Johannes Morken

Redaktør
443

Pollestads harde oppgjør

Etter Pollestad oppgjør med gamle venner skriver Olav Rune Ekeland Bastrup om «ondskapens herredømme som erobret det katolske maktsentrum...»

Publisert: 7. sep 2011

«Jeg anså det som uverdig å kjempe for en stilling i Kirken,» skriver den profilerte katolikken i Anklaget dagbok 2008-2011.

LES MER PÅ VL.NO.

Pollestad omtaler Den katolske kirke i Norge som «en mer og mer ghettopreget minoritetskirke». Dette er Pollestads forsvarsskrift der han avviser alle anklager om seksuelle krenkelser og overgrep. Pollestad tar her et kraftig oppgjør med sine navngitte og anonymiserte motstandere, og takker samtidig sine venner og støttespillere. Han mener seg utsatt for minst to årtiers ondsinnet ryktespredning.

«Det eneste jeg nå skjønner er at jeg ikke har noen fremtid i en slik gjørme av hykleri og vilkårlighet,» skriver Pollestad.

Biskop Bernt Eidsvig sier blant annet til Vårt Land at han tror Pollestad har «problemer med å se konsekvensene av egne handlinger»:

– Det ville på dette tidspunkt ha vært ytterst vanskelig for Pollestad å komme tilbake. Med mange av sine utsagn hadde han provosert de fleste av sine kolleger utover det rimelige. Han antyder visst selv i sin bok at han ble grundig lei av å være «pater Pollestad». Jeg tror nok problemet heller var at han ikke lenger uttalte seg som den pater som tidligere hadde gledet, inspirert og oppbygget så mange. Jeg håper ennå at han finner tilbake til denne identitet og ikke søker å bli en sekulær kulturpersonlighet, sier Eidsvig.

Har Pollestad rett i at Den katolske kirke i Norge er preget av hykleri og vilkårighet? Eller har biskop Eidsvig rett i at Pollestad har provosert sine kolleger utover det rimelige?

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Pollestad-min yndlingsprest

Publisert over 9 år siden

Ja, det er når det brister at man får kjenne sine venner. Et oppgjør med seg selv, i forhold til det (man tror), har hatt tillit til, er alltid vanskelig.

Å skape toleranse for individet, er viktig for kirken. Jeg kjenner bare det katolske samfunnet fra reiser i Europa. Det virker som om kvinner der har et bedre liv innenfor enn utenfor.

Mange menn har latt seg friste av ungdom som trøstemedisin. Det er en særdeles krenkende kombinsajon.

Jeg håper på Pollestad så lenge jeg lever og har aldri tenkt på ham som pater.

Jeg utelukker ikke at det kan ligge maktspill og intriger bak. Det er ikke uvanlig i høyborger.

Å komme tilbake som pater Pollestad, gjør han aldri.  Den rollen er perfeksjonert.

Norge har vært et gjennomseksualisert samfunn, der individet mister sin kraft. Når man gir seg hen til noe(n), forventer man gjensidighet i forholdet.

Etter oppvåkningen får livet en annen retning.

Ingen ting er så ille at det ikke kan snakkes om.

Mvh Tove-Signora Magnussen

Kommentar #2

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 9 år siden

"....... i erkjennelsen av at vi alle må gå dit livet leder oss, og bære de kors som legges på våre skuldre."

sier Pollestad i artikkelen i VL. Det er et godt utsagn med rom for mye godt liv i tråd med sine evner og forutsetninger. En ok retningsgivende forklaring.

Kommentar #3

Olav Rune Ekeland Bastrup

100 innlegg  2613 kommentarer

Hardt, men ikke bittert

Publisert over 9 år siden

Med den forhistorie denne saken har, kan et oppgjør ikke bli annet enn hardt, men ikke dermed bittert. Jeg leste boken i natt etter å ha mottatt den av forfatteren. Mine innlegg om saken her på VD for halvannet år siden, er sitert i lange stykker. Her skriver jeg bl.a. at selve sannhetsspørsmålet kan nødvendigvis ingen andre enn anklager og anklagd ha kunnskap om, og at for oss som er blitt invitert inn til å betrakte den rykende branntomten etter et vennskap i ruiner, er det spørsmålet om troverdighet ut fra sakens fakta som er det eneste vi kan forholde oss til. Og sakens fakta motsier i svært mange deler den historie som er kokt sammen med det formål å ramme Pollestad som person. Det ondskapens herredømme som erobret det katolske maktsentrum i Oslo på 1990-tallet, og den galskap som uhindret fikk bre seg takket være katastrofalt svak kirkeledelse, har jeg godt kjennskap til, og Pollestads observasjoner av mennesker og miljøer er på kornet korrekt. "Hardlinerne" i dette miljøet, hos Pollestad omtalt som "pastoren", "kontoristen" og "reformatoren", fikk da også raskt reisepass da ny biskop tiltrådte, og for sannhetens skyld er et oppgjør med det de har utrettet både nødvendig og på sin plass.

Dermed er ikke sagt at Pollestad ikke gjorde tabber. Hans instinkt i forhold til hvordan hans dominerende og frifantaktige opptreden kunne oppfattes i en verden der man alltid må ta høyde for at det finnes mennesker som oppfatter virkeligheten annerledes enn en selv, var ikke alltid de mest fininnstilte. Jo høyere man står på banen, desto mer utsatt er man, og Pollestad har aldri sjenert seg for å stå høyt. Men derfra til å giljotinere et menneske som i sitt sprudlende mangfold aldri har lagt skjul på at det er hjertespråk som taler gjennom ham, er ren ondskap og som er blitt utøvd med en systematikk som gjør at man plutselig forstår den galskapens dynamikk som vi i mørkere kapitler av kirkens historie kjenner som Inkvisisjonen.

Det er lite bitterhet i Pollestads bok, men mye harme. Det er verd å merke seg forskjellen.

Kommentar #4

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 9 år siden

Det er to sider i denne saken. Den andre siden vil neppe la høre fra seg. Ergo er det en fare for at Pollestads versjon blir stående siden den blir uimotsagt. Hvis de ville kunne de tilbakevise en hver påstand. Men det ville innebære en offentlig vask av det skitneste undertøy verden noen gang har sett. Jeg heller til at det er bedre å la dette bare ligge fremfor å kjempe en sak som aldri kan vinnes. Pollestad har lagt seg ut til bedømmelse fra folkedomstolen, og det kan være et stort poeng å la ham nyte sin seier. Det er likefullt en Pyrrhosseier.

Jeg vil også understreke at det er mange andre personer som er involvert mer perifert og som kulisser i dette dramaet. Her er det knapt vinnere. Bare tapere. Enkeltpersoner, ordensfellesskap, prester og kirke. Alle er tapere.

Pollestad fortoner seg i dag som en pesonlig tragedie. Han sto på Capitol men gikk til den Tarpeiiske Klippe. I dag går han rundt i disse stedenes nabolag. Hans fremgangsmåte for å forlate sin stilling og sitt ordensfellesskap viser at det er en mann uten tilstrekkelig orientering mot den virkelighet han har virket i. Den er så bemerkelsesverdig feil at det ikke er til å tro at den kommer fra en person som har tilbragt hele sitt voksne liv tett på de instanser han skulle ha kontaktet. I stedet valgte han en omvei uten forankring noe sted i gjeldende regler, skikk og bruk. Den forrige biskop av Oslo var en svak leder. Men en ting skal han ha cred for; Han satte en (foreløbig) stopper for Pollestads virke i Norge. Det sier litt for oss som kjenner til dette, at biskopen klarte å manne seg opp til å gjøre noe, men når det bare ble graverende nok var det ingen vei tilbake. Den nye versjonen av gamle tiders Inkvisisjonen var på besøk i Oslo av samme årsak. Dette skjer ikke som noen form for spøk overfor de berørte parter.

Jeg vil oppfordre de som leser boken til å forsøke en alternativ tankegang og til kritisk lesning, tenke seg det stoff de leser sett fra motpartens synspunkt og om dette kan være sant. Ja, merke seg hva som ikke står der, for det kan være vel så spennende. Selv om Den Katolske Kirke er et av de mest utrolige steder på jord, er det drøyt stoff han bringer til torgs. Både i sine tidligere dagbøker som jeg har lest, og etter hva jeg forstår i denne som er for fersk for meg.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere