Livssynsnøytralt blindspor?

Jeg er helt enig i at seremoniene må være for alle. Jeg tror likevel det er uklokt å alltid skyve religionen under teppet i slike situasjoner. Religion er en vesentlig del av identiteten til mange både ofre og etterlatte etter terrorangrepet, og jeg mener det blir feil å alltid legge lokk på dette aspektet ved mennesket.

Nøytralitetsbegrepet er i seg selv problematisk. Er det i det hele tatt mulig å forholde seg nøytral til livssyn? Og jeg tror målet om nøytralitet i alle sammenhenger er en dårlig vei å gå dersom målet er økt forståelse og respekt for mennesker på tvers av kultur og religion.

Det er opplagt at nettopp troen har betydd mye for mange etter 22. juli. Mennesker har strømmet til både kirkerommene og moskeene for å være sammen i stillhet, bønn og ettertanke. Vi har sett bilder av en biskop og en imam som omfavner hverandre. Vi har sett bilder av en prest og en imam gå side om side foran et gravfølge på vei mot graven. Vi har sett kristne og muslimer stå sammen for å vise hverandre respekt og sammen verne om våre felles verdier.

Folket gav religionen plass. De viste respekt for hverandres tro og ståsted. Jeg tror de bildene vi har sett de siste ukene bidrar langt sterkere til å skape respekt og forståelse på tvers av kultur og religion enn det Kristin Halvorsen gjør gjennom sin oppfordring om å stenge religionen ute.

Vi blir tryggere i møtet med andre dersom vi er trygge på oss selv, og vi blir trygge i møtet med andre dersom vi har kunnskap om hva de andre står for. Derfor mner jeg at vi er inne på et blindspor dersom religionsutøvelsen alltid holdes utenfor det offentlige rom.