Verdidebatt

Hva er det med disse ateistene?

Om hvorfor tro for ateister kan synes like vanskelig som vitenskap for bokstavtro kristne

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Om jeg først blir spurt, så velger som oftest å kalle meg selv en ateist. Jeg kan være med til nød være med på en overnaturlig "igangsetter" av universet og evt. liv, men det betyr ikke at jeg vil bekjenne meg til noen religion som har forsøkt å beskrive det. Samtidig betyr ikke det at jeg vil nekte for en annens tro, jeg har en sterk tro på individets rett og ser at andre mener forskjellige ting en meg ikke bare er normalt, men også ganske sunt.

Så det er med en viss ergrelse jeg ofte leser over diverse tråder, innlegg og nyhetsartikler av det som uheldigvis har fått betegnelsen "nyateistene". En ny-ateist mener og tror at religion ganske enkelt ikke bør tolereres, men ganske enkelt kritiseres, avsløres og gås imot hele tiden, og til enhver anledning hvor muligheten byr seg (sakset fra Wikipedia). Det er kanskje akkurat det siste som jeg ergrer meg mest over. En slik måte å tenke på, en ide om at man ikke engang kan ta religiøse menneskers premisser som noe rasjonelt, er uheldig. Det bør stå klart for de aller fleste som følger god debattskikk, at det å ta sin meningsmotstander på alvor, må være imperativt.

Så hva er det med disse ateistene? Det er viktig å ha i bakhodet at vi snakker om en minoritet som er mer uglesett i USA enn muslimer. Og ingen liker besserwissere her i Norge, det er ganske så sikkert.

For meg trykker kanskje skoen på to forskjellige steder. Det ene gjelder manglende kunnskap fra mange ateister. Det er greit at Dawkins kritiserer ungjord- eller evolusjons-fornektere, fordi han er biolog. Han kan dette. Verre er det når hvermannsen skal gjenta de samme argumentene. Jeg er heller ingen biolog, men må ofte sitte og ergre meg når jeg leser ting som skal tas for fakta; Evolusjon er et argument imot skaperkraft, Jesus levde aldri, likeså med Muhammad, Big Bang og en høyere makt er inkompatibelt, osv. Vi har hørt mange av disse argumentene før. Noen av de medfører kanskje en grad av riktighet. Men særdeles få av de treffer blink når de ikke er godt nok begrunnet, enten filosofisk, følelsmessig eller med naturvitenskapelige kunnskap. Kunnskap bør fortsatt være den valutaen vi handler med.

Som bringer meg videre til mitt andre horn i siden. Alle disse stråmennene. Hitchens er vel kanskje forbildet til en del ateister, men det er uheldig. Like lite som jeg tar kristne seriøst når de sier vitenskapelige faktum rett imot (det er ufattelig hvor mye penger forskere tjener på å forfalske vitenskapelige bevis fra de rike ateist-onklene sine..), så har jeg problemer med å bare fokusere på ungjordkreasjonister, eller bare gå løs på dommedagsprofeter. De er kanskje særdeles vokale på begge sider, men nøyaktig hvor mange stemmer var det Kristent Samlingsparti fikk i forrige valg igjen? Diskusjoner med slike parter er ufruktbart, og faller i dårlig jord hos oss alle. Jeg ser heller at man tar andre mennesker på alvor, selv om de opplever virkeligheten på en måte jeg selv har problemer med å forstå. Jeg har aldri hatt en religiøs opplevelse i mitt liv, og har derfor selvsagt vanskelig for å uttale meg om det. Det betyr ikke at jeg vil si noe om det, men det betyr at det å spørre først, og utdype etterpå kanskje er viktig. Trosforståelsen hos ateister er nok mindre fordi de aller færreste av oss har en særlig erkjennelse av hvordan en slik følelse kan oppleves. Biologer vil kanskje kunne gi oss bedre naturvitenskapelige begrunnelser på slike følelser senere (om det bare foregår i hjernen eller om det er noe mer), men inntil videre så er det ikke på den naturfaglige arenaen en slik debatt kan tas.

På mange måter faller det vel egentlig ned på dårlig bruk av debatt-teknikk fra begge sider, enten det er fordi man misforstår intensjonen med en diskusjon (debattere versus å polemisere), eller man feilrepresentere hendelser i verden som om det skulle være faktum. Altfor mange tråder spinner ut i full forvirring av slike ting. Jeg synes selvsagt dette er synd, for jeg vil gjerne ha respekt for mitt eget livssyn på lik linje med hva alle andre mener. I så måte håper jeg at en liten pekefinger fra  meg i dag, ikke trenger å bli til en knyttneve i morgen. Jeg foretrekker nemlig vanligvis å strekke ut ei åpen hand.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt