Tabuordet ”faen” og Vårt Land

I min bok ”Vi som elsket Jesus” har jeg skrevet et helt kapitel (”Min første dans”) om mine erfaringer som journalist i Vårt Land på 60-tallet. Det sosiale livet i redaksjonen var en skjebnebestemmende omskolering til et normalt liv for en pietistisk evangelist som meg. Her var det folk som både røkte og drakk øl – og gjorde ting som jeg hadde lest om i all hemmelighet i en bok av Agnar Mykle. Men i avisens spalter rådet fortsatt regler som var strengere enn på mitt eget bedehus. Grensen mot utillatelige fy-ord var nøye bevoktet. Da jeg selv skrev ordet ”voldtekt” i en kriminalreportasje, ble jeg innkalt til redaktøren som sa at slike ord ikke kunne trykkes i Vårt Land, fordi barn kunne komme til å spørre sine foreldre om hva det betydde.

Det er derfor med et visst nostalisk vemod jeg i dag (18.8.11) leser Liv Risers anmeldelse av filmen ”Få meg på, for faen”, hvor denne filmtittelen gjengis i ingressen og gjentas i teksten. For en utvikling av kristenkulturen! For en illustrasjon av den meningsløse detaljpietismens endelige nederlag! Jeg mener ikke å idyllisere bruk av banneord i dagligspråket, men dagens og yngre kristne bør vite hva det kostet oss 50 år tilbake å leve i angst for ord og handlinger som av irrasjonelle grunner var knyttet til forestillinger om synd og skam.

Selv slet jeg med denne spenningen i årevis. Det skapte psykisk smerte, noen ganger lammende (guds)frykt. Men som sagt, tilværelsen i Vårt lands redaksjon var til hjelp. Det var også her jeg selv sa ”faen” for første gang. Ikke inne i redaksjonslokalene, riktignok. Jeg gikk ut på fortauet i Hausmannsgate med det forsett at nå skulle det sies. Jeg var ikke sint, hadde intet behov for å rette aggresjon mot noe eller noen. Det var en rasjonell, etisk beslutning: Det kunne ikke være slik at en lyd, et ord, fire bokstaver i seg selv var syndig. Nå måtte det gjøres. Ordet ble sagt, klart og tydelig, mens jeg skottet opp mot himmelen, hvor intet lyn slo ned – og jeg gikk med lette skritt opp trappen til min skrivemaskin og forfattet morgendagens petit, signert Gell. Men der stod det intet som kunne bekymre redaktør Bjarne Høye.