Kristin S. Breda

44

Kristen og skilt – hva gikk galt?

Her gjengir vi et brev fra en leser som skriver ærlig og reflektert om eget ekteskap og skilsmisse. Hennes brev er verdt å lese.

Publisert: 4. sep 2011

I spalten vår skriver vi ofte om ekteskap og skilsmisse. Dette berører folk sterkt  – og kan være vanskelig å snakke om. I dag gjengir vi brevet fra en leser som skriver ærlig og reflektert om eget ekteskap og skilsmisse. Også om tanker hun har gjort seg om hvordan hun opplever skilsmissen omtales i kristne sammenhenger. Hennes brev er verdt å lese. Og vi tar gjerne imot kommentarer fra dere til Du & Jeg om det hun berører. 

Brevet: Kjære Du & Jeg. (i mitt tilfelle bare Jeg) Takk for at dere tok inn brevet fra kvinnen som spurte om hvorfor noe som var ment å være så godt, oppleves så vondt. Hun opplevde at ektefellene bare gjorde hverandre verre, og dere hadde et gjennomtenkt svar uten de vanlige standard kristne flosklene. 

Jeg er opptatt av at vi også i kristne sammenhenger, eller spesielt der, skal snakke sant om livet slik det er, ikke slik det burde være. Selv er jeg skilt etter 15 års «kristent» ekteskap. Det har vært vondt, men det opplevdes som helt nødvendig å gå fra eksmannen min, og jeg opplevde også klarsignal fra Gud på at nok var nok. Det var en del problemer i ekteskapet, noe klarte vi å finne ut av, andre ting innstilte jeg meg på å leve med etter beste evne, grunnet ekteskapsløftet, barna, min kristne tro og også min egen innstilling til at jeg ikke gir opp så lett. Til slutt opplevde jeg et stort svik som absolutt ikke var «verd å vente på», og når eksmannen verken evnet eller ville se hvor mye han skadet meg eller barna, men gjentok sviket i stadig verre varianter, var det ingen vei utenom. 

Stol-lek. Hva var det som gikk galt? Jeg er oppvokst i en lett konservativ, kristen sammenheng der seksuell avholdenhet før ekteskapet var en selvfølge. Det ble forventet at alle giftet seg, men det var få naturlige sjekkesteder. Dessuten var det oftest betydelig flere jenter enn gutter. Man ble advart mot å «trekke i ulikt spann sammen med en vantro», derfor ble det en slags stol-lek for å kapre seg en kristen gutt, og taperen var den som endte opp som enslig. I en slik sammenheng var det lite rom for å prøve seg fram, så om man ikke passet helt sammen, gjorde man det beste ut av det. Dessuten var det viktig å gifte seg raskt, slik at en ikke levde i synd. Slik er det fort gjort å ende opp i et ekteskap der man etterpå finner ut at man er mye mer forskjellige enn det som godt er. Om man så bestemmer seg for å skille lag, er man stemplet for livet som «skilt», og kommende yrkesvalg innen kirken og kristne organisasjoner blir med ett mye mer komplisert. Noen vil ikke ansette skilte personer, og spesielt ikke hvis de er gift på nytt. Om jeg hadde blitt samboer, ville jeg kanskje ha oppdaget hvordan han var å leve med og ha forlatt ham før vi fikk barn sammen? Det ville da ikke kommet på rullebladet, og om det gjorde, så ville det være en ungdomssynd jeg kunne bekjenne. Dette er et problem jeg tror kirken må ta på alvor i sin forkynnelse om ekteskap kontra samboerskap, der det ikke finnes noe enkelt svar.

Ekteskapstro. Jeg tror jeg hadde giftet meg uansett. Jeg var optimist, forelsket og trodde på ekteskapet og Guds løfter. Jeg hadde lenge bedt til Gud om å finne en kristen mann, og synes jeg opplevde svar. Etter skilsmissen hørte jeg en forkynner som sa: «Be til Gud om å finne en bra mann, da går alt bra, det gjorde det for meg». Vel, det gjorde ikke det for meg. Jeg opplevde en gud som gav steiner for brød og ormer for fisk (eller hva det nå var..). Hadde jeg gjort noe galt? Var dette en straff eller en lærepenge? Hva var meningen? Hadde jeg misforstått Gud? Hadde jeg ikke prøvd nok? Hvor lenge skulle jeg vente på «det som var verdt å vente på» (for å sitere en kjent ekteskapskampanje)? 

Prøvde. Jeg har etter hvert kommet til at ondskapen finnes midt i blant oss. Som kristne er vi faktisk ikke garantert et lettere liv enn andre. Heller ikke i ekteskapet. Både min eksmann og jeg mente våre løfter ved alteret, og prøvde så godt vi kunne. Jeg tror også Gud trodde på oss, men han kan ikke fjernstyre våre senere valg. Min eksmann fikk mange sjanser, men klarte ikke bruke dem til det gode, men gjorde i stedet det som var vondt mot meg, kanskje grunnet skader i personligheten fra før vi møttes? Noen ganger mister vi noen kjære i sykdom og død. Noen ganger utvikler vi selv eller våre nærmeste kroniske psykiske eller fysiske sykdommer som vi må kjempe med resten av livet. Noen ganger må folk skilles. Hva er forskjellen? Den enkelte blir heldigvis ikke lenger lastet for sykdom og død. Men skilsmisse er fremdeles ens egen feil. Det er fint med ekteskapskurs, familievernarbeid, osv, som drives innen kirken. Det er i god kristen tradisjon å helbrede syke både gjennom bønn og arbeid. Men på sykehuset kommer det situasjoner der en likevel ikke klarer å helbrede eller redde liv. På samme måte går noen ekteskap i stykker selv om parterapi og familiearbeid kan redde mange. 

Sannhet. Jesus snakker sant om livet. Når han innskjerper kravene til ekteskapet, blir disiplene forskrekket og lurer på hvem som da kan tørre å gifte seg. Jesus svarer at noen faktisk er uskikket til å leve i ekteskap, enten fordi de er født sånn eller har blitt sånn. En bærer med seg en personlighet formet av gener og oppvekst, som kan gjøre det vanskelig å leve sammen. Det er skrevet en del om maktmennesket i menigheten. Men slike maktmennesker kan også komme tilsyne innenfor et ekteskap som utad ser fint ut. Tidligere måtte man bare «tie og lide», men dette kan være farlig både for ens egen og barns psykiske og fysiske helse, slik jeg opplevde. Da er det bedre å være ærlig mot seg selv og livets ondskap, og ta et brudd. Selv har jeg ikke gått ut til så mange i mine omgivelser med den direkte årsak til min skilsmisse, men presenterer mer perifere og forventede forklaringer på hva som gikk galt. Dette både av hensyn til barna, meg selv, men også min eksmann. Det er ingen som har krav på å vite intime detaljer fra mitt havarerte ekteskap, like lite som jeg har rett til å vite om deres parproblemer som fortsatt gifte. Det er kanskje lett å dømme ut i fra en slik mer overfladisk kjennskap til hva som gikk galt – og om det skal være noe mening med min skilsmisse, må det være at jeg har blitt mindre fordømmende. Heldigvis har mange som kjenner meg sagt at «når hun går, må det virkelig ha vært en god grunn til det», og det oppleves godt.

Plass til alle? Jeg leste i vårens nummer av bladet STREK om at hovedgruppen av dem som forlater kirken stille og usynlig, er skilte menn i 40 årene. Det er dårlig nytt for meg, men også for kirken som helhet. Kan det være at kirken med sitt familiearbeid bare har plass til de som får det til, som kan vise fram ektefelle og barn? Hva med oss som er ufrivillig barnløse annenhver helg? Er det helhjertet rom og forståelse også for oss som ikke har vært like heldige i stolleken?

Hilsen skilt kvinne

Kommentar #1

Rune Staven

402 innlegg  12111 kommentarer

livet er ikke enkelt

Publisert nesten 10 år siden

Hei

 

livet er ikke enkelt, selv om man er kristen så er man ikke fritat, for små eller store problemer livet vil møte på i det dagelige. Vil heller si at vi som er kristne har en annen kamp i hjertet. vi fordømmer ofte vårt hjerte, fordi vi ikke strekker til, og fordi vi synder. Vi mennesker forandrer oss på veien Hele livet er vi i en etablringsfase på godt og vondt, og det gjør meg ekstra vondt når mennesker går fra verandre. I Usa er det flere kristne som skiller seg.så det er ikke noe nytt.Gud ser på ekteskapet som  hellig invielse og et løfte man gir til verandre. men vi kan ikke kjenne verandres hjerter slik Gud kan, vi kan ikke forandre en annenmans hjerte eller kvinne. vi tar valg som e rett og galt i livet, og jeg tror ikke at man må være gift uansett pris. Gud er Kjærlighet og Han er større ennvåre hjerter, om noen vil dømme deg fordi du er kristen så få de som ikke har begått feil kaste den første steinen. Gud kjenner til alt og Han vet hva som e best for menneskene også i ditt tilfelle.Du kjenner den fred det har gitt ditt liv ved å ta et steg videre i livet. Og jeg kjenner ikke til grunnen på hvorfor dette skjedde og det e like greit. men du kjenner ditt eget hjerte godt nok til å ta en så viktig avgjørelse. Gud velsigne deg og dine.Guds veier er uransakelige be om å få styrke be for din eksmann. Å tilgi er vel den delen som gjerne kan være tyngst, men la ikke ikke dette få surne  ditt hjerte for da blir det et verke sår, om man har falt så er blodets kraft nok til å rense vekk de feilene vi gjør.Takk og pris for det

 

Guds fred

 

mvh

Rune

 

 

 

Kommentar #2

Aud Bergheim

0 innlegg  2 kommentarer

takk

Publisert nesten 10 år siden

Jeg leste innlegget ditt med interesse på fredag. Det er veldig bra at noen tar opp denne problematikken. Som forfatteren sier, er det utrolig viktig at vi i kristne sammenhenger snakker sant om ekteskap og samliv. Det er ikke slik at kristne ektepar automatisk får et godt samliv. Jeg er selv skilt, og opplever sorg i forbindelse med mitt samlivsbrudd. Det var ikke dette jeg ønsket den dagen jeg giftet meg. Da trodde jeg - som kanskje de fleste andre, at dette skulle vare livet ut. Men etter x antall år, ble det klart at for selv å overleve som menneske, ble det nødvendig å ta enkelte radikale valg i livet. Skilsmisse var det største av disse.

I etterkant har jeg opplevd at en mengde av usanne rykter og ondskapsfulle utsagn omkring meg og min person samt min evne til å ta meg av våre barn har blitt satt ut av min svigerfamilie. Dette er i utg.pkt. kristne, troende mennesker, med solid bakgrunn i det kristne miljø der vi kommer fra. De som kjenner meg, vet at dette er bare tøv. Selv har jeg aldri tatt til motmæle mot de forferdelige ryktene som har blitt satt ut. Jeg har heller sagt til meg selv at jeg og de som betyr noe for meg, vet hva som er sant og hva som ikke er det. Samtidig er det vondt å være "Jesabel" uten at det er et fnugg av sannhet i det. Men for ungenes skyld, tier jeg.

Det som undrer meg, er at oppriktig troende mennesker kan oppføre seg som det jeg har opplevd. Et av Jesu sterkeste ord, handler om nye muligheter. Hvordan kan da vi som mennesker ikke ta hans eksepel på alvor? Å snakke sant om menneskers samliv og sameksistens, er viktig i kristne sammenhenger. Dersom vi ikke tørr det, risikerer vi å ødelegge flere liv enn vi bevarer. Og tilgivelse og nye beynnelser er det vår tro i bunn og grunn handler om!g

Mvh "brent barn" 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere