Terje Askan

53

Pressen i dans med politiske ulver

Eirik Mosveen (VG), Anne Weider Aasen (TV2″) og Geir Helljesen (NRK) er de som i en forestående radiodokumentar innvier oss i temaene “- makt, valgkamp og rosa dressjakker”. Bakteppet er valgkampen før stortingsvalget i 2009.

Publisert: 2. sep 2011

Børen
Litt av en påkjenning, må valgkampperioden ha vært, forstår vi. Ettersom vi leser omtalen NRK selv gir prosessen i sitt nettsted nrk.no

Makten synes av en eller annen grunn plagsom. Det vises i den forbindelse til at – “Dokumentaren Danser med politiske ulver handler om den påståtte makten til journalister, og hvordan enkelte journalister i så fall lever med den tunge børen.”

Med fare for å bli beskyldt for en smule ordkløveri: Når ble makt i seg selv en tung bør? Ansvaret som oftest følger med derimot …  Ansvarlig redaktør, ja,  men journalister – ? Det stress som sikkert kan oppstå når prosjektørlyset treffer, bør kanskje ha sin egen kategori.

Dokumentaren
Dokumentarens sujet medvirker til at NRK-omtale blir selvfokusert.  Karakterer av positiv valør er reservert journalistene selv. Kritikk av sider ved de tre hovedaktørenes innsats er ikke å se. Det hele utvikler seg til en temmelig klam affære.

Følgende tre sitater skulle gi et inntrykk av hvorledes det hele ter seg:

- Inledningsvis fikk følgende problemstilling en sentral plass: “- Hvor mektig føler den enkelte journalist seg?”.

- Det påpekes at i Kevin Costners berømte film “Danser med ulver” at Costner erkjente at indianerne var mer enn en horde villmenn. “De var stolte enkeltmennesker” – i følge NRKs karakteristikk.

- Dokumentartittelen ble da også i tråd med dette: “Danser med politiske ulver.” Journalistene trosser farene på dansegulvet og politikerne er blitt til villmenn.

Enkelte vil utvilsomt bli fristet til å snu på denne rollefordelingen.
Eller kanskje var politikerne blitt ville i løpet av valgkampen i 2009.

Makt Med den påståtte maktkampen mellom presse og politikere som bakgrunn får vi vite av VGs Eirik Mosveen ” – at alt pratet om at journalister har mye makt i hovedsaken er tøv.”  Mosveen gir oss også ut av sin visdoms fold en karakteristikk av mediakritikken: Den er konspiratorisk.

Det er neppe kontroversielt at pressen trenger innsyn og makt for å balansere andre samfunnsektorer.  Sett utenfra er pressens makt i det moderne samfunn et både stort og sentralt tema. Lite egnet til tilfeldige karakteristikker og lettvinte konklusjoner fra representanter for hovedaktørene i media.

Makt tar seg best ut i åpent lende.  Et grunnleggende spørsmål er i hvilken grad vi har klart å skape et åpent debattklima med rom for kritikk av pressens virksomhet.

Hvem vil bli uvenner med pressen? De har eksponeringsmakten, velger formuleringene, fokuset og bildene. Redaksjonene samarbeider til daglig, og veien ut til folket er kort. Ytringsfriheten er omhegnet.

Ser vi nærmere etter, kan vi skjelne en serie ulike teknikker som mediene i stor og liten grad benytter for å skape økt oppmerksomhet til hendelsene, og dermed et attraktivt og inntektsbefordrende lesertall.

Sparsomt lys
Hvorledes forklare at en så sentral del av vår tilværelse, med et så mektig feilpotensiale, er så sparsomt belyst -  det være seg  i utdanningen eller i den folkelige opinion. Jeg er fristet til å føye til: Og så lite forstått.

Hvilke samfunnsmessige konsekvenser kan vi avlede av sannhetsgehalten og presentasjonsmønstrene vi til daglig blir stilt overfor i mediene?

folkogmedia.no

Kommentar #1

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert rundt 10 år siden

Du må forsøke å holde deg orientert gjennom flere kanaler. Du må selv gjøre dine vurderinger av hva som er sant og ikke. Du må forstå det som skjer ut fra en reflekterende modell som du bruker på de informasjonene du får. Etterhvert så lærer du å vite hva hendelsene betyr, hva konsekvensene blir og hva reaksjonene vil være.

Som kontroll på dine vurderinger kan du se det hele opp mot en utenlandsk kanal over en tid. Hva vurderer de som viktig? Hva gir de oppmerksomhet akkurat nå? Hvordan vurderer en utenlandsk kanal samme begivenhet som er omtalt i Norge. Sant nok vil mange utenlandske kanaler vurdere en parallell begivenhet likt med norske kommentatorer. Det er ikke så mange måter å vurdere at taket faller inn. Svært ofte er politikere opptatt av de samme emner, og forslag vandrer fra land til land veldig fort. Det er sjelden at noe oppstår i Norge som genuint norsk.

Det er få journalister som setter seg opp mot makten. Det er få som utfordrer på ordentlig til daglig. Det er en kattens lek med musen, men bare tilsynelatende. De fleste lefler for makten for det gir gode bakgrunnsinformasjoner å være i statsrådens varme. Og DER er det godt å være.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere