Johannes Morken

Redaktør
443

Overgrep - og ord mot ord

I 90 prosent av overgrepssakene i Kristen-Norge vedgår den skulda eit seksuelt forhold. Men kva med sakene der ord står mot ord?

Publisert: 8. sep 2011

Det melder Vårt Land på grunnlag av masteravhandlinga til Else Karin Bjerva. Ho har arbeidd med overgrepsspørsmål i Normisjon i mange år og har samla materiale rundt kring 300 overgrepssaker i Kristen-Norge.

Går vi nokre tiår tilbake, blei mange overgrepsssaker feia under teppet. I dag er haldninga jamnt over at kvinna som skuldar ein mann for overgrep, blir trudd. Avhandlinga vier altså at den skulda vedgår i ni av ti tilfelle. I dei andre tilfella blir det ord mot ord.

Laurdag fortalde Vårt Land historia om ein forkynnar i pinserørsla som kjenner livet sitt ruinert på grunn av slike skuldingar og som kjempar for å bli reinvaska.

Bør kyrkjer og organisasjonar ha som hovudregel å tru på den som skuldar nokon for å vere overgripar?

KJØP PAPIRUTGÅVA HER

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 9 år siden

Utgangspunktet må altid være å finne sannheten, selv om det har en pris. Man kan selvsagt ikke automatisk finne en part skyldig, og en part som altid har rett. Alle har rettigheter som må ivaretas.

Man må imidlertid ta alle anklager alvorlig og undersøke så godt man kan for å forsøke og finne sannheten.

Kommentar #2

Eivind Bade

29 innlegg  530 kommentarer

Enhver uskylig inntil det motsatte bevist?

Publisert over 9 år siden

Den Europeiske Menneskerettskonvensjon nedfelte som et bærende prinsipp innenfor strafferetten at enhver skal ansees uskyldig inntil det motsatte er bevist.  Anklager om straffbare forhold skulle føres for en rett med begge parter tilstede, full anledning til å fremlegge bevis m.m. samt adgang for begge parter til å kommentere materialet.  EMK ble vedtatt rundt 1950.

På 80 tallet fikk feminismen skikkelig rotfeste i Norge.  Krisesentere for kvinner ble etablert, og de hadde oghar fortsatt som bærende prinsipp at de lytter til kvinnen alene. Jeg har en kommentar om dette her.  Også i familierettslig henseende har vi innarbeidet et system der retten lytter til kvinners anklager - sanne såvel som falske.  Jeg har i innlegget  19.01.11 "Incestanklager, rettsikkerhet og pressens rolle" lagt ut noen betraktninger om menn som faktisk kan begå selvmord som følge av falske incestanklager.  En viktig konklusjon er at situasjonen er i vesentlig grad forverret siden 80 tallet og med AP/SV i regjering vil bildet bare forverres ytterligere. 

I mine øyne har vi utviklet en egen rettssikkerhetsproblematikk i Norge knyttet til at vi har for mange arenaer der ulike anklager fra kvinner vinner frem.   EMK gi iallfall en veiledning på at anklager bør dokumenteres, og begge parter må få uttale seg.  Det er sikkert mulig også å utvikle ulike teknikker for å bedre dokumentasjon f. eks. bruk av vitneutsagn, legeattest m.m.  Men temaet er også vanskelig.  I våres hadde politiet i Trondheim flere voldtektsanklager til etterforskning.  Det var jo tragisk at en 14 år gammel jente begikk selvmord etter å ha blitt voldtatt. I en annen sak fremgikk det etterhvert at jenta hadde diktet opp historien.  Politiet som etterforsket begge sakene samt flere andre hadde ingen enkel oppgave.

Tilsvarende er det vanskelig å skille sannhet fra løgn også på diverse andre arenaer bl.a. den trådstarter nevner.   I en del saker bør man kanskje konkludere som sant er: at påstand står mot påstand, det er gjort hva som er mulig for å domumentere. Da er det ikke mulig for utenforstående å ta stilling i saken.  La meg også føye på at klare fysiske overgrep lar seg dokumentere med skademerker på kroppen.  Det burde derfor bare være sakene med mindre fysiske overgrep der man ikke har tilstrekkelig dokumentasjon.

Kommentar #3

Geir Wigdel

39 innlegg  2088 kommentarer

Komplisert

Publisert over 9 år siden

Når det foreligger overgrepsanklager, må en skille mellom objektiv sannhet og opplevd sannhet. Rettslige forføyninger må alltid bygge på objektiv sannhet så langt denne kan framskaffes. Omsorgen for offeret, derimot, må bygge på offerets opplevde sannhet. I en del sammenhenger blander en sammen disse ulike virkelighetene og krever at den påståtte overgriper skal behandles som om offerets framstilling alltid er objektivt sann. Dette kan vi ikke akseptere i en rettsstat. Dessverre har vi en rekke eksempler på feilaktige avgjørelser der en ensidig har hørt på offeret. Rettsvesenet har nok lært av erfaring og opptrer idag mer edruelig enn under "Bjugn-perioden". Men innenfor religiøse organisasjoner, og kanskje politiske, er det fortsatt slik at den som får en overgrepsanklage rettet mot seg, er ferdig uansett om saken ikke kan forfølges strafferettslig.

Ja, en skal alltid ta overgrepshistorier alvorlig og gi "offeret" nødvendig støtte. Men å støtte betyr ikke nødvendigvis å godta historien som objektivt sann. En som i utgangspunktet har problemer, bør ikke hjelpes til i tillegg å få ansvaret for at noen blir uskyldig dømt, får livet ødelagt, eller i verste fall tar livet sitt.

Kommentar #4

Turid Mandt Olsen

1 innlegg  5 kommentarer

Overgrep-og ord mot ord

Publisert over 9 år siden

Lørdags Vårt Land viser i artikkelen " kampen mot anklagene" hva som kan foregå i lukkede rom. Saker som omhandler overgrep er utrolig krevende for forutsetter grundige undersøkelser og samtaler med begge parter. Leder for Kirkens resussenter Elisabeth Torp sier i VL 5.9.: "kirkens ståsted hos den sårbare og underlegne er ufravikelig", men hun understreker også at:"når man skal vurdere anklagene og om mulig faktisk finne ut hva som har skjedd, må begge parters versjon sammenstilles og sannsynlighet og troverdighet vurderes på en profesjonell og faglig forankret måte. Helt generelt mener jeg at det må stilles enda høyere skav til treffsikkerheten enn det som har vært gjort til nå."

Har den anklagede blitt hørt i denne saken?  Han ble møtt av anklagene på en kafe og fikk beskjed om å ta inn over seg det beskyldningene gikk ut på og erkjenne det overfor Gud og mennesker. Han har også vært med på et møte og derettet har det ikke vært mulig for han å komme til orde eller delta på møter som omhandler hans sak.  Etisk råd har holdt fast på anklagene selv etter at voldtektspåstanden er avkreftet. Mange opplysninger har kommet inn som  har støttet den anklagede og vist at andre ting  mannen er anklaget for, umulig kunne ha skjedd.  Etisk Råd har ikke tatt hensyn til dette. De fastholder anklagene og holder fast ved  sin uttalelse om at den anklagede ikke bør arbeide med barn og unge.

Denne saksbehandlingen viser faglige og menneskelige svikt. Den viser et skremmende bilde og en vond historie om hva mennesker kan bli utsatt for når man  uten å undersøke saken grundig fra begge sider, feller dom. På denne måten blir mennesker helt rettsløse og det farlige er at ingen lenger er trygge. Da kan rykter og sladderhistorier som presenteres for dette "Etiske Rådet" få fritt spillerom. Som vi ser i denne saken blir det umulig å renvaske seg uansett hva slags beviser den anklagede måtte legge fram.

I tirsdagens VL uttaler leder for pinsebevegelsens lederråd, Sigmund Kristoffersen at de ønsker å opprette "et uhildet" utvalg som skal vurdere saken på nytt. Det betyr i virkeligheten at de dokumentene som foreligger og tilbakeviser anklagene ikke er nok for lederrådet. Dette utvalget, som selv skal bestemme omfang og arbeidsmåter, har ennå ikke sagt ja til oppdraget, og det er derfor umulig å si når konklusjonen vil foreligge. Saken er  "i det blå" og det skal den anklagede og hans familie leve med.

Det er mange som vil følge med nå og se om det er mulig at lederen for Etisk Råd og lederen for PYM, fortsatt har pinsebevegelsens tillitt etter denne saken.

Vil taushet og mangel på erkjennelse av eget svik fortsette?   Er det flere enn pastor Helge Terje Gilbrandt, sammen med Pinsemenighetene Tabernaklet, Skien og Evangeliehuset Porsgrunn som vil heve røsten mot denne form for overgrep mot en mann og hans familie som  mange vet har tjent pinsebevegelsen i en mannsalder.

Ord står mot ord. Når vi leser VL land og denne saken grundig, ser vi hva som blir stående igjen av påstander mot den anklagede.

Jeg vil oppfordre Pinsebevegelsens lederråd til å avslutte saken og beklage hva deres medarbeider og hans familie har vært utsatt for.

 

Kommentar #5

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

Offer og overgriper - hvem er egentlig hvem?

Publisert over 9 år siden

Jeg må si jeg støtter overstående kommentarer fra Geir Wigdel og Turid Mandt Olsen fullt ut. Ingen som ikke selv har gjennomgått det, kan fullt ut forstå hvilken traumatisk smerteopplevelse det er å bli beskyldt og sogar dømt for noe man faktisk ikke har gjort.Justismord er derfor fint lite bedre enn fysisk overgrep i denne sammenhengen. De uskyldige offerne for kristelig dømmesyke og rettsløshet er nok dessverre vel så mange som de antatt misbrukte.

Til trådstarters spørsmål: Bør kyrkjer og organisasjonar ha som hovudregel å tru på den som skuldar nokon for å vere overgripar? – bør svaret være et rungende NEI.  Som Wigdel så korrekt sier, må man til enhver tid skille mellom det påståtte offerets ”opplevde sannhet” og det som kan dokumenteres som objektiv sannhet.  Videre sier han: ”I en del sammenhenger blander en sammen disse ulike virkelighetene og krever at den påståtte overgriper skal behandles som om offerets framstilling alltid er objektivt sann. Dette kan vi ikke akseptere i en rettsstat.” 

Dette er dessverre som klippet ut av historien til pinsebevegelsens Etiske Råd. For dette rådets leder eksisterer det tydeligvis kun to begreper: Offer og overgriper. Dette være seg om det er snakk om alvorlige overgrepssaker eller mer trivielle moralske sidesprang. Det er med andre ord urovekkende lite rom for nyanser, og man har en høyt utviklet naivitet i forhold til å tro blindt på ”offerets” framstilling. I sin fromme iver etter politisk korrekthet og ikke forsvare sine ”egne” i pikante og tvilsomme moralske spørsmål, har man beklageligvis havnet helt i motsatt grøftekant.  

Morken har helt rett i at for noen tiår siden ble slike saker feid under teppet. Men det kan da heller ikke være noe ideal at det nærmest er fritt fram for personer med dunkle motiver og ditto psykiske diagnoser til å ødelegge menneskers liv gjennom falske anklager om overgrep?

Dette er høyst bekymringsverdig, da hvem som helst i prinsippet dermed kan ”anmelde” en forkynner for de mest horrible ting og få umiddelbar støtte for det. Ut ifra personlig kjennskap til konkrete tilfeller av dette, kan jeg dokumentere at Etisk Råd har tatt ”offerets” parti ved mottatte ”anmeldelser” om påståtte overgrep og ukritisk tatt dette for god fisk. I enkelte av tilfellene har det, til tross for soleklar gjensidighet og frivillighet i fysisk kontakt mellom partene, blitt utstedt karantenedommer og opprettholdt falske beskyldninger og rykter. Til tross for behørig dokumentasjon og krav om dementi av påstander fra advokater, har dette ikke blitt tatt til følge.Man sitter tilbake med skyld og skam som ikke blir renvasket, og får heller ingen oppreisning eller hjelp til å komme tilbake i tjenesten.

For den som blir anmeldt og avstraffet på slike premisser, kan det oppleves som de reneste politistat-tilstander der man ikke blir trodd, blir forhåndsdømt, motarbeidet og utstøtt av sine egne. De autoriserte domseksekutørene i etiske spørsmål har ofte forutinntatte meninger basert på kirkepolitiske makthensyn, og som Wigdel sier er anklagede ofte ”ferdig” uansett selv om saken ikke kan forfølges strafferettslig. 

Dette er meget alvorlige og kritikkverdige forhold, som kirkeledere for slike instanser snarest bør merke seg og ta til etterretning.Som et foreløpig minstekrav bør ihvertfall Elisabeth Torps siterte uttalelse i Mandt Olsens kommentar være obligatorisk pensum for medlemmer av Etisk Råd.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere