Norge -et voldelig samfunn

Mitt standpunkt hittil har vært å vente med kritikken til den nye samhandlingsreformen er innført fra neste år.

I går ble jeg også usikker. Etter å ha hørt på et innslag med Carl Erik Næss, fra Ahus.

Der har de, som første sykehus, tatt i bruk et dataprogram for å dokumentere bevegelsene mellom helsepersonell i en operasjonsavdeling.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.

I 1996 fikk daværende avd.spl. permisjon, fra sin stilling i 6 mnd. for å jobbe i prosjektet "Seksjonering i opr.avd."

Jeg overtok hennes stilling som, senere, ass.avd.sjef for alle 5 seksjonene.

Hun sluttet etter de 6. mnd og jeg fortsatte i min stilling. Jeg fikk hovedansvaret for å implementere prosjektet  i avdelingen.

I ekspedisjonen, der jeg arbeidet annen hver dag, anestesien ellers, i over tre år, kommer alle henvendelser til operasjonsavdelingen utenfra. Det er avdelingens hjerterom. Her fordeles alle pasienter til de forskjellige seksjonene.

På hver seksjon fikk en seksjonssykepleier medansvaret for alle pasienter og ansatte tilknyttet seksjonen.

De samarbeidet med meg i ekspedisjonen, i et lederteam, om fordeling og planlegging for å unngå flaskehalser og døtid. De hadde fast personale for min. tre mnd. med rullering på alle seksjoner. Leder hadde hovedansvaret for utstyret på seksjonen og 4 timer kontortid pr.uke. De hadde dagstilling. De andre arbeidet i turnus.

Hver dag kl. 14 hadde vi planleggingsmøte for neste dag. Hver uke var vi samlet til planlegging av neste ukes program.

Vi hadde datadokumentasjon og papirutgave.

En stue stod alltid klar for å ta i mot øyeblikkelig hjelp og katastrofer. Vi hadde personell tilgjengelig og noen som var forberedt på å bevege seg til andre stuer.

Prosjektet kom i gang fordi mange nok hadde undersøkt og dokumentert utfordringer med tregheten i systemet. Sammenhengen mellom knivtid, forberedelser, inn og ut av stuen tid. Man brukte innledningsrom for anestesi.

Det kvalitetssikret pasientbehandlingen, logistikken og samarbeidet med postene.

Det var allerede den gang mange utfordringer med ulike løsninger på ulike sykehus. Man ønsket en nasjonal standard.

Jeg samarbeidet med Aker om prosjektet" Fra Novise til ekspert" fra 1992.

Da staten overtok i 2001-2 var det nettopp for å sikre at man fikk nasjonale systemer for sykehusene.

Innholdet i en avdeling ble godt dokumentert. Vi implementerte sykepleievitenskapen også. Teorien skulle følge klinikken som en selvfølge; Martinsen, Nordtvedt, Kirkevold, Nord, Tranøy, Løgstrup, Kim, Nightingale, Hellevik, Buber, Skårderud, Foss og mange andre ble våre samarbeidspartnere. Det ble duket for PhD.studier.

Brukermedvirkning og pasienttilfredshet skulle dekke pasientenes behov.

Det møtte mye motstand fra forskjellige hold.

Vårt svar var at det fungerte godt. Det opplevde vi alle. Medarbeidere ble tatt på alvor. Man diskuterte etikk og dilemmaer og innførte systematiske utviklingssamtaler. Man fikk gode tilbakemeldinger fra postene.

Det var mye sterkes rett, knuffing og romanser som ødela for oss som var opptatt av å opptre forsvarlig på jobb.

I det store ble det mer konkurranse, affeksjoner og primitive mønstre enn sykepleietjenesten fortjente.

Jeg er nå i tvil, etter gårsdagens reportasje, hva jeg får igjen når jeg stemmer på et politisk parti. Hvilken innflytelse får politikken?

Det jeg så i går var ingen reform,  snarere en svært, bakstreversk avdeling, som strevde med det som var løst en gang, for alltid. Tenkte vi.

Mange sluttet med meg, mer eller mindre frivillig, og kunnskapene om prosjektet likeså.

Sløsing med ressurser, bruk og kast holdninger, kos med misnøye og mobbekulturer hører ikke helsetjenesten til.

Mvh Tove-Signora Magnussen