølge forordet ønsker boka å belyse tematikken omkring homofili og ekteskap i et historisk og aktuelt perspektiv. Det klarer den på en god måte. Etter å ha lest de ulike artiklene, bør leseren ha god innsikt i de ulike perspektivene som berører likekjønnet ekteskap. Det er blitt utgitt mye propagandalitteratur fra motstanderne av ekteskapsloven, og det er flott at deres argumentasjon og postulater blir satt inn i en akademisk ramme og underlagt kritiske vurderinger.

Mest slående er artikkelen fra Tone Hellesund. Hun tar i den for seg endringen i målene til homobevegelsen, fra Det norske forbund av ´48 (DNF´48) som var prinsipielle motstandere av ekteskapet på starten av 70-tallet, til endringen i debatten de siste tiårene med et påtrykk for å komme inn i samlivets ordnede rammer. Nå skal det sies at dette ikke er den eneste holdningen blant LHBT i dag; jeg kjenner selv flere som er motstandere av ekteskapsloven. De mener at annerledesheten fra det heteronormative også betyr en frihet til å klare seg uten de normative rammene og forventningen om konformitet fra samfunnets (og trossamfunns) side. På mange måter står de på den samme holdningen som motstandere av lesbisk og homofilt samliv, bare med en positiv argumentasjon. Det gjør det vanskelig å rope høyt om dette kravet om annerledes krav og forventninger, for det gir motstanderne av lesbisk og homofilt samliv nye argumenter: Se de sier det jo selv...

Jeg har selv bidratt til påtrykket for likhet for loven og mulighet til å gå inn i de samme juridiske og symbolske rammene som heterofile, men endringen i krav og argumentasjon er verdt en nærmere refleksjon. Hva vil det egentlig si å være annerledes? Og hva betyr det egentlig for heteronormativiteten at det finnes LHTB? Hvordan kan det berike samfunnet og synet på samliv, uten at noen blir diskriminert? Det tror jeg er viktige spørsmål både LHBT selv, og samfunnet forøvrig, stiller seg.

Helle Ingeborg Mellingen viser i sin artikkel derimot tydelig hvor viktig ekteskapsinngåelsen tradisjonelt er som symbol på noe høyverdig, og at det derfor kanskje ikke er så rart at det er nettopp derfor den har bitt så viktig både for motstandere og forkjempere for ekteskapsloven. Og at det er derfor kampen nå fortsetter på den kirkelige arenaen, og kanskje særlig innenfor Den norske kirke. Der vil bispemøtets samlivsutvalg komme med sin utredning i høst og deretter vil spørsmålet om liturgi og likekjønnet vielse debbateres med full tyngde. Det er snakk om hvem som har definisjonsmakten og om hvem som er innenfor og utenfor. Og hva med dem som ikke gifter seg, av den ene eller andre grunnen? Det er som allerede nevnt, et viktig spørsmål både heterofile og LHBT burde være opptatt av.

Tor Vegges artikkel om sakral tekst og Paul Leer-Salvesens intervju med Øivind Benestad viser et innblikk i det jeg kaller konservativ skriftforståelse og argumentasjonen noen kristne har om samlivsetikk, homoseksualitet og ekteskapet. Leer-Salvesen kunne med hell gitt Benestad litt mer motstand i sine spørsmål, og ikke bare fått referert hans syn på diverse spørsmål. Likevel plukker Leer-Salvesen fra hverandre argumentasjonen i neste artikkel, og viser tydelig hvor ensidig Benestads postulater fremstår.

Unni Langås viser hvordan skremselspropagandaen om samfunnets undergang om homoseksualitet anerkjennes, har vært sentral fra mange motstandere av ekteskapsloven. Det kan virke som trusselen er det siste en kan ty til, når alle andre argumenter har falt. Ketil Hafstad viser på sin side hvordan kirke-hierarkiet ganske konsekvent har vært mot flere av endring de siste hundre årene. Likevel tydeliggjør han på en god måte at endringene også har rot i tradisjonen. Det er kirkens oppgave å tenke nytt og kritisere gale holdninger den har hatt i fortiden. Det er menneskelig å gjøre feil, og det vil dessverre også kirke-strukturen gjøre. Han viser en farbar vei og at debatten omkring ekteskapsloven aktualiserer spørsmålene kirken har slitt med i generasjoner. Derfor bør den kanskje også gripe muligheten til å ta den skikkelig denne gangen? Det er et viktig spørsmål, og tiden vil vise om kirkens menn og kvinner er modige og dyktige nok til å gjøre denne øvelsen skikkelig.

Til slutt tar Levi Geir Eidhammer oss med til den muslimske tradisjonen og dens forhold til sex mellom menn. Mest interessant, og depressivt, er hans oppsummering: At de faktiske holdningene til sex mellom menn og etiske idealer nå er mer i overensstemmelse i mange muslimske land. Holdningene har jevnt over blitt mer negative de siste årene, og blitt assimilert med de etiske idealene en finner i Islam. Hva som vil skje med utviklingen framover er et åpent spørsmål. Det kan gå begge veier, avhengig av hvem som får definisjonsmakten.

Boka "Til rette ekteskap- Holdninger til homofili og ekteskap" er en fin introduksjon til en akademisk diskusjon omkring tema som (homo)seksualitet, tro, skriftsyn og ekteskap. Den viser også hvordan skråsikre nettopp kan bli skråsikre, og hvor farlig det kan være.

Gard Realf Sandaker-Nielsen

Kandidat til Oslo bispedømmeråd og styremedlem i Arbeiderpartiets homonettverk. Tidligere leder av Åpen kirkegruppe for lesbiske og homofile.

Kommentar #1

Jan Harsem

89 innlegg  214 kommentarer

Hvem driver propaganda?

Publisert rundt 10 år siden
Gard Realf Sandaker-Nielsen. Gå til den siterte teksten.

Det er blitt utgitt mye propagandalitteratur fra motstanderne av ekteskapsloven, og det er flott at deres argumentasjon og postulater blir satt inn i en akademisk ramme og underlagt kritiske vurderinger.

Du argumenterer ut fra en forutsenting at du representerer den kunnskapsbaserte, nøkterne posisjonen i motsetning til motstanderne av loven som driver propaganda.

Min vurdering står i kontrast til det du skriver. Jeg mener at reformen felles ekteskapslov ble drevet frem ved tilslørende retorikk, med støtte fra kunnskapsløse medier og politikere som søkte å bekrefte et liberalt selvbilde.

I dette bildet passet det - og passer fortsatt - å nærmest legge til grunn som et faktum at alle innvendinger mot felles ekteskapslov - og en ny liturgi - bygger på tradisjonelle, gammeldagse og utdøende ideer og tanker.

Nå er din agenda at et flertall av de som velges til bispedømmerådene og dermed kirkemøtet, skal støtte en ny liturgi for likekjønnet ekteskap. I og med at en faktabasert tilnærming ikke vil styrke ditt formål, blir det viktig å skape sterke følelser og assosiasjoner knyttet til de forskjellige standpunktene. Mange kandidater vil da droppe å søke kunnskap og heller definere seg selv ut fra hvilken image dere standpunkt har. I dette bildet erkjenner jeg at den innbilt progresssive alliansen for ny liturgi har et markant overtak.

 Du kommer likevel ikke utenom noen fakta:

Med felles ekteskapslov - som ga ny bioteknologilov og barnelov - fikk Norge for første gang lovregulert forskjellige rettigheter for barn. Tidligere var loven lik for alle. Med felles ekteskapslov fra 1.1.2009 er barnets rettigheter avhengig av hvordan befruktningen fant sted.

 

Hvorfor unngår dere konsekvent det faktum at menneskerettighetskonvensjonen kun gir rett til å inngå ekteskap for mann og kvinne? Hvorfor angriper dere ikke menneskerettighetskonvensjonen og den europeiske menneskerettighetsdomstolen for diskriminering? Kan grunnen være at en slik kampanje ville avdekke det manglende grunnlaget for å stemple motstandere av felles ekteskapslov i Norge, og ny liturgi i kirken, som diskriminerende?

Jeg har ingen problemer med argumenter for felles ekteskapslov og aktivitet for ny liturgi. Det er en del av demokratiet. Men den gjennomgående stemplingen av motstanden, som ditt innlegg også her bærer preg av, har jeg liten sans for.

Viser forøvrig til gårsdagens innlegg av Morten Dahle Andersen og meg:

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread181014/#post_181014

Kommentar #2

Dan Lyngmyr

210 innlegg  1187 kommentarer

Den liberale skråsikkerhet....

Publisert rundt 10 år siden

videreformulert av Sandaker Nilsen.

Ettersom jeg ikke deler ditt syn på likestilt ekteskapslov, og ikke finner anerkjennelse for denne i bibelen-snarere tvert om- så vil jeg oppfordre alle stemmeberettigede om å ikke stemme på deg ved dette valget.

FAR SAVNET FORTSATTPublisert 4. august - 1928 visninger Innlegg

                                                JØRGEN ; dagbok 2029.

 Oslo i året 2029. Savnet jeg føler, hvem har ansvaret for fortvilelsen.

 Jeg har vært så heldig å ha vokst opp sammen med en omsorgsfull mor. Sammen med både sin første og andre ektefelle, eller medmor (Som de kalles etter loven fra 2008) så fikk jeg oppleve trygghet i hverdagen og mye livsglede. Min mor var blant annet på landslaget i en stor idrett, og en svært profilert og kjent spiller.

Hun benyttet seg av mulighetene som politikerne gav gjennom lovgivningen som tillater at lesbiske par kan få befruktning på statens bekostning. Når jeg ser på uttalelser gitt til pressen av en rekke kjente personer, i tiden rundt min mors graviditet, så uttaler de seg alle med udelt begeistring. Sånt sett så var jeg definitivt et etterlengtet og ønsket barn.

Landets største aviser omtalte da også begivenheten uten forbehold som en stor og positiv begivenhet.  

Det som imidlertid har vært et savn gjennom hele oppveksten, har vært savnet etter en far. Stadig større og stadig dypere.

 Når jeg leser betraktningene som ble gjort av tilhengerne av lovene før de ble vedtatt, så var man tydelig opptatt av å forklare at det ikke ville være noe problem med mannlig kontakt, det ville selvsagt bli ivaretatt, og at dette derfor ikke kunne være et gyldig argument mot den kommende/foreslåtte lovgivningen. 

Neida , i mitt tilfelle så har kontakten med menn ikke vært så aller verst. 

Hvorfor har jeg da hele livet, allikevel følt på at noe mangler, hvorfor denne sorgen og fortvilelsen overfor det faktum å savne en far. Hvorfor har ikke argumentet om at bare jeg får nok kontakt med menn ”så ville det dekke mitt behov”, vært gyldig for meg. 

Jeg har nylig startet samfunnsvitenskapelige studier, og har gjennomgått mye litteratur i perioden fra 1980 og fremover til rundt 2010. Dokumentasjonen viser at mange politikere i disse årene var svært opptatt av fars rolle i familien. Ikke minst så ble argumentet om fars viktige tilstedeværelse og deltagelse fremmet i den årelange debatten om svangerskapspermisjon. 

Dette synspunktet fikk da også gjennomslag i lovgivningen som ble vedtatt på denne tiden. 

Det kan se ut som om man i denne perioden var spesielt opptatt av at fars deltagelse var både nødvendig og viktig, både for barnets utvikling generelt, men også den positive effekt dette ville ha for farsrollen i seg selv. 

Mot slutten av denne perioden ble det vedtatt en rekk nye lover som - til tross for den forutgående debatten som understreket fars betydning - allikevel i praksis gjorde kjønnsspørsmålet uvesentlig i spørsmålet om oppdragelse og oppvekst. F.eks den nye barneloven og ekteskapsloven.

Et gjennomgående trekk var at denne debatten synes å være politikerstyrt, og at fagmiljøene i liten grad fikk delta med sine synspunkter.

Et paradoks var det også at lovene ble vedtatt til tross tross for at F.eks FN`s barnekonvensjon  fastslår barnas rett til å kjenne begge sine foreldre (For øvrig også ratifisert av Norge)

Jeg husker da jeg i barnehagen 4-5 års alderen fikk spørsmål fra mine lekekamerater om faren min var politi. Jeg svarte som sant var, jeg hadde jo aldri truffet han, at det visste jeg ikke, og deretter hvor utrolig lei meg jeg var da jeg ble mobbet fordi jeg ikke visste hva min far var eller gjorde.

Dette pågikk over flere år, og var svært vanskelig å takle.

Jeg husker godt jeg syntes det var vanskelig å skulle spørre min mor om dette, jeg ønsket ikke å såre henne.

 For åtte år siden da jeg var tolv år, og bevisstheten rundt mitt eget liv og historie vokste, så reflekterte jeg over det faktum at jeg faktisk hadde en biologisk far (sannsynligvis) fortsatt, og muligens en farfar og kanskje også en farmor, og annen familie.

Savnet etter en far ble etter dette større for hvert år. Mitt røde hår og fregner står i sterk kontrast til min mors farger og utseende. 

Dette var spørsmål jeg ikke våget å ta opp med min mor. Jeg ønsket ikke å såre henne ved å fortelle om mitt, etter hvert dype savn etter min far, spesielt med utgangspunkt i at hun var den som hadde valgt å gjøre meg formelt, og i praksis farløs. (Sammen med politikerne)

 Selve valget om å frivillig sette til verden et farløst barn (Formelt og praktisk)har vært svært vanskelig å forstå, og da ikke annet enn som, et mulig forståelig, men allikevel rent egoistisk voksen behov.

Etter at jeg ble myndig for to år siden, mannet jeg meg opp til å skulle oppsøke min biologiske far, ettersom loven gir adgang til å kunne gjøre dette etter fylte atten. 

Staten kunne opplyse om at han var bosatt i en mindre by på Østlandet, og jeg reiste til denne byen etter å ha fått oppgitt adressen. Det var så vidt jeg våget meg fram til døra i det som så ut til å være et stille og rolig villa strøk, og ringte på. En hyggelig dame kom ut og jeg presenterte meg, og spurte etter ”Rolf”

Hun gikk inn i huset og hentet ”Rolf” som kom til døra med et spørrende ansikt,med rødslett i håret, og med fregner. 

Jeg fikk stotret frem, i både usikkerhet og forventning antar jeg, at jeg var hans sønn Jørgen, og at var min biologiske far. 

Han svarte på en høflig måte at det var hyggelig, men at han i utgangspunktet ikke ønsket kontakt med noen av dem som han var blitt biologisk far til på denne måten. Det var nødvendig av hensyn til hans nåværende familie, ellers så kunne vi sikkert hatt kontakt. 

Beklager og adjø ! Et litt fåret smil fra meg. Døra ble lukket igjen.

Annenrangs.Ikke prioritert. 

På veien ned til bilen, jeg hadde lånt for anledningen, gikk jeg forbi et eldre ektepar i følge med en gutt på min egen alder som svingte inn porten til ”Rolf”. De var svært like min biologiske fars utseende, og de stirret veldig på meg.

Jeg nikket kort i forbifarten, og gikk videre fylt av sorg og fortvilelse over avvisningen jeg nettopp hadde opplevd. 

Mitt liv var altså etablert på voksnes premisser helt og fullt. Uten refleksjon, annet en forestillingen om at et barn åpenbart måtte betraktes som en menneskerett, og at andre betraktninger og synspunkter i den debatten var diskriminerende.

Ofret til enkeltgruppers og enkelmenneskers særinteresser etter mitt enkle skjønn. 

Dokumentasjonen fra denne tiden viser at denne tankegangen var et sørgelig men rådende faktum i mange kretser, også i landets lovgivende forsamling, blant politikere på stortinget.

 Jeg føler meg ikke verdiløs, og livet vil sikkert by på mange utfordringer. Min mor er fortsatt en god mor. Studiene er spennende, selv om de i disse dager avdekker et menneskesyn som skremmer meg. 

Det er allikevel ikke mulig for meg å forstå hvorfor norske politikere ved sin lovgivning har gjort meg farløs.

 Hvorfor ? 

De gav sin tilslutning til år med savn, sorg og fortvilelse. Som måtte komme. 

Var det ikke ille nok med dem som allerede var farløse, som en følge av all menneskelig ondskap, om ikke man også skulle vedta farløshet. 

De måtte vite, lovgiverne. De måtte ha visst denne dagen ville komme, da de ikke kunne lenger kunne gjemme seg for konsekvensene av sin stemmegivning.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere