Ingen er så trygg i fare

Vi er vokst opp med barnetrua. At Jesus skal passe på oss. At han skal sende sine engler for at vi skal være trygge. Derfor ber vi om beskyttelse for oss selv og for våre kjære

Vi synger: ”Ingen er så trygg i fare, som guds lille barneskare”.

Og ja, barneskaren fra hans menighet var trygg denne gangen. Ja, iallfall de fleste av dem.

For vi vet jo ikke hvor mange av de 77 drepte som var personlige kristne, som var troende og hvor mange som var ”bønnebarn” og omkranset av forbønner.

Men vi vet at det var ikke et arrangement ”til Guds ære” i tradisjonell forståelse som denne gangen ble rammet.

Betyr det at Gud lot det skje? Har egentlig forbønn noen effekt mot mulige fremtidige farer? Vi kan jo selvsagt si at ”Vi kom oss trygt frem, så ja det har effekt”. Men hva da med alle hedningene som også kom trygt frem?

For enkelte kan det være nærliggende å tenke at hendelsen var en del av Guds straff på grunn av AUFs kritikk av Israel. Men straffer Gud virkelig slik?

Jeg tror vi først og fremst ser spor etter Guds hånd i reaksjonen etter terroren. Titusenvis har søkt til kirken for trøst. Kjærligheten, som jo er den største, har vunnet over hatet. Og selv om det er en kollektiv fordømmelse av handlingen, er det også en kollektiv omsorg rundt de rammede.

Eller er det ikke slik det er?