Verdidebatt

Gud og elektrisiteten

Menneskets evne til skråsikkerhet på tynt grunnlag er simpelthen imponerende. Det finnes de som tror de kan resonere seg fram til om Bibelens Gud er troverdig ut fra hva vitenskapen har bevist. Og det enda de selv ikke kan forklare de enkleste ting.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mange tror de vet hva som skjer når man slår på lysbryteren og det plutselig blir lys i lampa i taket? Jeg vet ikke hva som skjer. Noen er lærde og kjenner Ohms lov og vet at strøm er elektroner som farer gjennom ledningen. Men hvis jeg forteller at elektronene i ledningen bare beveger seg noen cm i sekundet, mens strømmen går med nesten lysets hastighet. Hvor mange kan forklare det? Hvor mange vet hva som skjer i de første picosekundene etter at strømmen starter sin vei gjennom ledningen? Hvor mange har et klart bilde av det elektriske felt som først kryper langs overflaten av ledningen før det trenger inn, hvordan elektriske fronter reflekteres fra overflater i et sant virvar før det hele faller til ro. Så komplisert er prosessen at ikke all verdens datamaskiner kan regne ut hva som skjer i en vanlig ledning.

Vi trodde vi viste alt da Ohms lov ble demonstrert. Men så fant noen halvlederen. Plutselig måtte man kunne kvantefysikk for å forklare hvordan strømmen beveget seg. Da den var funnet var vi enda stoltere, nå visste vi i hvert fall alt. Så var det noen som fant på å måle ledningsevnen til bly mens det ble kjølt ned til det absolutte nullpunkt. Som alle kunne forutsi ledet bly, som de fleste materialer, bedre og bedre jo kaldere det ble. Men plutselig, 4 grader fra det absolutte nullpunkt, forsvant all elektrisk motstand - totalt.

Det forandret hele verdensbilde. Til da hadde alt som beveget seg friksjon, her var en tillstand med null friksjon, en evighetsmaskin. All klassisk fysikk falt i grus. Som vanlig tok det ikke mange år før noen laget en teori om bosoner, parrede elektroner, som kunne forklare supraledningen. Dessverre beviste teorien at dette fenomenet bare kunne opptre opp til 10-12 grader over det absolutte nullpunkt. Synd, hadde vi hatt supraledere i vanlig temperatur, kunne vi glemme monstermastene over Hardanger og lage mye annet fint. Men igjen hadde vi kontroll vi visste alt.

...til noen kom på å måle på noen sære keramer og plutselig fikk supraledere som virket opp til 100 grader over det absolutte nullpunkt. Det var jo ikke mulig! Vitenskapen løste det ved å kalle disse materialene klasse 2 supraledere. Men til den dag i dag er det ingen som har forklart hvordan de virker, ingen som kan si om det er mulig å finne materialer som virker opp til romtemperatur.

Likevel vet vi som vanlig alt. Fysikken er jo faktisk den enkle del av vitenskapen der vi kan forklare mest. Der man stadig sier at det ikke er mer å finne ut. Biologien, nevrologien - der skraper vi bare på overflaten. Jo mer vi finner ut, jo mer er det vi ikke vet.

Likevel har mennesket den utrolige freidighet at det kan bruke sin "vitenskap" til å argumentere mot selv skaperen av det hele. Man bruker sine halvforståtte naturlover til å resonere om Gud. Hvis han finnes må han oppføre seg slik og slik. Vi som ikke engang vet hva som skjer når vi slår på lysbryteren, vi vet hvordan en Gud burde oppføre seg hvis han fantes.

En liten elektrisk fabel:

1001 neutrinoer forlot sola i samlet flokk på vei ut mot det ytre rom. De kom fra en religiøs solflekk der enkelte trodde det fantes en planet der ute med himmelske vesener, mennesker. De fleste trodde naturligvis ikke på noe sånt sprøyt. Nå hadde det seg sånn at hele flokken tilfeldigvis kom til å ha kurs rett mot jorden. Nå er neutrinoer partikler uten ladning. De ser derfor ikke elektriske felt. Det vi kaller fast stoff består hovedsakelig av elektriske felt. Elektronene og atomkjernene er så små at sannsynligheten er stor for at alle neutrinoene skulle gå tvers gjennom hele jordkloden uten å treffe en eneste en av dem. Og det var det de gjorde. Alle untatt en. Han traff en atomkjerne og dermed ble slått ut av kurs. En ny tilfeldighet gjorde at dette neutrinoet kolliderte med en annen solpartikkel og igjen ble forent med flokken slik at han kunne fortelle hva som skjedde. "Det er sant alt som er skrevet", fortalte neutrinoet. Jeg kolliderte med et jernatom, og det er akkurat slik som skriften sier. Banen stemte, materialet stemte, jorden finnes!". "For noe tøv" sa de andre 1000. "Ingen av oss så det minste, den banen er like tom som alt annet, du må ha truffet en annen solpartikkel og inbilt deg hvilken bane den hadde."

Vi vet at neutrinoet hadde rett, men hvordan skulle den kunne overbevise de andre om at det var mulig for dem å fly tvers gjennom en klode uten å se den?

Om vitenskapen skulle lære oss noe i det hele tatt, måtte det være en dyp ydmykhet overfor den verden vi lever i. Vi forstår så lite av de tingene vi ser hver dag, vi må hele tiden justere vår forståelse. Når det gjelder de evige ting som vi ikke ser har vi ingen vitenskapelige verktøy i det hele tatt til å forstå dem. Kristendommen er en empirisk religion. Noen møter Gud, andre ikke. Men ingen forstår Gud. Det er lett for en som har møtt Gud å forstå tvilen hos en som ikke har det, men hva har vitenskapen med det hele å gjøre? Den skulle bare lære oss ydmykhet. Det finnes ingen plass for skråsikkerhet om de evige ting i vitenskapen. Darwin har på ingen måte forandret det. Tror du du vet alt om Gud? Slå på en lysbryter og prøv å samle i hodet dit hva som skjer i ledningen. Kan du ikke det, hvordan kan du da tro at du forstår Gud?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt